Minnesmerke for 22 juli 2011

Jeg stiller ingen spørsmål til leserne når det kommer til denne saken her, for jeg vet at mange av dere er passlig lei av dette temaet, men likevel er det viktig for meg å uttrykke hva jeg føler, mener og tenker om nettopp 22 juli 2011.
Dere må gjerne dele deres meninger og tanker rundt dette, men det stilles ingen spørsmål til dere denne gangen :)

Nå har det vært endel snakk om hvor det skal plasseres minnesmerke for 22 juli.



Et midlertidig minnested i Regjeringskvartalet og et permanent minnested i Hole kommune skal stå
ferdig 22 juli 2015. 
Og minnesmerke skal, såvidt jeg har fortstått, bli laget av en random kunstner, som i mine øyne vil tjene penger på vår sorg etter den grufulle dagen. 

Min mening om dette?
Jeg syns ikke en random kunstner har noe med dette å gjøre. Og hvertfall ikke tjene penger på 22 juli.
I mine øyne faller det seg naturlig å bruke jernrosene som er blitt laget av en hel verden som minnesmerke.
En hel verden av smeder har sendt inn mange tusen jernroser til Bærums Verk for å vise sin sorg og sin medfølelse og omtanke til alle oss som mistet og fikk hjem våre fysisk og psykisk skadde familiemedlemmer. 

Hvor skal minnesmerke plasseres?
Jeg er forsåvidt enig i at Regjeringskvartalet og Hole skal ha, men jeg syns Domkirken i Oslo burde fått jernrosene, for det var nettopp der rosene fra en hel nasjon og verden ble lagt.
For det er nettopp der folk til dags dato kommer å legger ned roser.


















Jernrosene er ikke bare laget av en kunstner. Tvert imot.
Tidligere i April i år, har det kommet 30 jernroser til Bærums Verk...fra Japan!!
Med over 1000 jernroser fra hele verden kan dette bli et vakkert minnesmerke.
Et minnesmerke laget av en drøss med kjærlighet. 
Etter 22 juli, så har nettopp rosen fått en større betydning. Og rosen har blitt symbolet på 22 juli 2011.
Så hva blir vel mer naturlig enn et minnesmerke av roser?

Til slutt vil jeg bare si at jeg setter enormt stor pris på alle som har vist sin omtanke, respekt, forståelse og kjærlighet ovenfor min familie og meg etter 22 juli. Dere vet hvem dere er, og vi er evig takknemlig for at vi får ha dere i livene våre!
Tusen takk!!

Danser vi på graven deres?

Flere og flere etterlatte etter 22 juli - Utøya, mener at Utøya sommerleir bør bli en minnelund istedet for at nye og gamle AUFere skal kose seg på øya, delta i debatter, treffe gode venner og fortsette være den de er og hva de står for.
De mener at man ikke skal danse på gravene eller sparke fotball på gravene til de drepte. 

Jeg mener at de som ble drept ikke ville tatt bort den gleden som var på øya i utgangspunktet.
Det er ikke snakk om å danse og bade på gravene til de drepte, men fortsette med å hedre dem slik vi har gjort siden "den falske politimannen" tok seg inn på øya.
De drepte har en grav som familien og venner kan besøke, de kan komme å besøke Utøya for å sørge, vise glede og huske de gode minnene, men skal de virkelig ta fra dem gledens øy og la "den falske politimannen" vinne over dem? For det er nettopp det de viser nå.

Jeg har all forståelse for at de etterlatte sørger og har sine måter å gjøre det på, men jeg er ikke enig i å stenge øya for de som overlevde og de nye AUF-medlemmene.
De nye AUF-medlemmene vil se på dem som helter, venner som en del av en av Norges størte historie og politikervenner.
Og hva med de som var på Utøya 22 juli 2011?
Skal dem ikke få lov til å fortsette sommerleiren sin som de har gjort i alle år? Til tross for det tragiske som har skjedd?

Vi bader i vannet der tusner har druknet.
Vi kjører på veiene der millioner har blitt drept i en trafikkulykke.
Vi går i gatene der folk har blitt slått ihjel, stukket ihjel, skutt og drept eller tatt en overdose.
Men vi stenger ikke veiene, gatene eller badevannet av den grunn.

Jeg vet det er mange meninger rundt dette tema.
Tørr du å dele din mening?

Dag 20 i retten, lillebror vitner.

Idag brakte turen til Oslo tingrett der Glenn Martin vitnet.
Han gjorde en knalljobb, og jeg er så stolt av han <3

Dagen startet med at jeg ble vekt av Glenn Martin. Jeg har sovet hos mamma inatt, slik at jeg skulle slippe å stå opp altfor tidlig. Dog ble det til at jeg stod opp i 7 tiden.
Vi kjørte til nærmeste togstasjon, og tog derfra toget inn til Oslo Nationalteater.
Da vi kom fram til Oslo Tingrett, møter vi psykologen til Glenn Martin, og bistandsadvokaten, Elisabeth Hagen og vi får adgangskortene slik at vi kan komme inn i tinghuset.
Klokken er ca 10:20, det er pause og vi løper fort ut igjen for å ta en siste røyk før det hele starter.
Klokken viser 10:40, og det er klart for at Glenn Martin skal vitne.
Vi går inn i sal 250, setter oss på raden bak pressen på venstre side, dommeren kommer inn, og vi reiser oss.
Rett etter blir Glenn Martin ført inn i salen. (en bitteliten tabbe herfra, siden Gm ombestemte seg på vei til tingretten. Han ønsket ikke å ha "den falske politimannen" i salen mens han vitnet)
Etter er par minutter med spørsmål fra Hagen ang dette og kommentarer til dette, blir ABB ført ut av salen og inn i et annet rom der han ser direkteoverføring fra sal 250.

