"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"

"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"

Det er en tekst og sang som den siste tiden har blitt en "landeplage" her i heimen.
Kanskje ikke en landeplage, for sangen er jævlig fin..
Ikke en dag uten Collin McLoughlin - Titanium sin vakre stemme og en tekst som passer så godt mtp det året vi har vært igjennom.
Det er ikke lenge til det er 1-års markering av 22 juli heller. I morgen er det 11 mnd siden "den falske politimannen"  henrettet 77 menneskeliv og berørte en hel nasjon.
Mtp at familien og jeg er en av de som MÅ være midt oppi dette, så har det ikke vært lett å gå en dag uten å flykte. Berørte leser om 22 juli saken på nett, ser det på TV, ser det sikkert i ukeblader også.
Vi som ikke vil lese om det, vi får det med oss uansett. Vi har på en måte ikke noe valg, og det gjør det enda mer slitsomt. Jeg virkelig hater denne tilværelsen.
Det er som jeg har sagt tidligere "Hvorfor oss? Dette er jo bare noe vi ser på TV som andre opplever... Og har ikke vi opplevd nok nå? Hvor mye skal vi måtte tåle?"

Det var vanskelig å takle starten etter 22 juli.
Den dagen alt ble snudd på hodet, å se GM i koma og ikke vite om det kom til å gå bra.
Å møte på kortesjen med likbiler på vei fra Utøya. 10-15 likbiler på rekke og rad... Jeg hylgrein i baksetet. Jeg klarte ikke å fokusere og bare holdt meg for munnen. Vi var på vei til rosetog i Svelvik der vi bor, så alt var så følelsesladet fra før av.
Tiden på sykehuset var tøff, og da GM kom hjem igjen.
Jeg voket over han på natten før han sovnet helt. Se til at alt gikk bra med han.
Tiden mellom 22 juli og 16 mai har vært tøff, men samtidig veldig god også siden GM var en av de heldige.

Ting ble mye lettere å takle etter at GM vitnet og jeg har fått både snakket og skrevet om hva jeg har gått rundt å tenkt på, rømt fra og grått meg igjennom..
Men nå... nå kjenner jeg litt på de følelsene igjen etter en tragisk nyhet igår som jeg hørte fra mamma. Siden 22 juli, er det tre gode venner av de avdøde som trodde de hadde det bra, sluttet hos psykolog, og nå... Nå har de tatt livet sitt..
3 ekstra liv på 11 mnd... Tragisk! Det vrenger seg i magen min bare av tanken.. Hvor var hjelpen??

Også begynner jeg å tenke igjen da....

GM har sluttet hos psykologen sin, for etter han vitnet 16 mai, så har han hatt det bra.
Han påstår så i allefall. Og det går nok litt bra også, for (yey), jeg skal bli tante. Han og kjærsten venter en liten en i slutten av Januar 2013.
But then again; han kommer seg ikke på jobb, han sitter forran pcen å spiller og er sålangt jeg vet, er han minimalt med venner.
Jeg føler meg litt maktesløs her jeg sitter og ikke kan gjøre noe for han..
Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for at han skal fortsette hos psykologen, men noe må skje i allefall.. Før eller siden går han på en smell, og det siste jeg vil se er at han henger i et tre når jeg kommer av bussen fordi hjelpen ikke var der fort nok...
 

"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
Jeg krysser fingrene for at det stemmer langsiktig også..

Utøya-turen m/bilder

Dagen på Utøya <3

Nå har det gått noen dager med tenking etter vi var på Utøya på Tirsdag.
Jeg gruet meg kjempe masse til å dra dit, og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Ei heller etterpå.

