I allefall for noe og i allefall i Vestfold ;)
Onsdag forrige uke ble jeg intervjuet i forhold til mangel på oppfølging til søsken 22 juli.
HER kan dere lese intervjuet, og ønsker du å HØRE intervjuet der det blir sagt litt mer, så send meg en mail ( a-fare@hotmail.com ) så kan jeg sende radioopptaket.
Idag ble det svært lite med trening desverre. Er ikke helt i slag idag kjenner jeg, men steppemaskina har kommet i hus, nytt treningsapparat kommer ihus i morgen (eller onsdag), og DET gleder jeg meg til <3
Ellers er det ikke så mye nytt fra igår igrunn. Guttunge har gått litt mer idag. Han begynte å smågå noen få skritt forrie-dagen, og bittelitt hver dag siden det. Målet mitt nå er at han ikke skal krabbe i finstasen på 17mai (A)
mandag 7. mai 2012
onsdag 25. april 2012
fredag 30. mars 2012
Utøya-turen m/bilder
Dagen på Utøya <3
Nå har det gått noen dager med tenking etter vi var på Utøya på Tirsdag.
Jeg gruet meg kjempe masse til å dra dit, og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Ei heller etterpå.
Vi tok buss sammen med en gjeng med AUFere og gjengen fra støttegruppen i Vestfold.
Det føltes som en evighet å kjøre dit, men da jeg så øya ut fra bussvinduet, var ikke tresmak i rompa et tema lenger.
Klumpen i halsen bygde seg opp, men som vanlig klarte jeg å holde igjen tårene.
Vi kom ned til vannet og lempet oss opp i båten. MS Torbjørn. Der fikk vi servert noen grusomt vakre redningsvester som vi, ironisk nok, druknet i :o
Charlotte (Svigerinne), Meg, Stein Robin (lillebror), Glenn Martin og mamma
Ferjeturen med MS Torbjørn
Det var fryktlig godt å være der og se hvor lillebror ble skutt.
Jeg har jo dannet meg et bilde om hvordan det har sett ut der, og nå som jeg har ett litt annet bilde i hodet, er det litt lettere å sortere tankene mine.
Det gikk over all forventning å være der. Til og med inne i lillesalen der over 40 skudd ble avfyrt og 7/10 ble skutt og drept.
Det lå roser og lys på gulvene, og det var godt og fredlig der inne.
Jeg trodde jeg kom til å få en reaksjon da jeg var der inne, men den gang ei. Tankene svirret hele tiden mens vi var der inne. Om hvordan lillebror hadde det på gulvet etter han ble skutt, hvordan det så ut rett etter skytingen, og ikke minst stillheten og redslen til de 3 overlevende i rommet.
Her er lillesalen der som lillebror ble skutt. Panelet på veggen måtte rives da de ikke fikk vasket bort alt fra 22 juli.
Vi stod alle i en sirkel rundt der som lillebror lå mens vi pratet om hvordan ting var, hvor Breivik hadde kommet inn, gikk ut og hvor han kom inn igjen før han masjerte ut for å ta de andre som løp ute.
Det var heldigvis ikke noen tung stemning der eller på øya generelt, selv om det var roser over hele øya og pårørende som gråt og klemte hverandre.
Mange har kanskje fått inntrykket av at "norges tryggeste plass" har blitt en "dødens øy" og at det er ekkelt å være der mtp alt som har skjedd, men jeg fikk overhodet ikke det inntrykket.
Inntrykket mitt over gåturen mot vannet, var fred.
Fuglene kvitret, blomstene grodde, markjordbæren hadde begynt å komme frem, bladene på trærne spiret. Bare det gir mye liv til øya.
De AUFerne som kommer til å fortsette å ha sommerleirene sine der kommer nok ikke til å føle noe trykk på seg når de er der. Øya er så full av liv til tross for alt som har skjedd der, og de som ble drept 22 juli, ville nok ikke ønsket at vi sørget over dem, men heller kose oss med de minnene vi har med dem, latter og sang som ble formidlet med hverandre og alle de gode smilene.
Selv om øya aldri vil bli den samme, vil den alltid være full av liv!
Til min kjære lillebror.
Jeg er så uendelig stolt av deg!
Vi hadde et kjært forhold før 22 juli, men jeg vil tørre å påstå at det er langt bedre nå enn det var.
Selv om du ikke er 100% enda, og kanskje aldri vil bli det heller, så har du kommet deg langt på bedringens vei.
Da vi fikk nyheten på TV om at det var skyting på Utøya, visste jeg at du var skutt. Det stakk i hjertet mitt og jeg tenkte "du skal være så snill mot andre, og hjelpe. Du er faen meg skutt du"
22 juli, var det 9 år siden bestefar døde, og det er ingen tvil i min sjel om at bestefar passet godt på deg. Det var bestefar sin dag, ikke din. Du skulle ikke dø på bestefar sin dag!
Jeg er så evig takknemlig for at du lever idag!
Jeg husker den gangen da du var liten og løp i gaten. Vi var uvitende om hvordan livene våres skulle bli når vi ble voksne. Uvitende om hva som ville skje.
Vi var unge og uskyldige. Vi var fryktløse og frie.
Idag har vi blitt en del av historien.
En historie som barna våre kommer til å lære om på skolen. Tingen er bare det at barna våre vet hele historien fra før av. Kanskje det er våre barn som kommer til å fortelle på skolen Norges største historie siden 2 verdenskrig...?
Du skal vite at uansett om jeg har en dårlig dag, og det kanskje går uttover deg som det vanligvis pleier å gjøre (fordi vi er søsken), så vil jeg alltid elske deg, og det er ikke pga deg jeg har en dårlig dag.
Du vil alltid ha en gedigen plass i hjertet mitt uansett hvor mye faenskap du gjør :)
Glenn Martin, du er rett og slett fantastisk og sterk, og jeg er så endelig stolt av deg!
Alltid husk at du betyr alt for meg!
Nå har det gått noen dager med tenking etter vi var på Utøya på Tirsdag.
Jeg gruet meg kjempe masse til å dra dit, og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Ei heller etterpå.
Vi tok buss sammen med en gjeng med AUFere og gjengen fra støttegruppen i Vestfold.
Det føltes som en evighet å kjøre dit, men da jeg så øya ut fra bussvinduet, var ikke tresmak i rompa et tema lenger.
Klumpen i halsen bygde seg opp, men som vanlig klarte jeg å holde igjen tårene.
Vi kom ned til vannet og lempet oss opp i båten. MS Torbjørn. Der fikk vi servert noen grusomt vakre redningsvester som vi, ironisk nok, druknet i :o
Charlotte (Svigerinne), Meg, Stein Robin (lillebror), Glenn Martin og mamma
Ferjeturen med MS Torbjørn
Det var fryktlig godt å være der og se hvor lillebror ble skutt.
Jeg har jo dannet meg et bilde om hvordan det har sett ut der, og nå som jeg har ett litt annet bilde i hodet, er det litt lettere å sortere tankene mine.
Det gikk over all forventning å være der. Til og med inne i lillesalen der over 40 skudd ble avfyrt og 7/10 ble skutt og drept.
Det lå roser og lys på gulvene, og det var godt og fredlig der inne.
Jeg trodde jeg kom til å få en reaksjon da jeg var der inne, men den gang ei. Tankene svirret hele tiden mens vi var der inne. Om hvordan lillebror hadde det på gulvet etter han ble skutt, hvordan det så ut rett etter skytingen, og ikke minst stillheten og redslen til de 3 overlevende i rommet.
Her er lillesalen der som lillebror ble skutt. Panelet på veggen måtte rives da de ikke fikk vasket bort alt fra 22 juli.
Vi stod alle i en sirkel rundt der som lillebror lå mens vi pratet om hvordan ting var, hvor Breivik hadde kommet inn, gikk ut og hvor han kom inn igjen før han masjerte ut for å ta de andre som løp ute.
Det var heldigvis ikke noen tung stemning der eller på øya generelt, selv om det var roser over hele øya og pårørende som gråt og klemte hverandre.
Mange har kanskje fått inntrykket av at "norges tryggeste plass" har blitt en "dødens øy" og at det er ekkelt å være der mtp alt som har skjedd, men jeg fikk overhodet ikke det inntrykket.
Inntrykket mitt over gåturen mot vannet, var fred.
Fuglene kvitret, blomstene grodde, markjordbæren hadde begynt å komme frem, bladene på trærne spiret. Bare det gir mye liv til øya.
De AUFerne som kommer til å fortsette å ha sommerleirene sine der kommer nok ikke til å føle noe trykk på seg når de er der. Øya er så full av liv til tross for alt som har skjedd der, og de som ble drept 22 juli, ville nok ikke ønsket at vi sørget over dem, men heller kose oss med de minnene vi har med dem, latter og sang som ble formidlet med hverandre og alle de gode smilene.
Selv om øya aldri vil bli den samme, vil den alltid være full av liv!
Til min kjære lillebror.
Jeg er så uendelig stolt av deg!
Vi hadde et kjært forhold før 22 juli, men jeg vil tørre å påstå at det er langt bedre nå enn det var.