Glenn Martin er kjempe nervør, kvalm og klam, men fra min synsvinkel, virket det som om han hadde det "helt greit"

Aktor Engh begynner å spørre Glenn Martin, og han svarer etter beste evne. Han gjorde en kjempe jobb, til tross for at han var kjempe nervøs.

Hele forklaringen til alle vitnene kan dere lese HER. Vitneforklaringen til Glenn Martin starter 10:49.

På slutten av vitneforklaringen spør Elisabeth Hagen om Glenn Martin har noe å tilføye.
Glenn Martin svarer at det har han.
Da Gm leste avhøret til ABB på kontoret hennes, (fra lillesalen), forteller ABB at han husket en gutt som blødde veldig fra halsen. Han trodde han var død, så derfor tok han ikke oppfølgingsskudd på han.
Da Glenn Martin leste dette, flirte han "HAHA, jeg lurte deg!"
Glenn Martin forteller dette i retten, og dermed så begynner de aller fleste å flire.
Det var litt godt med bittelitt latter etter en tung vitneforklaring.


Etter at Gm er ferdig med å vitne, er det lunsj-pause.
Vi spiser en ikke så altfor bra lunsj på Sjakk Matt ved siden av Oslo Tinghus.
Vi skravler og koser oss, smiler og klemmer, ler og svever av at det endelig er over. Nå trenger vi ikke å grue oss, tenke på at det kommer til å gå dritt.. Nå er vi ferdige. Glenn Martin er ferdig!

Da lunsjen er over, følger mamma og jeg etter Elisabeth Hagen inn i sal 250 igjen. De andre blir igjen på Sjakk Matt.
Når vi går inn i rettsalen, noe forsinket pga sikkerhetskontrollen, sitter hoveddommeren å prater om noe kringkastningsgreier.
Jeg fikk ikke helt med meg hva som ble sagt eller spurt eller kommentert om, for det eneste jeg klarte å fokusere på, var ABB.
Jeg kikket lenge på han og tenkte at "jeg føler ingenting. Jeg føler hverken sorg, sinne, glede.. Ingenting."
Jeg fortsetter å se på han, og ser at han snur seg litt mot salen. Han ser på alle og enhver i salen, og ender opp med å rette blikket mot meg. Vi hadde øyekontakt en liten stud. Jeg tenker at "jeg skal ikke snu meg." Det varte kanskje ikke så lenge, men det føtes som en evighet, så snur han seg igjen og ser ned i bordet. Om han sitter å skriver eller bare ser ned, aner jeg ikke.

Retten heves etter noen å minutter, og vi går ut igjen.
Vi møter de andre, og ender opp med å sprade og utforske Carl Johan's gate. Mamma og meg, og de andre i ett følge. Deilig å tilbringe litt tid med mamma alene. Det er ikke så mye tid til sånt lenger.
Vi shopper (rettere sagt, JEG shopper) og vi har det kjempe koselig. Vi svever neddover gaten og lettet over at vi snart skal hjem igjen.
Den gang ei.
Vi spiser en aldeles bedre middag på Yaya's. Himmelsk! Ei heller dyrt, så dit skal jeg igjen!!

Vel hjemme igjen. Rundt 20:30 var jeg hjemme i min egen leilighet igjen. Så deilig!
Men slappe av?
Neida.
Jeg hadde jo glemt å sette på klesvasken, så jeg måtte hive meg rundt og sette på den sånn at Scott og jeg har noe å ha på oss på 17 mai.
Da det var gjort, kunne jeg satt meg ned.. Men den gang ei.
Jeg satte igang med trening jeg da, for jeg har jo tross alt kjøpt meg nye treningsklær OG pulsklokke igår, så det måtte jeg jo teste ut :) Fornøyd? Ja.
Det ble 40 min på wii fit, 10 min på Elli og 4 min på Abben :) Det er helt greit etter en såpass lang dag som dette!


*over og ut, kaffegrut*

Hva hvis jeg var der..

Etter intervjuet forrige Onsdag, har det gått mye tanker om alle de andre søskene til ofre for 22 juli.
Det var 600 mennesker på Utøya, 69 døde, 33 skutt og skadet. Det utgjør 102 ofre. 102 familier. Det blir fort mange søsken. Og ingen har fått tilbud om hjelp. I mine øyne *forkastelig*
Vi er like mye ofre som foreldrene. Vi sliter like mye, om ikke mer. Foreldre prøver å være sterke for barna sine, mens vi søsken, kan gjemme oss inn på ett rom og slippe ut alle følelser vi bærer på.
Jeg krysser fingrene for at denne saken blir tatt på alvor, slik at vi kan få hjelp til å sortere tankene og se frykten ansikt til ansikt.

Jeg har akkurat lest litt om tanker til en som var på Utøya, 22 juli.
Han satt i gangen med broren min da de hørte skyting. Broren min løper inn i lillesalen etter ei venninne, mens kompisen løper inn på toalettene i rommet rett ved.
De tidligere tankene mine, om at hvordan det ville vært om Scott og jeg hadde vært der, at jeg løper i korridoren i kafèbygget med Scott i armene mine og gjemmer oss for skuddene.
Nå gikk akkurat tankene over til "hva om jeg hadde gjemt meg på toalettet? Der gikk jo ikke "den falske politimannen inn", så der ville jeg vært trygg. Hva om Scott blir redd og skriker og jeg ikke klarer å få han til å være stille? Ville den falske politimannen kommet inn dit? Hadde jeg måttet gå ut for å redde de andre der inne fra hylene til Scott? Hadde jeg blitt kastet ut?
Jeg løper i korridoren mens den falske politimannen skyter i lillesalen. Han ser meg løpende med ett stk hylende baby og sikter seg innpå. Klarer jeg å komme meg unna skuddene?"