Vi tok buss sammen med en gjeng med AUFere og gjengen fra støttegruppen i Vestfold.
Det føltes som en evighet å kjøre dit, men da jeg så øya ut fra bussvinduet, var ikke tresmak i rompa et tema lenger.
Klumpen i halsen bygde seg opp, men som vanlig klarte jeg å holde igjen tårene.
Vi kom ned til vannet og lempet oss opp i båten. MS Torbjørn. Der fikk vi servert noen grusomt vakre redningsvester som vi, ironisk nok, druknet i :o

Charlotte (Svigerinne), Meg, Stein Robin (lillebror), Glenn Martin og mamma

Ferjeturen med MS Torbjørn

 

Det var fryktlig godt å være der og se hvor lillebror ble skutt.
Jeg har jo dannet meg et bilde om hvordan det har sett ut der, og nå som jeg har ett litt annet bilde i hodet, er det litt lettere å sortere tankene mine.
Det gikk over all forventning å være der. Til og med inne i lillesalen der over 40 skudd ble avfyrt og 7/10 ble skutt og drept.
Det lå roser og lys på gulvene, og det var godt og fredlig der inne.
Jeg trodde jeg kom til å få en reaksjon da jeg var der inne, men den gang ei. Tankene svirret hele tiden mens vi var der inne. Om hvordan lillebror hadde det på gulvet etter han ble skutt, hvordan det så ut rett etter skytingen, og ikke minst stillheten og redslen til de 3 overlevende i rommet.

Her er lillesalen der som lillebror ble skutt. Panelet på veggen måtte rives da de ikke fikk vasket bort alt fra 22 juli. 

Vi stod alle i en sirkel rundt der som lillebror lå mens vi pratet om hvordan ting var, hvor Breivik hadde kommet inn, gikk ut og hvor han kom inn igjen før han masjerte ut for å ta de andre som løp ute.

Det var heldigvis ikke noen tung stemning der eller på øya generelt, selv om det var roser over hele øya og pårørende som gråt og klemte hverandre.
Mange har kanskje fått inntrykket av at "norges tryggeste plass" har blitt en "dødens øy" og at det er ekkelt å være der mtp alt som har skjedd, men jeg fikk overhodet ikke det inntrykket.
Inntrykket mitt over gåturen mot vannet, var fred.
Fuglene kvitret, blomstene grodde, markjordbæren hadde begynt å komme frem, bladene på trærne spiret. Bare det gir mye liv til øya. 

De AUFerne som kommer til å fortsette å ha sommerleirene sine der kommer nok ikke til å føle noe trykk på seg når de er der. Øya er så full av liv til tross for alt som har skjedd der, og de som ble drept 22 juli, ville nok ikke ønsket at vi sørget over dem, men heller kose oss med de minnene vi har med dem, latter og sang som ble formidlet med hverandre og alle de gode smilene.

Selv om øya aldri vil bli den samme, vil den alltid være full av liv!

Til min kjære lillebror.
Jeg er så uendelig stolt av deg!
Vi hadde et kjært forhold før 22 juli, men jeg vil tørre å påstå at det er langt bedre nå enn det var.
Selv om du ikke er 100% enda, og kanskje aldri vil bli det heller, så har du kommet deg langt på bedringens vei.
Da vi fikk nyheten på TV om at det var skyting på Utøya, visste jeg at du var skutt. Det stakk i hjertet mitt og jeg tenkte "du skal være så snill mot andre, og hjelpe. Du er faen meg skutt du"
22 juli, var det 9 år siden bestefar døde, og det er ingen tvil i min sjel om at bestefar passet godt på deg. Det var bestefar sin dag, ikke din. Du skulle ikke dø på bestefar sin dag!
Jeg er så evig takknemlig for at du lever idag!


Jeg husker den gangen da du var liten og løp i gaten. Vi var uvitende om hvordan livene våres skulle bli når vi ble voksne. Uvitende om hva som ville skje.
Vi var unge og uskyldige. Vi var fryktløse og frie.
Idag har vi blitt en del av historien.
En historie som barna våre kommer til å lære om på skolen. Tingen er bare det at barna våre vet hele historien fra før av. Kanskje det er våre barn som kommer til å fortelle på skolen Norges største historie siden 2 verdenskrig...?
Du skal vite at uansett om jeg har en dårlig dag, og det kanskje går uttover deg som det vanligvis pleier å gjøre (fordi vi er søsken), så vil jeg alltid elske deg, og det er ikke pga deg jeg har en dårlig dag.
Du vil alltid ha en gedigen plass i hjertet mitt uansett hvor mye faenskap du gjør :)
Glenn Martin, du er rett og slett fantastisk og sterk, og jeg er så endelig stolt av deg!
Alltid husk at du betyr alt for meg!