Selv om du ikke er 100% enda, og kanskje aldri vil bli det heller, så har du kommet deg langt på bedringens vei.
Da vi fikk nyheten på TV om at det var skyting på Utøya, visste jeg at du var skutt. Det stakk i hjertet mitt og jeg tenkte "du skal være så snill mot andre, og hjelpe. Du er faen meg skutt du"
22 juli, var det 9 år siden bestefar døde, og det er ingen tvil i min sjel om at bestefar passet godt på deg. Det var bestefar sin dag, ikke din. Du skulle ikke dø på bestefar sin dag!
Jeg er så evig takknemlig for at du lever idag!
Jeg husker den gangen da du var liten og løp i gaten. Vi var uvitende om hvordan livene våres skulle bli når vi ble voksne. Uvitende om hva som ville skje.
Vi var unge og uskyldige. Vi var fryktløse og frie.
Idag har vi blitt en del av historien.
En historie som barna våre kommer til å lære om på skolen. Tingen er bare det at barna våre vet hele historien fra før av. Kanskje det er våre barn som kommer til å fortelle på skolen Norges største historie siden 2 verdenskrig...?
Du skal vite at uansett om jeg har en dårlig dag, og det kanskje går uttover deg som det vanligvis pleier å gjøre (fordi vi er søsken), så vil jeg alltid elske deg, og det er ikke pga deg jeg har en dårlig dag.
Du vil alltid ha en gedigen plass i hjertet mitt uansett hvor mye faenskap du gjør :)
Glenn Martin, du er rett og slett fantastisk og sterk, og jeg er så endelig stolt av deg!
Alltid husk at du betyr alt for meg!
onsdag 21. mars 2012
Joy to the world!...Treningsøkter og voksesmerter i munnen!
Ja, så var det den bloggingen da... ;)
Det er alltid like lett å si en ting og gjøre noe helt annet kjenner jeg, og hvertfall når det kommer til bloggen.
I det siste har det ikke skjedd stort annet enn at jeg har tatt tak i nakkeskinnet mitt (og der er det ganske mye å ta tak i skal jeg si dere), for nå har jeg funnet frem målbåndet og begynt å måle meg selv :o
Ikke hvor kort jeg er, for det får jeg desverre ikke gjort noe med, men derimot volumet av de stakkarslige 156,5 lange centimeterene derimot...der er det masse som kan gjøres med ser jeg.
Og siden jeg ikke eier så mye som en badevekt, så slipper jeg å se på de tallene der :p
På gjesterommet står det en Elipsemaskin å roper på meg hver dag mens guttungen sover.
Og da blir det gjerne 30 min med hard økt på den. Og litt egentrening som situps, luft-hoppe-tau og luft-rockering :)
Jeg har nettopp startet for fult med å trene igjen, og jeg må si at det er utrolig godt.
Skulle gjerne hatt litt mer energi etter treningen, men det får bare gå :)
Det føles sikkert mye bedre når jeg ser at jeg ikke må dra ut hele målebåndet for å måle meg, for innimellom føler jeg at målebåndet er altfor kort....
Ellers er det ikke så masse som skjer. Scottemannen driver på med (ikke mindre enn) tre tenner om dagen, så kveldene går til å gå inn til han og smøre på litt dentinox og "krangle" med han for å få han til å sovne igjen. Dette skjer da 3-4 ganger mellom kl 20:00 og 24:00.. .Sånn ca en gang i timen om ikke litt mer.. Derimot har han (bank i bordet) begynt å sove hele natten igjennom når han har de øktene. Ubeskrivelig slitsomt, så jeg vil ikke påstå at med gledeshyl ser frem til når han begynner med gjeksler :o
Nå er det dags for å vekke gutteklusken, også turer vi ut en tur i den knallfine været =) Vi skal kjøre buss nemlig! =)
Ha en strålende dag i det kjempe fine været.
Måtte resten av uken og resten av året bli like fin som denne :)
Det er alltid like lett å si en ting og gjøre noe helt annet kjenner jeg, og hvertfall når det kommer til bloggen.
I det siste har det ikke skjedd stort annet enn at jeg har tatt tak i nakkeskinnet mitt (og der er det ganske mye å ta tak i skal jeg si dere), for nå har jeg funnet frem målbåndet og begynt å måle meg selv :o
Ikke hvor kort jeg er, for det får jeg desverre ikke gjort noe med, men derimot volumet av de stakkarslige 156,5 lange centimeterene derimot...der er det masse som kan gjøres med ser jeg.
Og siden jeg ikke eier så mye som en badevekt, så slipper jeg å se på de tallene der :p
På gjesterommet står det en Elipsemaskin å roper på meg hver dag mens guttungen sover.
Og da blir det gjerne 30 min med hard økt på den. Og litt egentrening som situps, luft-hoppe-tau og luft-rockering :)
Jeg har nettopp startet for fult med å trene igjen, og jeg må si at det er utrolig godt.
Skulle gjerne hatt litt mer energi etter treningen, men det får bare gå :)
Det føles sikkert mye bedre når jeg ser at jeg ikke må dra ut hele målebåndet for å måle meg, for innimellom føler jeg at målebåndet er altfor kort....
Ellers er det ikke så masse som skjer. Scottemannen driver på med (ikke mindre enn) tre tenner om dagen, så kveldene går til å gå inn til han og smøre på litt dentinox og "krangle" med han for å få han til å sovne igjen. Dette skjer da 3-4 ganger mellom kl 20:00 og 24:00.. .Sånn ca en gang i timen om ikke litt mer.. Derimot har han (bank i bordet) begynt å sove hele natten igjennom når han har de øktene. Ubeskrivelig slitsomt, så jeg vil ikke påstå at med gledeshyl ser frem til når han begynner med gjeksler :o
Nå er det dags for å vekke gutteklusken, også turer vi ut en tur i den knallfine været =) Vi skal kjøre buss nemlig! =)
Ha en strålende dag i det kjempe fine været.
Måtte resten av uken og resten av året bli like fin som denne :)
torsdag 15. mars 2012
Herregud, jeg skal til Utøya :o
Nå kjenner jeg at dette begynner å bli grusomt tøft.
Jeg trodde jeg skulle klare meg ganske bra, og det har jeg jo gjort frem til nå.
Jeg har enda ikke hatt noen ordentlig reaksjon på det som skjedde 22 juli, og at lillebror havnet på Ullevål etter å ha blitt skutt på Utøya, men det ser ut som om 8 mnd senere at ting begynner å skje. Og det hjelper jo ikke akkurat at media truer i oss ganske mye informasjon.
Det har hele tiden gått greit å se bilder av de døde og skadde. Se bilder av Styggingen etc, men å høre politiopptakene, se bevegelser i vannet av livredde ungdommer som flykter, høre skuddene som de ikke har redigert bort fra politiopptakene etc...
Det begynner å ta litt av nå syns jeg.
Klart; jeg skjønner at noe må ut i media, og at folk er nyskjerrige og sånn, og jeg som pårørende burde hatt vett nok til å skru av TVen, la være å klikke på linker eller lese avisen. Men gjør jeg det? Neida. For det er ett eller annet som tiltrekker meg dit, men jeg aner virkelig ikke hva det er.
Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ta imot en psykolog mtp alt dette... Ta imot tilbudet jeg burde fått rett etter dette skjedde.
Det er mye som skjer fremover nå. Lillebror skal vitne i rettsaken, vi er på vei mot en ny dato, der familie og ofre får lov til å komme til Utøya, så det skal jeg være med på.
Jeg visste at før eller siden kom jeg til å dra dit, men i "håp" om å få litt mer inntrykk og et bilde over hvordan lillebror hadde det der han ble skutt, må jeg dra nå før de river bygget. Han ble jo skutt i lillestua i Hovedhuset, og det skal jo rives og bygges nytt nå.
Kjenner litt på det at det kommer til å komme ganske mange reaksjoner bare det å ta båten over. Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det, og klumpen i halsen bare vokser og vokser.
Jeg tenker på hvordan jeg vil reagere når jeg er på vei inn mot stuen. Ser spor etter blod om det ikke har blitt vasked godt nok, spor etter skudd og ikke minst der som lillebror lå og holdt seg på halsen og kjempet for livet. *Fy faen, jeg gruer meg*
Det kommer reaksjoner i forhold til hva media spyr ut, hva folk prater om på gata, eller hva venner skriver på facebook.
Ser ikke folk at de gjør akkurat hva denne Styggingen får til? Han får akkurat det han vil.. Media skriver om han, produsenter ønsker å lage teateroppsettning og filmer om han. Barn lærer om han på skolen som om han skulle vært Hitler, folk linker til det ene og det andre på facebook, twitter, blogg etc.
Avisene får ikke nok av han, og tro du meg; han liker det!!!
Jeg kjenner jeg blir (som de bitre, gamle kjerringene sier) rasende og provusert over det hele.
Også blir jeg lei meg, for det sitter mennesker der ute som har det langt verre enn meg.