Jeg er så ubeskrivelig lei av å flykte. Jeg blir så sliten. Og hvorfor tenker jeg sånne tanker når jeg for det første ikke var der, ei heller er jeg politisk engasjert...
Hvorfor flyter jeg fra skuddene da? Hvorfor tenker jeg at "hva hvis vi var der?"
Jeg blir andpusten av å løpe og gjemme meg. Andpusten av å tenke.
Vàr på lyder ute, uansett om det er en bildør som går igjen eller en bil som kjører på veien, vannkokeren som er ferdig med å putre.
Jeg priser meg lykkelig for en ting i allefall i hverdagen, og det er at de tankene ikke finnes så lenge Scott er våken, men....jeg kan jo ikke holde han våken til jeg skal legge meg heller.
Løsning: trene, se en film, se på en av de altfor mange seriene jeg følger med på eller blogge.
Nå har det ikke vært så altfor mye blogging i det siste, men nå som tankene begynner å komme, så skal jeg ikke se bortifra at jeg kommer til å utnytte denne plassen til å sortere tanker og få det litt ut fra hodet.

*Over og ut, kaffegrut*

22 juli - Hva med søsknene?

Det er gått rett over 9 mnd siden Norge mistet 77 fantastiske unge og voksne.
Mange sliter fortsatt, noen mer enn andre, og mange som skjuler følelsene sine til tross for omstendighetene.
Jeg er en av de som skjuler følelsene mine, nettopp fordi jeg ikke har hatt noen å prate med i ettertid som er utenforstående.
Førstkommende Mandag blir det tatt opp i NRK vestfold på radioen, om hvordan søsknene har det og hvordan de føler at de har blitt tatt på alvor.
Mange sliter like mye som foreldre, men har ikke fått noen tilbud om hjelp. Søsknene blir "glemt" på en måte, og det er feil.
De har like mye rett på å få hjelp som foreldre til de som mistet og de som nesten mistet 22 juli.

Sist onsdag, hadde jeg besøk av ei hyggelig dame fra NRK vestfold som ønsket kontakt med søsken fra de overlevende på Utøya for å snakke om hva slags tilbud vi har fått... eller rettere sagt; mangel på tilbud. På Mandag kunne vi lese saken på nrk.no

Mitt synspunkt på dette er at vi burde fått like mye hjelp som foreldre og ofre. Vi sliter vi også, og det er ikke lett å la hverdagen gå, til tross for at min bror overlevde skudd fra massemorderen.
Det er ikke lett å sitte kveld ut og kveld inn etter at guttungen har lagt seg, og tenke på surrealistiske, ulogiske og bisarre tanker. Tanker som ikke skulle vært der, tanker om hvordan det ville vært om Scott og jeg var der, der jeg tviholder rundt han mens jeg løper og gjemmer oss for skuddene. Synet i hodet mitt om at jeg blir skutt og guttungen livredd for alt bråk og ingen kontakt med meg.
Frykten i øynene hans, mine øyne og hva som vil skje etterpå.

Dette er tanker jeg endelig har fått ut, etter at jeg selv måtte ta tiltaket med å skaffe noen å prate med.
Det er utrolig tøft og vanskelig å innse at man faktisk trenger hjelp etter så lang tid, når man hele tiden har gått rundt å tenkt at "det går jo bra. Jeg fokuserer på Scott, og når kvelden kommer, så må jeg bare tenke på noe annet"
Den tanken gikk bort etterhvert.
Jeg klarer meg stråelende så lenge Scott er våken, men han kan ikke være våken like lenge som meg...

Frrige Onsdag hadde jeg første timen min, og endelig fikk jeg løst ut litt tårer. Endelig fikk jeg pratet ut litt om hva jeg går å tenker på, hva jeg er redd for når kvelden kommer, og fikk også snakket om angsten jeg sliter litt med når jeg er blandt mange mennesker.. uansett tid på døgnet.

Selv om lillebror overlevde, så er det lett å tenke vonde tanker.
Jeg smiler hver dag for at min bror lever, at han har det bra og jobber med å komme seg videre slik som oss andre.
Jeg visste jeg skulle skaffet hjelp mye tidligere... Men så sterk var jeg overhodet ikke. Jeg skulle ønske jeg var det. Jeg skulle ønske at hjelpen stod å ventet på oss. At de tok imot oss med åpne armer. Men det gjorde de ikke.

Jeg håper virkelig at dette intervjuet kommer langt, og at det er flere søsken som "står fram" med sine ønsker om rett til å få hjelp!!

Utøya-turen m/bilder

Dagen på Utøya <3

Nå har det gått noen dager med tenking etter vi var på Utøya på Tirsdag.
Jeg gruet meg kjempe masse til å dra dit, og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Ei heller etterpå.

Vi tok buss sammen med en gjeng med AUFere og gjengen fra støttegruppen i Vestfold.
Det føltes som en evighet å kjøre dit, men da jeg så øya ut fra bussvinduet, var ikke tresmak i rompa et tema lenger.
Klumpen i halsen bygde seg opp, men som vanlig klarte jeg å holde igjen tårene.
Vi kom ned til vannet og lempet oss opp i båten. MS Torbjørn. Der fikk vi servert noen grusomt vakre redningsvester som vi, ironisk nok, druknet i :o

Charlotte (Svigerinne), Meg, Stein Robin (lillebror), Glenn Martin og mamma

Ferjeturen med MS Torbjørn

 

Det var fryktlig godt å være der og se hvor lillebror ble skutt.
Jeg har jo dannet meg et bilde om hvordan det har sett ut der, og nå som jeg har ett litt annet bilde i hodet, er det litt lettere å sortere tankene mine.
Det gikk over all forventning å være der. Til og med inne i lillesalen der over 40 skudd ble avfyrt og 7/10 ble skutt og drept.
Det lå roser og lys på gulvene, og det var godt og fredlig der inne.
Jeg trodde jeg kom til å få en reaksjon da jeg var der inne, men den gang ei. Tankene svirret hele tiden mens vi var der inne. Om hvordan lillebror hadde det på gulvet etter han ble skutt, hvordan det så ut rett etter skytingen, og ikke minst stillheten og redslen til de 3 overlevende i rommet.