Lillebror og Utøya

Etter å ha postet, fjernet, postet og igjen fjernet, har jeg ventet til lillebror ble intervjuet av diverse aviser med å poste noe som helst som har med lillebror og Utøya å gjøre. No one can stop me now :)

****************

Skrevet Søndag 23/07

Dette har vært en ubeskrivelig lang dag.
Dagen i går var omtrent like lang, da den startet med bombing i Oslo og skyting på Utøya.
Broren min var på Utøya og fikk beskjed av AUF-ledere om å ringe hjem og fortelle at de hadde det bra.
Lillebror spør om mamma er hysterisk, hvorpå mamma svarer "nei, hvorfor skal jeg være det? Dette er jo i Oslo... Du er jo på ett trygt sted"
Mamma lurte på hvordan det gikk med han, og svaret var "jo, jeg lever i allefall da"..
En time etterpå, får vi beskjed på nyheten om skytingen på Utøya.
Hele verden faller i grus og alle slags mulige tanker som
svirret rundt om hvordan det gikk med lillebroren min.
10 minutter etter skytingen ble offentliggjort på nyheten, sitter mamma i bilen på vei mot øya.
Hun reiser ikke uten sønnen sin!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte mamma for å høre om hun hadde hørt noe.
Jeg tripper rundt. Brettet klær, hang opp klær, ryddet og vasket om hverandre til ingen nytte.
Jeg klarte ikke å holde meg i ro.
Mens jeg står å henger opp klær, sier jeg til meg selv "fy faen, Lillebror skal være så forbanna dum vett og skal hjelpe alle andre. Tenker ikke på seg selv.. Han er garantert skutt!!"

Vi var hos Svigers den dagen. Vi hadde vært der i noen dager i ferien, og ventet på at de skulle komme hjem fra Polen. Da de kom inn døren, hysjet vi på dem og viste hva som var på TV, og forteller at lillebror er der. Vi vet ikke om han lever eller ikke..Vi vet ingenting. 

Etter noen uvitende timer, får vi tlf fra en kamerat av GM som forteller at GM er skutt,
og at han blir behandlet av ambulansepersjonell.
Derfra husker jeg fint lite, bortsett fra at jeg kikket opp mot himlen, ba til bestefar om å ikke ta fra meg broren min. Jeg hylgrein, skrek, hikstet og ba litt mer til bestefar, som forøvrig døde 9 år på dagen før dette.

Jeg knakk helt sammen. Vi hørte så mye forskjellig om hva som hadde skjedd med han.
At han gikk selv uten båre, at han måtte ha hjelp osv.
Det er de lengste timene noen sinne.
Jeg ringte hver time, uten å få vite noe nytt.
Jeg ringte Drammen sykehus og etterlyste han, ringte pårørendetelefon uten å komme igjennom.
Ringte også ett annet nummer som kom på skjermen, men da kom jeg til en meget full telefonsvarer(?)


Til slutt måtte jeg gå å legge meg.
Uten å vite om han var kommet på ett sykehus eller på hotell.
Ingen visste noe.
Kl 04:45 får jeg mld av mamma om at han er på Ullevål.
Jeg våkner rundt 06:30 og ringer mamma.
De vet ingenting, bortsett fra at han har skuddskader i ansiktet og på halsen.
Jeg prøver å sove igjen. Jeg hadde sovet i 3 timer, og kunne trenge søvnen mtp guttungen.

Rundt 10 tiden fikk vi samlet oss med alt av pakket vårt og reiste hjemom for å mate Scott,
skifte og plukke opp mormor.
Videre dro vi til Ullevål der vi møtte mamma.
Da vi kom, var han under operasjon, og ville bruke 2 timer mer, for å være nøye.
Skuddet han fikk gikk fra kjeven/halsen (0,8 mikrometer fra hovedpulsåren), gjennom ganen, nesen og ut gjennom posen under venstre øyet.
De har nå rekonstruert kinnbeinet, sydd i ganen, og inn og utgang av kulen.
Han ser veldig bra ut. Det ser egentlig ut som om han har vært i slosskamp rett og slett.