Jeg har klart å holde følelsene tilbake siden jeg har Scott å drive med, så jeg er stygt redd for at alt skal komme på en gang nå :/
Tiden fremover nå kommer til å gå til mye hjerneaktiviter, trening og jobbe med psyken mtp alt dette, så for all del, ikke forvent at jeg kommer til å blogge så mye som jeg har lovt jeg skal gjøre. hehe
Dette kommer til å bli tøft, og bloggen er vel ikke det første jeg kommer til å tenke på når Scott'en er lagt for kvelden.
Håper alle har hatt en strålende uke så langt, nyter våren og solen som begynner å varme :)
ps. jeg har sett 8 sommerfugler så langt siden 26 februar :)
Jeg trodde jeg skulle klare meg ganske bra, og det har jeg jo gjort frem til nå.
Jeg har enda ikke hatt noen ordentlig reaksjon på det som skjedde 22 juli, og at lillebror havnet på Ullevål etter å ha blitt skutt på Utøya, men det ser ut som om 8 mnd senere at ting begynner å skje. Og det hjelper jo ikke akkurat at media truer i oss ganske mye informasjon.
Det har hele tiden gått greit å se bilder av de døde og skadde. Se bilder av Styggingen etc, men å høre politiopptakene, se bevegelser i vannet av livredde ungdommer som flykter, høre skuddene som de ikke har redigert bort fra politiopptakene etc...
Det begynner å ta litt av nå syns jeg.
Klart; jeg skjønner at noe må ut i media, og at folk er nyskjerrige og sånn, og jeg som pårørende burde hatt vett nok til å skru av TVen, la være å klikke på linker eller lese avisen. Men gjør jeg det? Neida. For det er ett eller annet som tiltrekker meg dit, men jeg aner virkelig ikke hva det er.
Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ta imot en psykolog mtp alt dette... Ta imot tilbudet jeg burde fått rett etter dette skjedde.
Det er mye som skjer fremover nå. Lillebror skal vitne i rettsaken, vi er på vei mot en ny dato, der familie og ofre får lov til å komme til Utøya, så det skal jeg være med på.
Jeg visste at før eller siden kom jeg til å dra dit, men i "håp" om å få litt mer inntrykk og et bilde over hvordan lillebror hadde det der han ble skutt, må jeg dra nå før de river bygget. Han ble jo skutt i lillestua i Hovedhuset, og det skal jo rives og bygges nytt nå.
Kjenner litt på det at det kommer til å komme ganske mange reaksjoner bare det å ta båten over. Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det, og klumpen i halsen bare vokser og vokser.
Jeg tenker på hvordan jeg vil reagere når jeg er på vei inn mot stuen. Ser spor etter blod om det ikke har blitt vasked godt nok, spor etter skudd og ikke minst der som lillebror lå og holdt seg på halsen og kjempet for livet. *Fy faen, jeg gruer meg*
Det kommer reaksjoner i forhold til hva media spyr ut, hva folk prater om på gata, eller hva venner skriver på facebook.
Ser ikke folk at de gjør akkurat hva denne Styggingen får til? Han får akkurat det han vil.. Media skriver om han, produsenter ønsker å lage teateroppsettning og filmer om han. Barn lærer om han på skolen som om han skulle vært Hitler, folk linker til det ene og det andre på facebook, twitter, blogg etc.
Avisene får ikke nok av han, og tro du meg; han liker det!!!
Jeg kjenner jeg blir (som de bitre, gamle kjerringene sier) rasende og provusert over det hele.
Også blir jeg lei meg, for det sitter mennesker der ute som har det langt verre enn meg.
Jeg har klart å holde følelsene tilbake siden jeg har Scott å drive med, så jeg er stygt redd for at alt skal komme på en gang nå :/
Tiden fremover nå kommer til å gå til mye hjerneaktiviter, trening og jobbe med psyken mtp alt dette, så for all del, ikke forvent at jeg kommer til å blogge så mye som jeg har lovt jeg skal gjøre. hehe
Dette kommer til å bli tøft, og bloggen er vel ikke det første jeg kommer til å tenke på når Scott'en er lagt for kvelden.
Håper alle har hatt en strålende uke så langt, nyter våren og solen som begynner å varme :)
ps. jeg har sett 8 sommerfugler så langt siden 26 februar :)
mandag 30. januar 2012
Jeg har badet.... med klær på
Ughh, idag har dagen gått treeegt.
Det har vært en lang dag med mye å finne på.
Vi startet dagen med besøk av mamma og mormor en liten tur, hviling på Scott i 2,5 time faktisk. jeg måtte vekke han av alle ting. hehe
Etter lek og morro dro vi en tur i butikken og rakk å komme inn døra før et nytt besøk dukket opp på døren.
I 19 tiden ble Scotten badet. Det resulterte i at jeg også badet (på utsiden av badekaret vel å merke, for han spruta så masse vann), så jeg måtte jo skifte hele habbiten..
Scotten ble lagt, og atter en gang banker det på døren.
Min fantastiske lillebror som jeg så kjært har skrevet om tidligere og han samboer.
Kvelden gikk da til å spille Dominion :) Skikkelig nerdespill, men jeg liker'e =)
x-antall kopper med kakao m/ marshmellows ble drukket, og nå sitter jeg som et slakt på sofaen mens Wallander pryder TVen.
I morgen bærer det nok et besøk fra Lillebror og hans samboer. De skal sove over til Onsdag:) Blir koselig.
Også kommer lille-lillebror som ikke er så liten lenger... Han er jo over et hode høyere enn meg, til tross for at han er 15 år yngre enn meg.. RAN!!!!
Store planer for helgen er det også.
Lørdag blir kosedag, og søndag blir det bursdagsinnflyttningsselskap.
For gjett hva... I morgen er jeg nok en dag nærmere 30..... Fader altså... I morgen er jeg ikke lenger 28 år :o For noen frekkheter.. Jeg liker det rett og slett ikke...
Så i fryt for å skape negative energier videre om hvor deprimerende det er å bli 29 år, så runner jeg av med et lite vink fra meg i go'sofaen =)
Det har vært en lang dag med mye å finne på.
Vi startet dagen med besøk av mamma og mormor en liten tur, hviling på Scott i 2,5 time faktisk. jeg måtte vekke han av alle ting. hehe
Etter lek og morro dro vi en tur i butikken og rakk å komme inn døra før et nytt besøk dukket opp på døren.
I 19 tiden ble Scotten badet. Det resulterte i at jeg også badet (på utsiden av badekaret vel å merke, for han spruta så masse vann), så jeg måtte jo skifte hele habbiten..
Scotten ble lagt, og atter en gang banker det på døren.
Min fantastiske lillebror som jeg så kjært har skrevet om tidligere og han samboer.
Kvelden gikk da til å spille Dominion :) Skikkelig nerdespill, men jeg liker'e =)
x-antall kopper med kakao m/ marshmellows ble drukket, og nå sitter jeg som et slakt på sofaen mens Wallander pryder TVen.
I morgen bærer det nok et besøk fra Lillebror og hans samboer. De skal sove over til Onsdag:) Blir koselig.
Også kommer lille-lillebror som ikke er så liten lenger... Han er jo over et hode høyere enn meg, til tross for at han er 15 år yngre enn meg.. RAN!!!!
Store planer for helgen er det også.
Lørdag blir kosedag, og søndag blir det bursdagsinnflyttningsselskap.
For gjett hva... I morgen er jeg nok en dag nærmere 30..... Fader altså... I morgen er jeg ikke lenger 28 år :o For noen frekkheter.. Jeg liker det rett og slett ikke...
Så i fryt for å skape negative energier videre om hvor deprimerende det er å bli 29 år, så runner jeg av med et lite vink fra meg i go'sofaen =)
onsdag 4. januar 2012
Godt nyttår, alle sammen =)
Ja, da er vi godt igang med 2012 :)
Føler på meg at dette blir ett bra år =)
Først og fremst er det flytting på gang! Jeg får, 7 januar, greie på hvilken dag jeg kan flytte. Om det blir 15 januar eller 1 februar.
Uansett dag, så blir det 1års feiring av Scott i ny leilighet! Gud, som jeg gleder meg :) (Bilder kommer, so stay tuned)
Jeg skal også bli flinkere til å blogge. Når jeg får flyttet på meg, blir det kanskje litt mer å blogge om også regner jeg med :)
Håper alle har hatt en fin jul og en heidunrande nyttårsfeiring!
Måtte 2012 bli knall for alle sammen :)
Føler på meg at dette blir ett bra år =)
Først og fremst er det flytting på gang! Jeg får, 7 januar, greie på hvilken dag jeg kan flytte. Om det blir 15 januar eller 1 februar.
Uansett dag, så blir det 1års feiring av Scott i ny leilighet! Gud, som jeg gleder meg :) (Bilder kommer, so stay tuned)
Jeg skal også bli flinkere til å blogge. Når jeg får flyttet på meg, blir det kanskje litt mer å blogge om også regner jeg med :)
Håper alle har hatt en fin jul og en heidunrande nyttårsfeiring!