Her er lillesalen der som lillebror ble skutt. Panelet på veggen måtte rives da de ikke fikk vasket bort alt fra 22 juli. 

Vi stod alle i en sirkel rundt der som lillebror lå mens vi pratet om hvordan ting var, hvor Breivik hadde kommet inn, gikk ut og hvor han kom inn igjen før han masjerte ut for å ta de andre som løp ute.

Det var heldigvis ikke noen tung stemning der eller på øya generelt, selv om det var roser over hele øya og pårørende som gråt og klemte hverandre.
Mange har kanskje fått inntrykket av at "norges tryggeste plass" har blitt en "dødens øy" og at det er ekkelt å være der mtp alt som har skjedd, men jeg fikk overhodet ikke det inntrykket.
Inntrykket mitt over gåturen mot vannet, var fred.
Fuglene kvitret, blomstene grodde, markjordbæren hadde begynt å komme frem, bladene på trærne spiret. Bare det gir mye liv til øya. 

De AUFerne som kommer til å fortsette å ha sommerleirene sine der kommer nok ikke til å føle noe trykk på seg når de er der. Øya er så full av liv til tross for alt som har skjedd der, og de som ble drept 22 juli, ville nok ikke ønsket at vi sørget over dem, men heller kose oss med de minnene vi har med dem, latter og sang som ble formidlet med hverandre og alle de gode smilene.

Selv om øya aldri vil bli den samme, vil den alltid være full av liv!

Til min kjære lillebror.
Jeg er så uendelig stolt av deg!
Vi hadde et kjært forhold før 22 juli, men jeg vil tørre å påstå at det er langt bedre nå enn det var.
Selv om du ikke er 100% enda, og kanskje aldri vil bli det heller, så har du kommet deg langt på bedringens vei.
Da vi fikk nyheten på TV om at det var skyting på Utøya, visste jeg at du var skutt. Det stakk i hjertet mitt og jeg tenkte "du skal være så snill mot andre, og hjelpe. Du er faen meg skutt du"
22 juli, var det 9 år siden bestefar døde, og det er ingen tvil i min sjel om at bestefar passet godt på deg. Det var bestefar sin dag, ikke din. Du skulle ikke dø på bestefar sin dag!
Jeg er så evig takknemlig for at du lever idag!


Jeg husker den gangen da du var liten og løp i gaten. Vi var uvitende om hvordan livene våres skulle bli når vi ble voksne. Uvitende om hva som ville skje.
Vi var unge og uskyldige. Vi var fryktløse og frie.
Idag har vi blitt en del av historien.
En historie som barna våre kommer til å lære om på skolen. Tingen er bare det at barna våre vet hele historien fra før av. Kanskje det er våre barn som kommer til å fortelle på skolen Norges største historie siden 2 verdenskrig...?
Du skal vite at uansett om jeg har en dårlig dag, og det kanskje går uttover deg som det vanligvis pleier å gjøre (fordi vi er søsken), så vil jeg alltid elske deg, og det er ikke pga deg jeg har en dårlig dag.
Du vil alltid ha en gedigen plass i hjertet mitt uansett hvor mye faenskap du gjør :)
Glenn Martin, du er rett og slett fantastisk og sterk, og jeg er så endelig stolt av deg!
Alltid husk at du betyr alt for meg!

Herregud, jeg skal til Utøya :o

Nå kjenner jeg at dette begynner å bli grusomt tøft.
Jeg trodde jeg skulle klare meg ganske bra, og det har jeg jo gjort frem til nå.
Jeg har enda ikke hatt noen ordentlig reaksjon på det som skjedde 22 juli, og at lillebror havnet på Ullevål etter å ha blitt skutt på Utøya, men det ser ut som om 8 mnd senere at ting begynner å skje. Og det hjelper jo ikke akkurat at media truer i oss ganske mye informasjon.
Det har hele tiden gått greit å se bilder av de døde og skadde. Se bilder av Styggingen etc, men å høre politiopptakene, se bevegelser i vannet av livredde ungdommer som flykter, høre skuddene som de ikke har redigert bort fra politiopptakene etc...
Det begynner å ta litt av nå syns jeg.
Klart; jeg skjønner at noe må ut i media, og at folk er nyskjerrige og sånn, og jeg som pårørende burde hatt vett nok til å skru av TVen, la være å klikke på linker eller lese avisen. Men gjør jeg det? Neida. For det er ett eller annet som tiltrekker meg dit, men jeg aner virkelig ikke hva det er.
Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ta imot en psykolog mtp alt dette... Ta imot tilbudet jeg burde fått rett etter dette skjedde.
Det er mye som skjer fremover nå. Lillebror skal vitne i rettsaken, vi er på vei mot en ny dato, der familie og ofre får lov til å komme til Utøya, så det skal jeg være med på.
Jeg visste at før eller siden kom jeg til å dra dit, men i "håp" om å få litt mer inntrykk og et bilde over hvordan lillebror hadde det der han ble skutt, må jeg dra nå før de river bygget. Han ble jo skutt i lillestua i Hovedhuset, og det skal jo rives og bygges nytt nå.
Kjenner litt på det at det kommer til å komme ganske mange reaksjoner bare det å ta båten over. Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det, og klumpen i halsen bare vokser og vokser.
Jeg tenker på hvordan jeg vil reagere når jeg er på vei inn mot stuen. Ser spor etter blod om det ikke har blitt vasked godt nok, spor etter skudd og ikke minst der som lillebror lå og holdt seg på halsen og kjempet for livet. *Fy faen, jeg gruer meg*

Det kommer reaksjoner i forhold til hva media spyr ut, hva folk prater om på gata, eller hva venner skriver på facebook.
Ser ikke folk at de gjør akkurat hva denne Styggingen får til? Han får akkurat det han vil.. Media skriver om han, produsenter ønsker å lage teateroppsettning og filmer om han. Barn lærer om han på skolen som om han skulle vært Hitler, folk linker til det ene og det andre på facebook, twitter, blogg etc.
Avisene får ikke nok av han, og tro du meg; han liker det!!!