Mens vi ventet på at operasjonen skulle bli ferdig, kommer familien til lillebror på farsiden. Vi ble sittende å prate litt frem og tilbake, både i kantinen og oppe på venterommet til postop.

Etter operasjonen hans, fikk jeg bli med inn å se han sammen med mamma, mormor og Erlend. Jeg fikk jeg en skikkelig reaksjon. Jeg stod å hylgrein på rommet. 
Dette taklet jeg overhodet ikke... Lillebroren min liksom.
Selv om jeg hadde sett bilder av han før operasjonen, var det noe helt annet å se han i koma i en sykeseng. Skutt.
Dette er jo bare sånt vi ser på TV!!
Og nå er vi plutselig midt oppi dette og er de nærmeste pårørende.
Helt jævlig!!
Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan foreldre og øvrig familie som har mistet sine kjære har det. Alle mine tanker går til dem!!! Ingen fortjener å oppleve noe sånt!

GM har hatt sykt englevakt, og nå har vi fått nok av ulykker.
Det er 6,5 år siden stefaren min ble hjerneskadet etter lastebilulykke.
4 år siden stefaren min lurte døden for andre gang med kreft,
og nå dette!! Har vi ikke fått nok nå?

Det er veldig mulig at han mister synet på høyre øyet, men det vet vi ikke for sikkert før han våkner i morgen.
Han er såpass i god form at de vekker han gradvis nå med å minste sovemedisin-inntaket.
Vi har akkurat fått tlf om at han har våknet, smilte til søsteren sin på farsiden,
klemt hånden hennes, prøvd å prate og fått beskjed om hvor han er.
Han ligger med tube i halsen som hjelper han å puste.
Halsen hans er for hoven til at han kan puste selv, derfor kan han ikke prate for øyeblikket.
De har lagt han i søvn igjen, og da vil han nok våkne i morgen!!

Jeg har så ubeskrivelig vondt av han.
Han må jo ha vært pissredd!
Han er en ganske følsom person, så det er nå han virkelig trenger familie og venner.
Han har fått mange fine meldinger på facebook av gode venner som tenker på han.
Det setter familien pris på.
Tusen takk!
Jeg tipper at GM blir veldig glad for å
lese alle mld dere har sendt til han!!

Jeg gleder meg maks til å se lillebror igjen. Dette har vært helt jævlig!

Alle mine tanker går til de andre 
pårørende fra både 
bombingen i Oslo, og Utøya.
Alle gode tanker til de som har mistet, 
de som har det bra og er i sikkerhet, 
og spesielt til de som fortsatt savner sine kjære! 

****************** 
Skrevet Mandag 25/07-2011

Ny dag, nye muligheter. 


Ble akkurat vekket av mamma. Hun lurte på om vi skulle være med inn til Ullevål.
GM har vært mer våken inatt. Han har pratet og forstår hva som har skjedd.
Jeg aner ikke hvor mye han har fått med seg og hvor mye han har pratet,
men han ville stelle seg litt før det kom besøk fra familien idag.
Så vi reiser inn i 11-tiden.

Herregud som jeg gleder meg! Kjæreste lillebroren min! 
Dette gjør du aldri igjen! Livet ditt er for verdifult!

Det gikk mange tanker i hodet mitt da jeg la meg inatt.
Jeg har skrevet et par SMSer til han etter det bisarre som skjedde på Utøya.
Jeg aner ikke om har tilgang til mobilen sin eller om den fortsatt ligger på øya, men pokker ta.
Jeg føler at jeg kan få sagt ganske mye om mine følelser til han gjennom der, selv om jeg ikke vet om han har mobilen sin.
Uansett vet han nok hva jeg føler.
Vi har så spesielt forhold, han og jeg. Vi snakker om absolutt alt,
så dette på Utøya skal vi prate mye om.
Han trenger helt sikkert å prate med noen om dette, og har han lyst,
så trenger jeg å prate med han også.
 