Måtte 2012 bli knall for alle sammen :)
søndag 4. desember 2011
Min lille BøllePanda
13 februar 2010 deltok jeg i en konkurranse på Inger sin blogg der konkurransen gikk ut på å fortelle min mening om barn, og premien var en kul Panda drakt. Kjempe kul er den.
Etter noen dager leser jeg at jeg vant jaggu meg.. Ikke dårlig bare det :)
Her er bidraget mitt fra konkurransen:
Jeg syns barn er ett mirakel til verden.
Ikke bare fordi to mennesker som deler kjærlighet til hverandre har laget dem, men også fordi de kan vokse opp til å bli hva enn de ønsker å bli.
Det er ingen som vet hva som kommer til å skje med våre barn, og for alt vi vet, kan disse barna være de som redder verden. Kanskje de blir store mennesker, slik som presidenter, forfattere, forskere, advokater, musikere, skuespillere.. You'll never know..
Barn har også verdens mest fantastiske fantasi. De kan si akkurat hva de mener, og du finner ikke ærligere mennesker enn de søte små.
Det sies at det er fra barn og fulle mennesker man hører sannheten fra, og det er vel noe i det.
Barn's fantasi er også virkelig noe å se opp til.
Hvor ble det av vår fantasi?
Hvorfor skal fantasien på død og liv bli borte, bare fordi vi vokser til?
Jeg husker da jeg var barn. Vi lekte hver dag, fantaserte om hvordan det ville bli å bli voksen, pratet og lo om drømmene vi hadde om natten.
Fantaserte om hvordan det ville være å bo i ett stort slott og gå i prinsessekjoler hver eneste dag.
Vi badet dagen lang og latet som om vi var havfruer fra en annen verden.
Fantaserer barn fordi verden er så kjedelig idag, eller er det bare fordi barn rett og slett er flinkere til å se for seg drømmer enn oss voksne?
Barn eier ingen hemninger. Ei heller bekymringer eller forpliktelser. De er bare barn med ville fantasier, vakre drømmer, ærligehet og viser virkelig ekte kjærlighet til ett annet menneske.
Jeg tror man skal lete lenge etter mennesker som virkelig viser hva en føler.
Man kan se følelsene deres på lang avstand, og det finnes ikke noe mer vakkert enn å se ett barn lykkelig og vise sin kjærlighet til sine nærmeste. Uansett hvor de måtte befinne seg eller i hvilken situasjon, så er de der. For å vise.
Jeg må si jeg gleder meg mer og mer til jeg får poppet ut denne lille sjarmøren i magen min.
Slik at jeg også kan få oppleve alle de både positive og negative tingene med barn.
Gleder meg til å høre om de ville fantasiene, drømmene, sannhetene og ikke minst; få verdens beste morgenkos.
En klem når du minst forventer det.
Ett lite kyss når du egentig er litt opptatt.
Første gang ungen sier "Jeg er glad i deg jeg, mamma." med ett stort smil.
Jeg velger å skrive mest om de positive sidene ved barn og ikke de negative.
Det negative går vel egentlig mest mot foreldrene.
Oppdragelse, oppdragelse, oppdragelse.
Om jeg skulle satt kun et ord for å beskrive ett barn; Mirakel.
Nettopp pga hele prosessen om hvordan barn blir til. Fra det kommer i kroppen, deres utvikling, overlevelse.
Barnets fødsel, tiden etter, barnas liv og hvordan barna vokser opp til å bli.
Ett lite Mirakel.
Han ble jo bare sååå tøff også da! :)
Behind bars
Etter noen dager leser jeg at jeg vant jaggu meg.. Ikke dårlig bare det :)
Her er bidraget mitt fra konkurransen:
Jeg syns barn er ett mirakel til verden.
Ikke bare fordi to mennesker som deler kjærlighet til hverandre har laget dem, men også fordi de kan vokse opp til å bli hva enn de ønsker å bli.
Det er ingen som vet hva som kommer til å skje med våre barn, og for alt vi vet, kan disse barna være de som redder verden. Kanskje de blir store mennesker, slik som presidenter, forfattere, forskere, advokater, musikere, skuespillere.. You'll never know..
Barn har også verdens mest fantastiske fantasi. De kan si akkurat hva de mener, og du finner ikke ærligere mennesker enn de søte små.
Det sies at det er fra barn og fulle mennesker man hører sannheten fra, og det er vel noe i det.
Barn's fantasi er også virkelig noe å se opp til.
Hvor ble det av vår fantasi?
Hvorfor skal fantasien på død og liv bli borte, bare fordi vi vokser til?
Jeg husker da jeg var barn. Vi lekte hver dag, fantaserte om hvordan det ville bli å bli voksen, pratet og lo om drømmene vi hadde om natten.
Fantaserte om hvordan det ville være å bo i ett stort slott og gå i prinsessekjoler hver eneste dag.
Vi badet dagen lang og latet som om vi var havfruer fra en annen verden.
Fantaserer barn fordi verden er så kjedelig idag, eller er det bare fordi barn rett og slett er flinkere til å se for seg drømmer enn oss voksne?
Barn eier ingen hemninger. Ei heller bekymringer eller forpliktelser. De er bare barn med ville fantasier, vakre drømmer, ærligehet og viser virkelig ekte kjærlighet til ett annet menneske.
Jeg tror man skal lete lenge etter mennesker som virkelig viser hva en føler.
Man kan se følelsene deres på lang avstand, og det finnes ikke noe mer vakkert enn å se ett barn lykkelig og vise sin kjærlighet til sine nærmeste. Uansett hvor de måtte befinne seg eller i hvilken situasjon, så er de der. For å vise.
Jeg må si jeg gleder meg mer og mer til jeg får poppet ut denne lille sjarmøren i magen min.
Slik at jeg også kan få oppleve alle de både positive og negative tingene med barn.
Gleder meg til å høre om de ville fantasiene, drømmene, sannhetene og ikke minst; få verdens beste morgenkos.
En klem når du minst forventer det.
Ett lite kyss når du egentig er litt opptatt.
Første gang ungen sier "Jeg er glad i deg jeg, mamma." med ett stort smil.
Jeg velger å skrive mest om de positive sidene ved barn og ikke de negative.
Det negative går vel egentlig mest mot foreldrene.
Oppdragelse, oppdragelse, oppdragelse.
Om jeg skulle satt kun et ord for å beskrive ett barn; Mirakel.
Nettopp pga hele prosessen om hvordan barn blir til. Fra det kommer i kroppen, deres utvikling, overlevelse.
Barnets fødsel, tiden etter, barnas liv og hvordan barna vokser opp til å bli.
Ett lite Mirakel.
Han ble jo bare sååå tøff også da! :)
Behind bars
torsdag 24. november 2011
Hører hver eneste smule jeg tygger!
Nå kjenner jeg at jeg er passe lei!
Har gått å hanglet i 7 uker, 10 dager med antibiotika som jeg var ferdig med for halvannen uke siden, og nå tror jeg jaggu meg at jeg er i gang igjen. Øra mine er fortsatt tette, så jeg kan faktisk telle strålene fra dusjhodet når jeg dusjer.
Jeg hører hjertet mitt slå når jeg legger meg, og hver eneste smule jeg tygger.
Det begynner igrunn å bli ganske slitsomt skal jeg si.
Og nå er vi igang igjen med både tett og rennende nese om hverandre...
Har jeg ikke vært rar før, så er jeg det nå hvertfall! Jeg er rett og slett dritt lei nå.
Guttevalpen er i gang med tenner igjen virker det som. Han klør noe voldsomt hele tiden, slår seg på munnen så det hører ut som om han sier "mamm mamm mamm mamm" og gnager på ?smokken? av alle ting..
Han er jo ikke særlig blid heller han her da...
Nå er det ikke mange dagene til det kommer bilder fra fotografen.
Herregud som jeg gleder meg! weeiii!!
Det er mye nytt i hus om dagen faktisk...
Vi har kjøpt Tripp Trapp Stol til klumpen også venter jeg på noen fantastisk tøffe Stonz sko til han.
Skulle gjerne lagt ut bilde, men dere får heller vente til jeg har fått dem og putta dem på bøllefrøet mitt.
Håper alle har hatt en strålende uke så langt!
Peace & Love
Har gått å hanglet i 7 uker, 10 dager med antibiotika som jeg var ferdig med for halvannen uke siden, og nå tror jeg jaggu meg at jeg er i gang igjen. Øra mine er fortsatt tette, så jeg kan faktisk telle strålene fra dusjhodet når jeg dusjer.
Jeg hører hjertet mitt slå når jeg legger meg, og hver eneste smule jeg tygger.
Det begynner igrunn å bli ganske slitsomt skal jeg si.
Og nå er vi igang igjen med både tett og rennende nese om hverandre...
Har jeg ikke vært rar før, så er jeg det nå hvertfall! Jeg er rett og slett dritt lei nå.
Guttevalpen er i gang med tenner igjen virker det som. Han klør noe voldsomt hele tiden, slår seg på munnen så det hører ut som om han sier "mamm mamm mamm mamm" og gnager på ?smokken? av alle ting..