Jeg kjenner jeg blir (som de bitre, gamle kjerringene sier) rasende og provusert over det hele.
Også blir jeg lei meg, for det sitter mennesker der ute som har det langt verre enn meg.
Jeg har klart å holde følelsene tilbake siden jeg har Scott å drive med, så jeg er stygt redd for at alt skal komme på en gang nå :/

Tiden fremover nå kommer til å gå til mye hjerneaktiviter, trening og jobbe med psyken mtp alt dette, så for all del, ikke forvent at jeg kommer til å blogge så mye som jeg har lovt jeg skal gjøre. hehe
Dette kommer til å bli tøft, og bloggen er vel ikke det første jeg kommer til å tenke på når Scott'en er lagt for kvelden.

Håper alle har hatt en strålende uke så langt, nyter våren og solen som begynner å varme :)

ps. jeg har sett 8 sommerfugler så langt siden 26 februar :)

Den falske politimannen

Vi runder straks 2 mnd siden eksplosjonen i regjeringskvartalet og massakren på Utøya.
Det er 2 mnd siden lillebroren min ble rammet og lagt inn på Ullevål etter å ha blitt skutt i hodet.
Det blir kanskje litt dumt å si hodet, for da tenker vi fra ørene og opp, men halsen og opp er jo faktisk hodet..
Anyway.
2 mnd er gått og jeg vil si at vi har kommet langt til tross for at det har gått såpass kort tid.
Broder'n klarer seg over all forventning. Det var overhodet ikke sånn jeg hadde forestilt meg han takle noe sånt. Han gjør en strålende jobb med å komme seg videre. All creds to my bro <3

 

Idag har ABCnyhetene postet ut et bilde av "den falske politimannen" som sprengte regjeringskvartalet og skøt mange uskylde unge mennesker som knapt nok hadde startet livene sine.
Idag får offentligheten se bilde av en mann i politiuniform, hjelm, skuddsikker vest og håndvåpen.
Denne uniformen er noe jeg kan se for meg i en SWAT-film der de skal omringe en bolig som oppbevarer våpen og de stormer inn med våpner og skriker "henda opp i været!!!"...
Ikke bare har de sett dette bilde etter det smalt i oslo og på Utøya, men det er faktisk folk som har sett denne mannen 6 minutter før det smalt første gangen.
Og da sitter man å tenker i ettertid: Kunne det blitt spart mange menneskeliv på Utøya?
Kunne "den falske politimannen" blitt tatt før han rakk å komme seg til øya?

Politiet fikk tips om hva slags bil "den falske politimannen" satt seg inn i, bilskiltnummer og hva han hadde på seg.
På vei til Utøya var den en bilulykke som gjorde at mannen ble forsinket til øya.
Hva med de politifolkene som var tilstede der..
Om disse folkene som har sett dette bilde da kameraene fanget det opp, og de som har fått tips om bilen, kunne tipset politifolk som var ute å patruljerte og var andre steder, hadde det hjulpet? Ville politiet som var tilstedet under bilulykken fått denne beskjeden, og kunne de forhindret at det ville skje mere?

Jeg syns det er litt betenkelig.
Det er litt rart at når en mann i dette "kostymet" går slik han han gjør, med håndvåpen i hånden (noe politiet ikke gjør her i Norge), hvorfor er det ingen som har reagert? Hvorfor har de ikke reagert på våpenet, eller at han gikk alene?

Jeg blir bare mer og mer satt ut bare jeg tenker på det.
Jeg kjenner jeg blir sint.
Det er ikke ofte jeg har blitt sint når det kommer til denne saken.
Jeg har vært sint på mannen som har planlagt å drepe broren min og mange andre unge i 9 år, og nå gjør systemet i Norge en kjempe tabbe!!
Jeg ser på dette som en mega-tabbe! For det kan faktisk hende at dette ville vært forhindret. Om Norge kunne stille mer flere politimennesker.
Politiet maser om at de er for få, mens staten har ikke råd til å betale.
Kanskje de får opp øynene nå?
Jeg håper det, for vi ser jo at det trengs!!

Dere vet hvem dere er!

Det er når man opplever grusomme ting, at man finner ut hvem som er vennene dine.
Dine ekte venner.
Noen ganger hører man overhodet ikke fra de du trodde var dine beste, andre ganger får du nye kjempe gode venner!

Det har jeg fått oppleve nå mtp 22 juli 2011.
Jeg trodde enkelte f.eks på facebook eller de som faktisk har nummeret mitt, ville spørre hvordan det gikk med lillebror, og ikke minst; hvordan det gikk med meg.
De jeg trodde kom til å ringe for å spørre hvordan det gikk og kanskje være der for meg, stilte ikke opp i det hele tatt. Ikke engang ett brev på facebook eller mail.

Derimot folk som jeg bare har hatt kontakt med gjennom face og blogg, har stilt opp så til de grader.
Jeg er så takknemlig for dere og hva dere har gjort for meg/oss. Bare det å prate, være der og le har gjort ganske mye! Hva skulle jeg gjort uten dere?
De det gjelder, vet hvem dere er <3

Men når alt kommer til godt... er det vits å ta vare på de man trodde kom til å stille opp?
Hva skal man gjøre?
Jada, folk har såklart andre ting å drive med og andre å være sammen med, men hvor mye krever det å ta en telefon egentlig?