 *******************

Skrevet Mandag 27/07-2011

Da er vi en tur på Ullevål. Vi har snakket med GM og han har det bra etter omstendighetene.
Jeg ønsker ikke å si noe mer enn nødvendig før jeg har spurt han om det er greit at jeg blogger om dette. Familien har det også bra etter omstendighetene.
Dette skal vi klare! Tusen takk for alle varme tanker.
Igjen går mine dypeste tanker til alle pårørende!
Sammen er vi sterke!!!


 ************************

Det siste jeg tenker før jeg sovner er hvordan broren min har hatt det.
Han må jo ha vært utrolig redd. Hva tenkte han på?
Hva fikk han til å gjøre det han gjorde etter han ble skutt?
Det første jeg tenker når jeg våkner er at det ikke var en vond drøm likevel.
Jeg fatter ikke at han har vært så heldig og kommet seg så bra. Det er ubeskrivelig!

Det er skremmende å vite at han siktet mot hodene til ofrene sine. Skyte for å drepe.
Inkl broren min.
Jeg kunne vært en bror mindre.
Det er skummelt å vite at jeg kunne mistet han.
Han er jo verdens beste.
Jeg vet ikke hvor mye denne familien skal takle,
men vi har vært jævlig flinke til å takle det vi har vært igjennom tidligere.
Vi skal takle dette også.

Det er så mange som har mistet. Det er så mange pårørende at det er kvalmt!
Jeg blir dårlig av å tenke på "trollet" som gjorde dette.
Både i Oslo og på Utøya.
Jeg blir kvalm av å se bilder av han, tenke på han og vite at dette er så gjennomført planlagt.
Det er så urettferdig!!
Livene deres hadde jo akkurat startet! De har såvidt begynt, også tar han det fra dem?
Hvem er det som gjør noe sånt?

Ingen skal få oppleve noe sånt! Ingen skal igjen få oppleve 22 Juli 2011!!!

Når en man kan uttrykke så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan uttrykke!

 *******************

Lillebror har det bra.
Han har vært til ny operasjon idag.
Ikke noe dramatisk, så alt går veldig bra med han :)
Han har humor og humøret med seg som alltid, og det tyder jo på veldig fremgang!!

Det har blitt mange timer med venting og mye frem og tilbake,
men foreløpig ser det ut til at ting stabiliserer seg heldigvis.

Familien har vært å besøkt han hver dag heldigvis. Både på farsiden og morsiden.
Lillebror ønsket at mamma skulle være der på nettene i nærheten av han,
så hun har tatt seg inn på hotellet til Ullevål og er aldri mer enn en tlf unna om det skulle være noe:)
Hun har oppholdt seg på sykehuset siden Lørdags morgen,
og først idag fikk hun ett par timer til å ut å handle.
Naboen vår har kommet med skittentøy til meg fra mamma,
så hun skal endelig få litt rene klær i morgen når vi valser inn på Ullevål :)
Det blir nok deilig for henne!

Gleder meg kjempe masse til å se lillebror igjen i morgen.
Vi har holdt oss hjemme idag (bortsett fra mamma såklart).
Jeg har ryddet rommet til GM, slik at han ikke kommer hjem til rot på gulvet og kabler i knutebunter:p
Nå er det rent og pent der (inntil videre)

Nå er det natta for Storesøster.
Det blir tidlig opp i morgen med Scott'en vår, for så å levere "hilsen-boken" til GM på Spar i Svelvik, slik at venner, bekjente og ukjente kan skrive en liten "god bedring" hilsen til han!
Det vil han nok sette stor pris på, og en kjempe fin motivasjon :)

 *******************

Nok en lang dag med mye venting.
Det har vært informasjonsmøte for de pårørende.
Det var nok bra for mange av de som var der.
Det ble blåst ut litt frustrasjoner og det tror jeg de trengte.