Han er jo ikke særlig blid heller han her da...
Nå er det ikke mange dagene til det kommer bilder fra fotografen.
Herregud som jeg gleder meg! weeiii!!
Det er mye nytt i hus om dagen faktisk...
Vi har kjøpt Tripp Trapp Stol til klumpen også venter jeg på noen fantastisk tøffe Stonz sko til han.
Skulle gjerne lagt ut bilde, men dere får heller vente til jeg har fått dem og putta dem på bøllefrøet mitt.
Håper alle har hatt en strålende uke så langt!
Peace & Love
torsdag 22. september 2011
Lucie gjør ting hun KAN.. Shoppe ;)
Er det noe jeg virkelig kan, så er det å shoppe :)
Det har blitt endel shopping til mini-me såklart og ingenting til meg, bortsett fra en topp i ny og ne.
Bukser kan jeg igrunn bare drite i, for der er jeg altfor sær, og det er altfor deprimerende å prøve dem:P
Enten passer de i lengden, men da må man være str anoreksi. Om de passer i livet, så må man ha høyden til Gulliver i Gullivers reise. Så det er endten eller.. Men nå har jeg faktisk funnet meg en bukse :) Det tok 6 mnd og litt lugging i nakkehårene for at jeg skulle skjønne at jeg måtte få meg nye bukser:p Og det fikk jeg til til slutt. TTT
Men, igår... Da fikk jeg virkelig shoppet=) Ikke mye, men en stor ting:)
3 år tok det før jeg skjønte at speilreflekskamera er for spesielt interreserte. Jeg var det for 3 år siden, men ikke nå.
Så nå har jeg gått til anskaffelse av et rødt Nikon S3100.
Så langt er jeg igrunn ganske fornøyd. Har ikke fått testet det helt ut enda, men har tatt noen bilder av Scott'en såklart.
Slenger ut litt bilder i morgen om jeg husker det:)
Det har blitt endel shopping til mini-me såklart og ingenting til meg, bortsett fra en topp i ny og ne.
Bukser kan jeg igrunn bare drite i, for der er jeg altfor sær, og det er altfor deprimerende å prøve dem:P
Enten passer de i lengden, men da må man være str anoreksi. Om de passer i livet, så må man ha høyden til Gulliver i Gullivers reise. Så det er endten eller.. Men nå har jeg faktisk funnet meg en bukse :) Det tok 6 mnd og litt lugging i nakkehårene for at jeg skulle skjønne at jeg måtte få meg nye bukser:p Og det fikk jeg til til slutt. TTT
Men, igår... Da fikk jeg virkelig shoppet=) Ikke mye, men en stor ting:)
3 år tok det før jeg skjønte at speilreflekskamera er for spesielt interreserte. Jeg var det for 3 år siden, men ikke nå.
Så nå har jeg gått til anskaffelse av et rødt Nikon S3100.
Så langt er jeg igrunn ganske fornøyd. Har ikke fått testet det helt ut enda, men har tatt noen bilder av Scott'en såklart.
Slenger ut litt bilder i morgen om jeg husker det:)
Gratulerer med nytt kamera, Lucie...
Tusen takk, Lucie :)
torsdag 15. september 2011
Den falske politimannen
Vi runder straks 2 mnd siden eksplosjonen i regjeringskvartalet og massakren på Utøya.
Det er 2 mnd siden lillebroren min ble rammet og lagt inn på Ullevål etter å ha blitt skutt i hodet.
Det blir kanskje litt dumt å si hodet, for da tenker vi fra ørene og opp, men halsen og opp er jo faktisk hodet..
Anyway.
2 mnd er gått og jeg vil si at vi har kommet langt til tross for at det har gått såpass kort tid.
Broder'n klarer seg over all forventning. Det var overhodet ikke sånn jeg hadde forestilt meg han takle noe sånt. Han gjør en strålende jobb med å komme seg videre. All creds to my bro <3
Idag har ABCnyhetene postet ut et bilde av "den falske politimannen" som sprengte regjeringskvartalet og skøt mange uskylde unge mennesker som knapt nok hadde startet livene sine.
Idag får offentligheten se bilde av en mann i politiuniform, hjelm, skuddsikker vest og håndvåpen.
Denne uniformen er noe jeg kan se for meg i en SWAT-film der de skal omringe en bolig som oppbevarer våpen og de stormer inn med våpner og skriker "henda opp i været!!!"...
Ikke bare har de sett dette bilde etter det smalt i oslo og på Utøya, men det er faktisk folk som har sett denne mannen 6 minutter før det smalt første gangen.
Og da sitter man å tenker i ettertid: Kunne det blitt spart mange menneskeliv på Utøya?
Kunne "den falske politimannen" blitt tatt før han rakk å komme seg til øya?
Politiet fikk tips om hva slags bil "den falske politimannen" satt seg inn i, bilskiltnummer og hva han hadde på seg.
På vei til Utøya var den en bilulykke som gjorde at mannen ble forsinket til øya.
Hva med de politifolkene som var tilstede der..
Om disse folkene som har sett dette bilde da kameraene fanget det opp, og de som har fått tips om bilen, kunne tipset politifolk som var ute å patruljerte og var andre steder, hadde det hjulpet? Ville politiet som var tilstedet under bilulykken fått denne beskjeden, og kunne de forhindret at det ville skje mere?
Jeg syns det er litt betenkelig.
Det er litt rart at når en mann i dette "kostymet" går slik han han gjør, med håndvåpen i hånden (noe politiet ikke gjør her i Norge), hvorfor er det ingen som har reagert? Hvorfor har de ikke reagert på våpenet, eller at han gikk alene?
Jeg blir bare mer og mer satt ut bare jeg tenker på det.
Jeg kjenner jeg blir sint.
Det er ikke ofte jeg har blitt sint når det kommer til denne saken.
Jeg har vært sint på mannen som har planlagt å drepe broren min og mange andre unge i 9 år, og nå gjør systemet i Norge en kjempe tabbe!!
Jeg ser på dette som en mega-tabbe! For det kan faktisk hende at dette ville vært forhindret. Om Norge kunne stille mer flere politimennesker.
Politiet maser om at de er for få, mens staten har ikke råd til å betale.
Kanskje de får opp øynene nå?
Jeg håper det, for vi ser jo at det trengs!!
Det er 2 mnd siden lillebroren min ble rammet og lagt inn på Ullevål etter å ha blitt skutt i hodet.
Det blir kanskje litt dumt å si hodet, for da tenker vi fra ørene og opp, men halsen og opp er jo faktisk hodet..
Anyway.
2 mnd er gått og jeg vil si at vi har kommet langt til tross for at det har gått såpass kort tid.
Broder'n klarer seg over all forventning. Det var overhodet ikke sånn jeg hadde forestilt meg han takle noe sånt. Han gjør en strålende jobb med å komme seg videre. All creds to my bro <3
Idag har ABCnyhetene postet ut et bilde av "den falske politimannen" som sprengte regjeringskvartalet og skøt mange uskylde unge mennesker som knapt nok hadde startet livene sine.
Idag får offentligheten se bilde av en mann i politiuniform, hjelm, skuddsikker vest og håndvåpen.
Denne uniformen er noe jeg kan se for meg i en SWAT-film der de skal omringe en bolig som oppbevarer våpen og de stormer inn med våpner og skriker "henda opp i været!!!"...
Ikke bare har de sett dette bilde etter det smalt i oslo og på Utøya, men det er faktisk folk som har sett denne mannen 6 minutter før det smalt første gangen.
Og da sitter man å tenker i ettertid: Kunne det blitt spart mange menneskeliv på Utøya?
Kunne "den falske politimannen" blitt tatt før han rakk å komme seg til øya?
Politiet fikk tips om hva slags bil "den falske politimannen" satt seg inn i, bilskiltnummer og hva han hadde på seg.
På vei til Utøya var den en bilulykke som gjorde at mannen ble forsinket til øya.
Hva med de politifolkene som var tilstede der..
Om disse folkene som har sett dette bilde da kameraene fanget det opp, og de som har fått tips om bilen, kunne tipset politifolk som var ute å patruljerte og var andre steder, hadde det hjulpet? Ville politiet som var tilstedet under bilulykken fått denne beskjeden, og kunne de forhindret at det ville skje mere?
Jeg syns det er litt betenkelig.
Det er litt rart at når en mann i dette "kostymet" går slik han han gjør, med håndvåpen i hånden (noe politiet ikke gjør her i Norge), hvorfor er det ingen som har reagert? Hvorfor har de ikke reagert på våpenet, eller at han gikk alene?
Jeg blir bare mer og mer satt ut bare jeg tenker på det.
Jeg kjenner jeg blir sint.
Det er ikke ofte jeg har blitt sint når det kommer til denne saken.
Jeg har vært sint på mannen som har planlagt å drepe broren min og mange andre unge i 9 år, og nå gjør systemet i Norge en kjempe tabbe!!
Jeg ser på dette som en mega-tabbe! For det kan faktisk hende at dette ville vært forhindret. Om Norge kunne stille mer flere politimennesker.