Det er andre ting jeg gjerne skulle skrevet i dette innlegget, men velger å ikke lage noe bråk med de det gjelder. De det gjelder; om de skulle lese her nå, jeg regner med at de skjønner hvem det der.
Det har vært tungt å ikke kunne gjøre det jeg har trengt å gjøre for å bearbeide mine følelser.
Jeg har følelser jeg også som må ut!!!

Jeg må ærlig talt si at jeg er skuffet over enkelte mennesker.
Jeg håper at de enkelte leser innlegget, og skjønner hvem de enkelte er, og tar seg selv litt i nakkeskinnet og tenker over hva de f.eks ville forventet av meg om det skulle vært motsatt!
Det gjelder forøvrig ikke bare venner, men også familie.
Jeg må si at jeg er skikkelig skuffet over enkelte mennesker!

Også må jeg bare få sagt; tusen takk for alle meldinger på mobil, mail og facebook.
Dere som har skrevet, og tenkt på oss og alle andre pårørende rundt om i Norge; Dere er fantastiske. Og selv om mange av oss ikke har sett hverandre siden 22 juli, så betyr det ganske mye å bare lese hva dere skriver!!
Tusen takk!!

Lillebror og Utøya

Etter å ha postet, fjernet, postet og igjen fjernet, har jeg ventet til lillebror ble intervjuet av diverse aviser med å poste noe som helst som har med lillebror og Utøya å gjøre. No one can stop me now :)

****************

Skrevet Søndag 23/07

Dette har vært en ubeskrivelig lang dag.
Dagen i går var omtrent like lang, da den startet med bombing i Oslo og skyting på Utøya.
Broren min var på Utøya og fikk beskjed av AUF-ledere om å ringe hjem og fortelle at de hadde det bra.
Lillebror spør om mamma er hysterisk, hvorpå mamma svarer "nei, hvorfor skal jeg være det? Dette er jo i Oslo... Du er jo på ett trygt sted"
Mamma lurte på hvordan det gikk med han, og svaret var "jo, jeg lever i allefall da"..
En time etterpå, får vi beskjed på nyheten om skytingen på Utøya.
Hele verden faller i grus og alle slags mulige tanker som
svirret rundt om hvordan det gikk med lillebroren min.
10 minutter etter skytingen ble offentliggjort på nyheten, sitter mamma i bilen på vei mot øya.
Hun reiser ikke uten sønnen sin!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte mamma for å høre om hun hadde hørt noe.
Jeg tripper rundt. Brettet klær, hang opp klær, ryddet og vasket om hverandre til ingen nytte.
Jeg klarte ikke å holde meg i ro.
Mens jeg står å henger opp klær, sier jeg til meg selv "fy faen, Lillebror skal være så forbanna dum vett og skal hjelpe alle andre. Tenker ikke på seg selv.. Han er garantert skutt!!"

Vi var hos Svigers den dagen. Vi hadde vært der i noen dager i ferien, og ventet på at de skulle komme hjem fra Polen. Da de kom inn døren, hysjet vi på dem og viste hva som var på TV, og forteller at lillebror er der. Vi vet ikke om han lever eller ikke..Vi vet ingenting. 

Etter noen uvitende timer, får vi tlf fra en kamerat av GM som forteller at GM er skutt,
og at han blir behandlet av ambulansepersjonell.
Derfra husker jeg fint lite, bortsett fra at jeg kikket opp mot himlen, ba til bestefar om å ikke ta fra meg broren min. Jeg hylgrein, skrek, hikstet og ba litt mer til bestefar, som forøvrig døde 9 år på dagen før dette.

Jeg knakk helt sammen. Vi hørte så mye forskjellig om hva som hadde skjedd med han.
At han gikk selv uten båre, at han måtte ha hjelp osv.
Det er de lengste timene noen sinne.
Jeg ringte hver time, uten å få vite noe nytt.
Jeg ringte Drammen sykehus og etterlyste han, ringte pårørendetelefon uten å komme igjennom.
Ringte også ett annet nummer som kom på skjermen, men da kom jeg til en meget full telefonsvarer(?)


Til slutt måtte jeg gå å legge meg.
Uten å vite om han var kommet på ett sykehus eller på hotell.
Ingen visste noe.
Kl 04:45 får jeg mld av mamma om at han er på Ullevål.
Jeg våkner rundt 06:30 og ringer mamma.
De vet ingenting, bortsett fra at han har skuddskader i ansiktet og på halsen.
Jeg prøver å sove igjen. Jeg hadde sovet i 3 timer, og kunne trenge søvnen mtp guttungen.

Rundt 10 tiden fikk vi samlet oss med alt av pakket vårt og reiste hjemom for å mate Scott,
skifte og plukke opp mormor.
Videre dro vi til Ullevål der vi møtte mamma.
Da vi kom, var han under operasjon, og ville bruke 2 timer mer, for å være nøye.
Skuddet han fikk gikk fra kjeven/halsen (0,8 mikrometer fra hovedpulsåren), gjennom ganen, nesen og ut gjennom posen under venstre øyet.
De har nå rekonstruert kinnbeinet, sydd i ganen, og inn og utgang av kulen.
Han ser veldig bra ut. Det ser egentlig ut som om han har vært i slosskamp rett og slett.

Mens vi ventet på at operasjonen skulle bli ferdig, kommer familien til lillebror på farsiden. Vi ble sittende å prate litt frem og tilbake, både i kantinen og oppe på venterommet til postop.