Andre lillebroren min har besøkt Lillebror idag.
De snakket sammen, og Lillebror sørget for at
SR skulle spille bra fotball til helgen når han skal på NorwayCup. Ingen tvil.
SR skal spille for storebroren sin <3

Lillebror er flyttet fra postop, så nå har mamma og lillebror blitt roomies :)
Selv om det blir mye hviling,
så tror jeg det er godt for dem begge å være i nærheten av hverandre =)

Det er blitt sagt litt mer om hva som skjedde på øya, i lillebrors øyne,
og jeg må virkelig si at jeg er stolt over han!
At han tar dette så voksent og har fått en helt annen innstilling enn tidligere.
Dette vil nok forrandre han ganske mye, og ikke minst familien.
Jeg har forrandret meg en del oppi dette.
Fått ett litt annet syn på livet.
Nyt hvert eneste sekund man lever.
Man vet aldri når det tar slutt.

Jeg har også lagt igjen to motivasjonslapper til han:
" Det som ikke dreper en, gjør en bare sterkere"
"Når èn mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"

Vi var også innom domkirken og la ned blomster og tente lys.
Herregud for et hav!!
Det var så flott å se på. Helt utrolig.
Jeg tror ikke at den personen som la ned den første blomsten
trodde det kom til å bli slik det er idag.
Det første rosehavet er blitt sprerret av med gjerder,
men det er jo startet opp tre andre steder på samme område.

 
Det kommer til å ta måneder før folk slutter å legge blomster der!
Det var så mange der. Helt utrolig!
Mange flotte hilsner og mange fine farger!



I morgen byr nok en dag med sykehus.
Blir kanskje ikke så mye venting da,
men venting er noe vi er vandt til uansett fra tidligere.

Jeg er så stolt av broren min!
Han er virkelig en tøff gutt med masse mot og fortsatt sjarm i øynene:)

Vi elsker deg, Lillebror <3

Lillebror og Utøya (avisintervjuene)

Det er over 3 uker siden massakeren på Utøya, og det er fortsatt helt absurd å tenke på hva som har skjedd.. Jeg prøver å danne meg bilder for å forstå bedre av hva lillebror har opplevd, men det er så fjernt og vanskelig.

Det har vært en del presse som har vært nyskjerrig såklart, og har nå blitt intervjuet av 4 forskjellige aviser.
Så langt er det  Drammens Tidende og Tønsberg Blad som har kommet ut med intervjuet.
Etterhvert kan jeg fortsette med å skrive litt om min opplevelse igjen av det hele.
Det har vært vanskelig å ikke kunne skrive og dele hva jeg føler.
Det er som sagt lettere å skrive enn å prate om det, og siden jeg ikke har fått skrevet noen ting, så har jeg stengt alt av følelser inne, og det er overhodet ikke bra. Blir godt å kunne skrive litt igjen!

Klikk på bilder for å lese saken:


Drammens tidende

Tønsberg Blad

Det er nå vi må vise hvem vi er!

Jeg vet ikke hvor glad jeg kan bli for at det er sol og sommer jeg, men mest av alt,
er jeg så glad for at det går så bra med lillebror!! :)
Jeg er så takknemlig for det livet jeg har!
Til tross for alt vondt som har skjedd de siste 6,5 årene,
så gleder det meg at jeg har det livet jeg har.
Den familien jeg har. Kjærste og sønn!

Jeg gleder meg over all den kjærligheten vi kan gi til hverandre, selv i sørgende stunder.
Selv i triste og vonde tider.
Jeg er så evig takknemlig for at vi kan vise den kjærligheten vi har til hverandre
og være stolte av å vite av hverandre.
Være stolt av å vise følelser, fortelle hvordan vi har det, snakke om vanskelige ting,
vise at vi gråter, men også at vi kan le og smile over alt det gode!

Det er nå vi må være åpne og snakke ut.
Være åpen for løsninger, meninger, uenigheter.
Det er nå vi må være ærlige og fortelle verden hvordan vi har det,
føler og hvordan vi opplever ting.
Vi kommer ingen vei ved å tie.
Ei heller kommer vi noen vei ved å ikke vise sorger på lik linje som glede.

Vi har hverandre, og vi kan prate sammen som en nasjon.
Vi trenger ikke å krige for å vise hvem som er sterkest.
Ei heller trenger vi å kritisere andre eller fortelle andre hva de skal gjøre
fordi noen andre ikke liker det de gjør.
Det er nå vi må være åpne for muligheter.
Det er nå vi må vise hvem vi er!