Politiet maser om at de er for få, mens staten har ikke råd til å betale.
Kanskje de får opp øynene nå?
Jeg håper det, for vi ser jo at det trengs!!
fredag 26. august 2011
Lite blogging i det siste...
...så jeg får bare beklage det altså ;)
Det har skjedd både mye og ingenting i det siste.
Nå står navnefesten for tur. Den kom virkelig brått på midt oppi alt annet.
Hadde satt dato etter å ha utsatt et par ganger, så skjedde 22/07-11 og plutselig var navnefesten rett rundt hjørnet:o
Må jo bare få planlagt den.
Den kom så brått på at jeg ikke ratt å skrive innbydelser og sende dem engang, så alt har gått pr tlf av alle ting. Det er vel det som er "moderne" nå til dags:p
Kaker er i allefall bestilt, lokale er leid, klær til Scott'en er funnet frem, gjester er invitert.
Nå gjenstår det bare å fikse bordkort, blomster, pynt, antrekk til mor og far og få alt vel overstått.
Gleder meg til å planlegge nye ting :)
Nå om dagen skjer det ganske mye.
Barseltreff, drammensturer, shopping, babysvømming og mye fremgang i guttungens utvikling.
Han runder straks 6 mnd alt. Herregud som tiden flyr!!
Snart i krabbestadiet, spiser masse morsomt fra Nestle glassmaten og kommer med nye lyder hver eneste dag:)
Nå er han blitt skikkelig forkjølet. Snørrete, renner fra øyet og tørrhoster.
Stakkars lille guttekluskebassen til mamma <3
Lillebror går det også greit med. Han blir stadig sterkere, selv om dette er vanskelig å leve med.
Sånn er det helt sikkert med de andre Utøya-ofre også vil jeg tro, men vi må alle ta tiden til hjelp og motta all hjelp man kan få. Benytte seg av de godene man kan få for å få ett bedre liv!
Lillebror har ståpåvilje og er sta som pokker, så dette kommer han seg greit ut av.
Selv om skaden har skjedd og alltid vil være der, tror jeg han kommer til å klare seg kjempe bra!
Ellers er det ikke så mye nytt som skjer.
Til Mandag er det ny babysvømming. Det var kjempe stas forrige gang som også var første gang:)
Guttungen koste seg glugg, og det gjorde mor og far også:)
Tirsdag er det nytt barseltreff. Det gleder vi oss masse til såklart:)
Scott'en koser seg med de andre barna, mens mor sladrer med de andre mødrene. Herlig gjeng!!
Håper alle koser seg i sommer, sol og rein og forbereder seg på at høsten kommer sakte men sikkert!
Jeg driver å vurderer om jeg skal anskaffe meg en kosedress.
Nå har jo guttungen fått kosedress fra Lindex, så da må vel jeg også ha...?
Det har skjedd både mye og ingenting i det siste.
Nå står navnefesten for tur. Den kom virkelig brått på midt oppi alt annet.
Hadde satt dato etter å ha utsatt et par ganger, så skjedde 22/07-11 og plutselig var navnefesten rett rundt hjørnet:o
Må jo bare få planlagt den.
Den kom så brått på at jeg ikke ratt å skrive innbydelser og sende dem engang, så alt har gått pr tlf av alle ting. Det er vel det som er "moderne" nå til dags:p
Kaker er i allefall bestilt, lokale er leid, klær til Scott'en er funnet frem, gjester er invitert.
Nå gjenstår det bare å fikse bordkort, blomster, pynt, antrekk til mor og far og få alt vel overstått.
Gleder meg til å planlegge nye ting :)
Nå om dagen skjer det ganske mye.
Barseltreff, drammensturer, shopping, babysvømming og mye fremgang i guttungens utvikling.
Han runder straks 6 mnd alt. Herregud som tiden flyr!!
Snart i krabbestadiet, spiser masse morsomt fra Nestle glassmaten og kommer med nye lyder hver eneste dag:)
Nå er han blitt skikkelig forkjølet. Snørrete, renner fra øyet og tørrhoster.
Stakkars lille guttekluskebassen til mamma <3
Lillebror går det også greit med. Han blir stadig sterkere, selv om dette er vanskelig å leve med.
Sånn er det helt sikkert med de andre Utøya-ofre også vil jeg tro, men vi må alle ta tiden til hjelp og motta all hjelp man kan få. Benytte seg av de godene man kan få for å få ett bedre liv!
Lillebror har ståpåvilje og er sta som pokker, så dette kommer han seg greit ut av.
Selv om skaden har skjedd og alltid vil være der, tror jeg han kommer til å klare seg kjempe bra!
Ellers er det ikke så mye nytt som skjer.
Til Mandag er det ny babysvømming. Det var kjempe stas forrige gang som også var første gang:)
Guttungen koste seg glugg, og det gjorde mor og far også:)
Tirsdag er det nytt barseltreff. Det gleder vi oss masse til såklart:)
Scott'en koser seg med de andre barna, mens mor sladrer med de andre mødrene. Herlig gjeng!!
Håper alle koser seg i sommer, sol og rein og forbereder seg på at høsten kommer sakte men sikkert!
Jeg driver å vurderer om jeg skal anskaffe meg en kosedress.
Nå har jo guttungen fått kosedress fra Lindex, så da må vel jeg også ha...?
onsdag 17. august 2011
Dere vet hvem dere er!
Det er når man opplever grusomme ting, at man finner ut hvem som er vennene dine.
Dine ekte venner.
Noen ganger hører man overhodet ikke fra de du trodde var dine beste, andre ganger får du nye kjempe gode venner!
Det har jeg fått oppleve nå mtp 22 juli 2011.
Jeg trodde enkelte f.eks på facebook eller de som faktisk har nummeret mitt, ville spørre hvordan det gikk med lillebror, og ikke minst; hvordan det gikk med meg.
De jeg trodde kom til å ringe for å spørre hvordan det gikk og kanskje være der for meg, stilte ikke opp i det hele tatt. Ikke engang ett brev på facebook eller mail.
Derimot folk som jeg bare har hatt kontakt med gjennom face og blogg, har stilt opp så til de grader.
Jeg er så takknemlig for dere og hva dere har gjort for meg/oss. Bare det å prate, være der og le har gjort ganske mye! Hva skulle jeg gjort uten dere?
De det gjelder, vet hvem dere er <3
Men når alt kommer til godt... er det vits å ta vare på de man trodde kom til å stille opp?
Hva skal man gjøre?
Jada, folk har såklart andre ting å drive med og andre å være sammen med, men hvor mye krever det å ta en telefon egentlig?
Det er andre ting jeg gjerne skulle skrevet i dette innlegget, men velger å ikke lage noe bråk med de det gjelder. De det gjelder; om de skulle lese her nå, jeg regner med at de skjønner hvem det der.
Det har vært tungt å ikke kunne gjøre det jeg har trengt å gjøre for å bearbeide mine følelser.
Jeg har følelser jeg også som må ut!!!
Jeg må ærlig talt si at jeg er skuffet over enkelte mennesker.
Jeg håper at de enkelte leser innlegget, og skjønner hvem de enkelte er, og tar seg selv litt i nakkeskinnet og tenker over hva de f.eks ville forventet av meg om det skulle vært motsatt!
Det gjelder forøvrig ikke bare venner, men også familie.
Jeg må si at jeg er skikkelig skuffet over enkelte mennesker!
Også må jeg bare få sagt; tusen takk for alle meldinger på mobil, mail og facebook.
Dere som har skrevet, og tenkt på oss og alle andre pårørende rundt om i Norge; Dere er fantastiske. Og selv om mange av oss ikke har sett hverandre siden 22 juli, så betyr det ganske mye å bare lese hva dere skriver!!
Tusen takk!!
Dine ekte venner.
Noen ganger hører man overhodet ikke fra de du trodde var dine beste, andre ganger får du nye kjempe gode venner!
Det har jeg fått oppleve nå mtp 22 juli 2011.
Jeg trodde enkelte f.eks på facebook eller de som faktisk har nummeret mitt, ville spørre hvordan det gikk med lillebror, og ikke minst; hvordan det gikk med meg.
De jeg trodde kom til å ringe for å spørre hvordan det gikk og kanskje være der for meg, stilte ikke opp i det hele tatt. Ikke engang ett brev på facebook eller mail.
Derimot folk som jeg bare har hatt kontakt med gjennom face og blogg, har stilt opp så til de grader.
Jeg er så takknemlig for dere og hva dere har gjort for meg/oss. Bare det å prate, være der og le har gjort ganske mye! Hva skulle jeg gjort uten dere?
De det gjelder, vet hvem dere er <3
Men når alt kommer til godt... er det vits å ta vare på de man trodde kom til å stille opp?
Hva skal man gjøre?
Jada, folk har såklart andre ting å drive med og andre å være sammen med, men hvor mye krever det å ta en telefon egentlig?
Det er andre ting jeg gjerne skulle skrevet i dette innlegget, men velger å ikke lage noe bråk med de det gjelder. De det gjelder; om de skulle lese her nå, jeg regner med at de skjønner hvem det der.