Etter operasjonen hans, fikk jeg bli med inn å se han sammen med mamma, mormor og Erlend. Jeg fikk jeg en skikkelig reaksjon. Jeg stod å hylgrein på rommet. 
Dette taklet jeg overhodet ikke... Lillebroren min liksom.
Selv om jeg hadde sett bilder av han før operasjonen, var det noe helt annet å se han i koma i en sykeseng. Skutt.
Dette er jo bare sånt vi ser på TV!!
Og nå er vi plutselig midt oppi dette og er de nærmeste pårørende.
Helt jævlig!!
Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan foreldre og øvrig familie som har mistet sine kjære har det. Alle mine tanker går til dem!!! Ingen fortjener å oppleve noe sånt!

GM har hatt sykt englevakt, og nå har vi fått nok av ulykker.
Det er 6,5 år siden stefaren min ble hjerneskadet etter lastebilulykke.
4 år siden stefaren min lurte døden for andre gang med kreft,
og nå dette!! Har vi ikke fått nok nå?

Det er veldig mulig at han mister synet på høyre øyet, men det vet vi ikke for sikkert før han våkner i morgen.
Han er såpass i god form at de vekker han gradvis nå med å minste sovemedisin-inntaket.
Vi har akkurat fått tlf om at han har våknet, smilte til søsteren sin på farsiden,
klemt hånden hennes, prøvd å prate og fått beskjed om hvor han er.
Han ligger med tube i halsen som hjelper han å puste.
Halsen hans er for hoven til at han kan puste selv, derfor kan han ikke prate for øyeblikket.
De har lagt han i søvn igjen, og da vil han nok våkne i morgen!!

Jeg har så ubeskrivelig vondt av han.
Han må jo ha vært pissredd!
Han er en ganske følsom person, så det er nå han virkelig trenger familie og venner.
Han har fått mange fine meldinger på facebook av gode venner som tenker på han.
Det setter familien pris på.
Tusen takk!
Jeg tipper at GM blir veldig glad for å
lese alle mld dere har sendt til han!!

Jeg gleder meg maks til å se lillebror igjen. Dette har vært helt jævlig!

Alle mine tanker går til de andre 
pårørende fra både 
bombingen i Oslo, og Utøya.
Alle gode tanker til de som har mistet, 
de som har det bra og er i sikkerhet, 
og spesielt til de som fortsatt savner sine kjære! 

****************** 
Skrevet Mandag 25/07-2011

Ny dag, nye muligheter. 


Ble akkurat vekket av mamma. Hun lurte på om vi skulle være med inn til Ullevål.
GM har vært mer våken inatt. Han har pratet og forstår hva som har skjedd.
Jeg aner ikke hvor mye han har fått med seg og hvor mye han har pratet,
men han ville stelle seg litt før det kom besøk fra familien idag.
Så vi reiser inn i 11-tiden.

Herregud som jeg gleder meg! Kjæreste lillebroren min! 
Dette gjør du aldri igjen! Livet ditt er for verdifult!

Det gikk mange tanker i hodet mitt da jeg la meg inatt.
Jeg har skrevet et par SMSer til han etter det bisarre som skjedde på Utøya.
Jeg aner ikke om har tilgang til mobilen sin eller om den fortsatt ligger på øya, men pokker ta.
Jeg føler at jeg kan få sagt ganske mye om mine følelser til han gjennom der, selv om jeg ikke vet om han har mobilen sin.
Uansett vet han nok hva jeg føler.
Vi har så spesielt forhold, han og jeg. Vi snakker om absolutt alt,
så dette på Utøya skal vi prate mye om.
Han trenger helt sikkert å prate med noen om dette, og har han lyst,
så trenger jeg å prate med han også.
 
 *******************

Skrevet Mandag 27/07-2011

Da er vi en tur på Ullevål. Vi har snakket med GM og han har det bra etter omstendighetene.
Jeg ønsker ikke å si noe mer enn nødvendig før jeg har spurt han om det er greit at jeg blogger om dette. Familien har det også bra etter omstendighetene.
Dette skal vi klare! Tusen takk for alle varme tanker.
Igjen går mine dypeste tanker til alle pårørende!
Sammen er vi sterke!!!


 ************************

Det siste jeg tenker før jeg sovner er hvordan broren min har hatt det.
Han må jo ha vært utrolig redd. Hva tenkte han på?
Hva fikk han til å gjøre det han gjorde etter han ble skutt?
Det første jeg tenker når jeg våkner er at det ikke var en vond drøm likevel.
Jeg fatter ikke at han har vært så heldig og kommet seg så bra. Det er ubeskrivelig!

Det er skremmende å vite at han siktet mot hodene til ofrene sine. Skyte for å drepe.
Inkl broren min.
Jeg kunne vært en bror mindre.
Det er skummelt å vite at jeg kunne mistet han.
Han er jo verdens beste.
Jeg vet ikke hvor mye denne familien skal takle,
men vi har vært jævlig flinke til å takle det vi har vært igjennom tidligere.
Vi skal takle dette også.

Det er så mange som har mistet. Det er så mange pårørende at det er kvalmt!
Jeg blir dårlig av å tenke på "trollet" som gjorde dette.
Både i Oslo og på Utøya.
Jeg blir kvalm av å se bilder av han, tenke på han og vite at dette er så gjennomført planlagt.
Det er så urettferdig!!
Livene deres hadde jo akkurat startet! De har såvidt begynt, også tar han det fra dem?
Hvem er det som gjør noe sånt?

Ingen skal få oppleve noe sånt! Ingen skal igjen få oppleve 22 Juli 2011!!!

Når en man kan uttrykke så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan uttrykke!

 *******************

Lillebror har det bra.
Han har vært til ny operasjon idag.
Ikke noe dramatisk, så alt går veldig bra med han :)
Han har humor og humøret med seg som alltid, og det tyder jo på veldig fremgang!!

Det har blitt mange timer med venting og mye frem og tilbake,
men foreløpig ser det ut til at ting stabiliserer seg heldigvis.