Det har vært tungt å ikke kunne gjøre det jeg har trengt å gjøre for å bearbeide mine følelser.
Jeg har følelser jeg også som må ut!!!
Jeg må ærlig talt si at jeg er skuffet over enkelte mennesker.
Jeg håper at de enkelte leser innlegget, og skjønner hvem de enkelte er, og tar seg selv litt i nakkeskinnet og tenker over hva de f.eks ville forventet av meg om det skulle vært motsatt!
Det gjelder forøvrig ikke bare venner, men også familie.
Jeg må si at jeg er skikkelig skuffet over enkelte mennesker!
Også må jeg bare få sagt; tusen takk for alle meldinger på mobil, mail og facebook.
Dere som har skrevet, og tenkt på oss og alle andre pårørende rundt om i Norge; Dere er fantastiske. Og selv om mange av oss ikke har sett hverandre siden 22 juli, så betyr det ganske mye å bare lese hva dere skriver!!
Tusen takk!!
tirsdag 16. august 2011
Lillebror og Utøya
Etter å ha postet, fjernet, postet og igjen fjernet, har jeg ventet til lillebror ble intervjuet av diverse aviser med å poste noe som helst som har med lillebror og Utøya å gjøre. No one can stop me now :)
****************
Skrevet Søndag 23/07
Dette har vært en ubeskrivelig lang dag.
Dagen i går var omtrent like lang, da den startet med bombing i Oslo og skyting på Utøya.
Broren min var på Utøya og fikk beskjed av AUF-ledere om å ringe hjem og fortelle at de hadde det bra.
Lillebror spør om mamma er hysterisk, hvorpå mamma svarer "nei, hvorfor skal jeg være det? Dette er jo i Oslo... Du er jo på ett trygt sted"
Mamma lurte på hvordan det gikk med han, og svaret var "jo, jeg lever i allefall da"..
En time etterpå, får vi beskjed på nyheten om skytingen på Utøya.
Hele verden faller i grus og alle slags mulige tanker som
svirret rundt om hvordan det gikk med lillebroren min.
10 minutter etter skytingen ble offentliggjort på nyheten, sitter mamma i bilen på vei mot øya.
Hun reiser ikke uten sønnen sin!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte mamma for å høre om hun hadde hørt noe.
Jeg tripper rundt. Brettet klær, hang opp klær, ryddet og vasket om hverandre til ingen nytte.
Jeg klarte ikke å holde meg i ro.
Mens jeg står å henger opp klær, sier jeg til meg selv "fy faen, Lillebror skal være så forbanna dum vett og skal hjelpe alle andre. Tenker ikke på seg selv.. Han er garantert skutt!!"
Vi var hos Svigers den dagen. Vi hadde vært der i noen dager i ferien, og ventet på at de skulle komme hjem fra Polen. Da de kom inn døren, hysjet vi på dem og viste hva som var på TV, og forteller at lillebror er der. Vi vet ikke om han lever eller ikke..Vi vet ingenting.
Etter noen uvitende timer, får vi tlf fra en kamerat av GM som forteller at GM er skutt,
og at han blir behandlet av ambulansepersjonell.
Derfra husker jeg fint lite, bortsett fra at jeg kikket opp mot himlen, ba til bestefar om å ikke ta fra meg broren min. Jeg hylgrein, skrek, hikstet og ba litt mer til bestefar, som forøvrig døde 9 år på dagen før dette.
Jeg knakk helt sammen. Vi hørte så mye forskjellig om hva som hadde skjedd med han.
At han gikk selv uten båre, at han måtte ha hjelp osv.
Det er de lengste timene noen sinne.
Jeg ringte hver time, uten å få vite noe nytt.
Jeg ringte Drammen sykehus og etterlyste han, ringte pårørendetelefon uten å komme igjennom.
Ringte også ett annet nummer som kom på skjermen, men da kom jeg til en meget full telefonsvarer(?)
Til slutt måtte jeg gå å legge meg.
Uten å vite om han var kommet på ett sykehus eller på hotell.
Ingen visste noe.
Kl 04:45 får jeg mld av mamma om at han er på Ullevål.
Jeg våkner rundt 06:30 og ringer mamma.
De vet ingenting, bortsett fra at han har skuddskader i ansiktet og på halsen.
Jeg prøver å sove igjen. Jeg hadde sovet i 3 timer, og kunne trenge søvnen mtp guttungen.
Rundt 10 tiden fikk vi samlet oss med alt av pakket vårt og reiste hjemom for å mate Scott,
skifte og plukke opp mormor.
Videre dro vi til Ullevål der vi møtte mamma.
Da vi kom, var han under operasjon, og ville bruke 2 timer mer, for å være nøye.
Skuddet han fikk gikk fra kjeven/halsen (0,8 mikrometer fra hovedpulsåren), gjennom ganen, nesen og ut gjennom posen under venstre øyet.
De har nå rekonstruert kinnbeinet, sydd i ganen, og inn og utgang av kulen.
Han ser veldig bra ut. Det ser egentlig ut som om han har vært i slosskamp rett og slett.
Mens vi ventet på at operasjonen skulle bli ferdig, kommer familien til lillebror på farsiden. Vi ble sittende å prate litt frem og tilbake, både i kantinen og oppe på venterommet til postop.
Etter operasjonen hans, fikk jeg bli med inn å se han sammen med mamma, mormor og Erlend. Jeg fikk jeg en skikkelig reaksjon. Jeg stod å hylgrein på rommet.
Dette taklet jeg overhodet ikke... Lillebroren min liksom.
Selv om jeg hadde sett bilder av han før operasjonen, var det noe helt annet å se han i koma i en sykeseng. Skutt.
Dette er jo bare sånt vi ser på TV!!
Og nå er vi plutselig midt oppi dette og er de nærmeste pårørende.
Helt jævlig!!
Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan foreldre og øvrig familie som har mistet sine kjære har det. Alle mine tanker går til dem!!! Ingen fortjener å oppleve noe sånt!
GM har hatt sykt englevakt, og nå har vi fått nok av ulykker.
Det er 6,5 år siden stefaren min ble hjerneskadet etter lastebilulykke.
4 år siden stefaren min lurte døden for andre gang med kreft,
og nå dette!! Har vi ikke fått nok nå?
Det er veldig mulig at han mister synet på høyre øyet, men det vet vi ikke for sikkert før han våkner i morgen.
Han er såpass i god form at de vekker han gradvis nå med å minste sovemedisin-inntaket.
Vi har akkurat fått tlf om at han har våknet, smilte til søsteren sin på farsiden,
klemt hånden hennes, prøvd å prate og fått beskjed om hvor han er.
Han ligger med tube i halsen som hjelper han å puste.
Halsen hans er for hoven til at han kan puste selv, derfor kan han ikke prate for øyeblikket.
De har lagt han i søvn igjen, og da vil han nok våkne i morgen!!
Jeg har så ubeskrivelig vondt av han.
Han må jo ha vært pissredd!
Han er en ganske følsom person, så det er nå han virkelig trenger familie og venner.
Han har fått mange fine meldinger på facebook av gode venner som tenker på han.
Det setter familien pris på.
Tusen takk!
Jeg tipper at GM blir veldig glad for å
lese alle mld dere har sendt til han!!
Jeg gleder meg maks til å se lillebror igjen. Dette har vært helt jævlig!
Alle mine tanker går til de andre
pårørende fra både
bombingen i Oslo, og Utøya.
Alle gode tanker til de som har mistet,
de som har det bra og er i sikkerhet,
og spesielt til de som fortsatt savner sine kjære!
******************
Skrevet Mandag 25/07-2011
Ny dag, nye muligheter.
Ble akkurat vekket av mamma. Hun lurte på om vi skulle være med inn til Ullevål.
GM har vært mer våken inatt. Han har pratet og forstår hva som har skjedd.
Jeg aner ikke hvor mye han har fått med seg og hvor mye han har pratet,
men han ville stelle seg litt før det kom besøk fra familien idag.
Så vi reiser inn i 11-tiden.
Herregud som jeg gleder meg! Kjæreste lillebroren min!
Dette gjør du aldri igjen! Livet ditt er for verdifult!
Det gikk mange tanker i hodet mitt da jeg la meg inatt.
Jeg har skrevet et par SMSer til han etter det bisarre som skjedde på Utøya.
Jeg aner ikke om har tilgang til mobilen sin eller om den fortsatt ligger på øya, men pokker ta.
Jeg føler at jeg kan få sagt ganske mye om mine følelser til han gjennom der, selv om jeg ikke vet om han har mobilen sin.
Uansett vet han nok hva jeg føler.
Vi har så spesielt forhold, han og jeg. Vi snakker om absolutt alt,
så dette på Utøya skal vi prate mye om.
Han trenger helt sikkert å prate med noen om dette, og har han lyst,
så trenger jeg å prate med han også.
*******************
Skrevet Mandag 27/07-2011
Da er vi en tur på Ullevål. Vi har snakket med GM og han har det bra etter omstendighetene.