Familien har vært å besøkt han hver dag heldigvis. Både på farsiden og morsiden.
Lillebror ønsket at mamma skulle være der på nettene i nærheten av han,
så hun har tatt seg inn på hotellet til Ullevål og er aldri mer enn en tlf unna om det skulle være noe:)
Hun har oppholdt seg på sykehuset siden Lørdags morgen,
og først idag fikk hun ett par timer til å ut å handle.
Naboen vår har kommet med skittentøy til meg fra mamma,
så hun skal endelig få litt rene klær i morgen når vi valser inn på Ullevål :)
Det blir nok deilig for henne!

Gleder meg kjempe masse til å se lillebror igjen i morgen.
Vi har holdt oss hjemme idag (bortsett fra mamma såklart).
Jeg har ryddet rommet til GM, slik at han ikke kommer hjem til rot på gulvet og kabler i knutebunter:p
Nå er det rent og pent der (inntil videre)

Nå er det natta for Storesøster.
Det blir tidlig opp i morgen med Scott'en vår, for så å levere "hilsen-boken" til GM på Spar i Svelvik, slik at venner, bekjente og ukjente kan skrive en liten "god bedring" hilsen til han!
Det vil han nok sette stor pris på, og en kjempe fin motivasjon :)

 *******************

Nok en lang dag med mye venting.
Det har vært informasjonsmøte for de pårørende.
Det var nok bra for mange av de som var der.
Det ble blåst ut litt frustrasjoner og det tror jeg de trengte.

Andre lillebroren min har besøkt Lillebror idag.
De snakket sammen, og Lillebror sørget for at
SR skulle spille bra fotball til helgen når han skal på NorwayCup. Ingen tvil.
SR skal spille for storebroren sin <3

Lillebror er flyttet fra postop, så nå har mamma og lillebror blitt roomies :)
Selv om det blir mye hviling,
så tror jeg det er godt for dem begge å være i nærheten av hverandre =)

Det er blitt sagt litt mer om hva som skjedde på øya, i lillebrors øyne,
og jeg må virkelig si at jeg er stolt over han!
At han tar dette så voksent og har fått en helt annen innstilling enn tidligere.
Dette vil nok forrandre han ganske mye, og ikke minst familien.
Jeg har forrandret meg en del oppi dette.
Fått ett litt annet syn på livet.
Nyt hvert eneste sekund man lever.
Man vet aldri når det tar slutt.

Jeg har også lagt igjen to motivasjonslapper til han:
" Det som ikke dreper en, gjør en bare sterkere"
"Når èn mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"

Vi var også innom domkirken og la ned blomster og tente lys.
Herregud for et hav!!
Det var så flott å se på. Helt utrolig.
Jeg tror ikke at den personen som la ned den første blomsten
trodde det kom til å bli slik det er idag.
Det første rosehavet er blitt sprerret av med gjerder,
men det er jo startet opp tre andre steder på samme område.

 
Det kommer til å ta måneder før folk slutter å legge blomster der!
Det var så mange der. Helt utrolig!
Mange flotte hilsner og mange fine farger!



I morgen byr nok en dag med sykehus.
Blir kanskje ikke så mye venting da,
men venting er noe vi er vandt til uansett fra tidligere.

Jeg er så stolt av broren min!
Han er virkelig en tøff gutt med masse mot og fortsatt sjarm i øynene:)

Vi elsker deg, Lillebror <3

Lillebror og Utøya (avisintervjuene)

Det er over 3 uker siden massakeren på Utøya, og det er fortsatt helt absurd å tenke på hva som har skjedd.. Jeg prøver å danne meg bilder for å forstå bedre av hva lillebror har opplevd, men det er så fjernt og vanskelig.

Det har vært en del presse som har vært nyskjerrig såklart, og har nå blitt intervjuet av 4 forskjellige aviser.
Så langt er det  Drammens Tidende og Tønsberg Blad som har kommet ut med intervjuet.
Etterhvert kan jeg fortsette med å skrive litt om min opplevelse igjen av det hele.
Det har vært vanskelig å ikke kunne skrive og dele hva jeg føler.
Det er som sagt lettere å skrive enn å prate om det, og siden jeg ikke har fått skrevet noen ting, så har jeg stengt alt av følelser inne, og det er overhodet ikke bra. Blir godt å kunne skrive litt igjen!

Klikk på bilder for å lese saken:


Drammens tidende

Tønsberg Blad

Det er nå vi må vise hvem vi er!

Jeg vet ikke hvor glad jeg kan bli for at det er sol og sommer jeg, men mest av alt,
er jeg så glad for at det går så bra med lillebror!! :)
Jeg er så takknemlig for det livet jeg har!
Til tross for alt vondt som har skjedd de siste 6,5 årene,
så gleder det meg at jeg har det livet jeg har.
Den familien jeg har. Kjærste og sønn!

Jeg gleder meg over all den kjærligheten vi kan gi til hverandre, selv i sørgende stunder.
Selv i triste og vonde tider.
Jeg er så evig takknemlig for at vi kan vise den kjærligheten vi har til hverandre
og være stolte av å vite av hverandre.
Være stolt av å vise følelser, fortelle hvordan vi har det, snakke om vanskelige ting,
vise at vi gråter, men også at vi kan le og smile over alt det gode!

Det er nå vi må være åpne og snakke ut.
Være åpen for løsninger, meninger, uenigheter.
Det er nå vi må være ærlige og fortelle verden hvordan vi har det,
føler og hvordan vi opplever ting.
Vi kommer ingen vei ved å tie.
Ei heller kommer vi noen vei ved å ikke vise sorger på lik linje som glede.

Vi har hverandre, og vi kan prate sammen som en nasjon.
Vi trenger ikke å krige for å vise hvem som er sterkest.
Ei heller trenger vi å kritisere andre eller fortelle andre hva de skal gjøre
fordi noen andre ikke liker det de gjør.
Det er nå vi må være åpne for muligheter.
Det er nå vi må vise hvem vi er!