Jeg ønsker ikke å si noe mer enn nødvendig før jeg har spurt han om det er greit at jeg blogger om dette. Familien har det også bra etter omstendighetene.
Dette skal vi klare! Tusen takk for alle varme tanker.
Igjen går mine dypeste tanker til alle pårørende!
Sammen er vi sterke!!!
************************
Det siste jeg tenker før jeg sovner er hvordan broren min har hatt det.
Han må jo ha vært utrolig redd. Hva tenkte han på?
Hva fikk han til å gjøre det han gjorde etter han ble skutt?
Det første jeg tenker når jeg våkner er at det ikke var en vond drøm likevel.
Jeg fatter ikke at han har vært så heldig og kommet seg så bra. Det er ubeskrivelig!
Det er skremmende å vite at han siktet mot hodene til ofrene sine. Skyte for å drepe.
Inkl broren min.
Jeg kunne vært en bror mindre.
Det er skummelt å vite at jeg kunne mistet han.
Han er jo verdens beste.
Jeg vet ikke hvor mye denne familien skal takle,
men vi har vært jævlig flinke til å takle det vi har vært igjennom tidligere.
Vi skal takle dette også.
Det er så mange som har mistet. Det er så mange pårørende at det er kvalmt!
Jeg blir dårlig av å tenke på "trollet" som gjorde dette.
Både i Oslo og på Utøya.
Jeg blir kvalm av å se bilder av han, tenke på han og vite at dette er så gjennomført planlagt.
Det er så urettferdig!!
Livene deres hadde jo akkurat startet! De har såvidt begynt, også tar han det fra dem?
Hvem er det som gjør noe sånt?
Ingen skal få oppleve noe sånt! Ingen skal igjen få oppleve 22 Juli 2011!!!
Når en man kan uttrykke så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan uttrykke!
Han har vært til ny operasjon idag.
Ikke noe dramatisk, så alt går veldig bra med han :)
Han har humor og humøret med seg som alltid, og det tyder jo på veldig fremgang!!
Det har blitt mange timer med venting og mye frem og tilbake,
men foreløpig ser det ut til at ting stabiliserer seg heldigvis.
Familien har vært å besøkt han hver dag heldigvis. Både på farsiden og morsiden.
Lillebror ønsket at mamma skulle være der på nettene i nærheten av han,
så hun har tatt seg inn på hotellet til Ullevål og er aldri mer enn en tlf unna om det skulle være noe:)
Hun har oppholdt seg på sykehuset siden Lørdags morgen,
og først idag fikk hun ett par timer til å ut å handle.
Naboen vår har kommet med skittentøy til meg fra mamma,
så hun skal endelig få litt rene klær i morgen når vi valser inn på Ullevål :)
Det blir nok deilig for henne!
Gleder meg kjempe masse til å se lillebror igjen i morgen.
Vi har holdt oss hjemme idag (bortsett fra mamma såklart).
Jeg har ryddet rommet til GM, slik at han ikke kommer hjem til rot på gulvet og kabler i knutebunter:p
Nå er det rent og pent der (inntil videre)
Nå er det natta for Storesøster.
Det blir tidlig opp i morgen med Scott'en vår, for så å levere "hilsen-boken" til GM på Spar i Svelvik, slik at venner, bekjente og ukjente kan skrive en liten "god bedring" hilsen til han!
Det vil han nok sette stor pris på, og en kjempe fin motivasjon :)
Nok en lang dag med mye venting.
Det har vært informasjonsmøte for de pårørende.
Det var nok bra for mange av de som var der.
Det ble blåst ut litt frustrasjoner og det tror jeg de trengte.
Andre lillebroren min har besøkt Lillebror idag.
De snakket sammen, og Lillebror sørget for at
SR skulle spille bra fotball til helgen når han skal på NorwayCup. Ingen tvil.
SR skal spille for storebroren sin <3
Lillebror er flyttet fra postop, så nå har mamma og lillebror blitt roomies :)
Selv om det blir mye hviling,
så tror jeg det er godt for dem begge å være i nærheten av hverandre =)
Det er blitt sagt litt mer om hva som skjedde på øya, i lillebrors øyne,
og jeg må virkelig si at jeg er stolt over han!
At han tar dette så voksent og har fått en helt annen innstilling enn tidligere.
Dette vil nok forrandre han ganske mye, og ikke minst familien.
Jeg har forrandret meg en del oppi dette.
Fått ett litt annet syn på livet.
Nyt hvert eneste sekund man lever.
Man vet aldri når det tar slutt.
Jeg har også lagt igjen to motivasjonslapper til han:
" Det som ikke dreper en, gjør en bare sterkere"
"Når èn mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
Vi var også innom domkirken og la ned blomster og tente lys.
Herregud for et hav!!
Det var så flott å se på. Helt utrolig.
Jeg tror ikke at den personen som la ned den første blomsten
trodde det kom til å bli slik det er idag.
Det første rosehavet er blitt sprerret av med gjerder,
men det er jo startet opp tre andre steder på samme område.
Det kommer til å ta måneder før folk slutter å legge blomster der!
Det var så mange der. Helt utrolig!
Mange flotte hilsner og mange fine farger!
I morgen byr nok en dag med sykehus.
Blir kanskje ikke så mye venting da,
men venting er noe vi er vandt til uansett fra tidligere.
Jeg er så stolt av broren min!
Han er virkelig en tøff gutt med masse mot og fortsatt sjarm i øynene:)
Vi elsker deg, Lillebror <3
****************
Skrevet Søndag 23/07
Dette har vært en ubeskrivelig lang dag.
Dagen i går var omtrent like lang, da den startet med bombing i Oslo og skyting på Utøya.
Broren min var på Utøya og fikk beskjed av AUF-ledere om å ringe hjem og fortelle at de hadde det bra.
Lillebror spør om mamma er hysterisk, hvorpå mamma svarer "nei, hvorfor skal jeg være det? Dette er jo i Oslo... Du er jo på ett trygt sted"
Mamma lurte på hvordan det gikk med han, og svaret var "jo, jeg lever i allefall da"..
En time etterpå, får vi beskjed på nyheten om skytingen på Utøya.
Hele verden faller i grus og alle slags mulige tanker som
svirret rundt om hvordan det gikk med lillebroren min.
10 minutter etter skytingen ble offentliggjort på nyheten, sitter mamma i bilen på vei mot øya.
Hun reiser ikke uten sønnen sin!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte mamma for å høre om hun hadde hørt noe.
Jeg tripper rundt. Brettet klær, hang opp klær, ryddet og vasket om hverandre til ingen nytte.
Jeg klarte ikke å holde meg i ro.
Mens jeg står å henger opp klær, sier jeg til meg selv "fy faen, Lillebror skal være så forbanna dum vett og skal hjelpe alle andre. Tenker ikke på seg selv.. Han er garantert skutt!!"
Vi var hos Svigers den dagen. Vi hadde vært der i noen dager i ferien, og ventet på at de skulle komme hjem fra Polen. Da de kom inn døren, hysjet vi på dem og viste hva som var på TV, og forteller at lillebror er der. Vi vet ikke om han lever eller ikke..Vi vet ingenting.
Etter noen uvitende timer, får vi tlf fra en kamerat av GM som forteller at GM er skutt,
og at han blir behandlet av ambulansepersjonell.
Derfra husker jeg fint lite, bortsett fra at jeg kikket opp mot himlen, ba til bestefar om å ikke ta fra meg broren min. Jeg hylgrein, skrek, hikstet og ba litt mer til bestefar, som forøvrig døde 9 år på dagen før dette.
Jeg knakk helt sammen. Vi hørte så mye forskjellig om hva som hadde skjedd med han.
At han gikk selv uten båre, at han måtte ha hjelp osv.
Det er de lengste timene noen sinne.
Jeg ringte hver time, uten å få vite noe nytt.
Jeg ringte Drammen sykehus og etterlyste han, ringte pårørendetelefon uten å komme igjennom.
Ringte også ett annet nummer som kom på skjermen, men da kom jeg til en meget full telefonsvarer(?)
Til slutt måtte jeg gå å legge meg.
Uten å vite om han var kommet på ett sykehus eller på hotell.
Ingen visste noe.
Kl 04:45 får jeg mld av mamma om at han er på Ullevål.
Jeg våkner rundt 06:30 og ringer mamma.
De vet ingenting, bortsett fra at han har skuddskader i ansiktet og på halsen.
Jeg prøver å sove igjen. Jeg hadde sovet i 3 timer, og kunne trenge søvnen mtp guttungen.
Rundt 10 tiden fikk vi samlet oss med alt av pakket vårt og reiste hjemom for å mate Scott,
skifte og plukke opp mormor.
Videre dro vi til Ullevål der vi møtte mamma.
Da vi kom, var han under operasjon, og ville bruke 2 timer mer, for å være nøye.
Skuddet han fikk gikk fra kjeven/halsen (0,8 mikrometer fra hovedpulsåren), gjennom ganen, nesen og ut gjennom posen under venstre øyet.
De har nå rekonstruert kinnbeinet, sydd i ganen, og inn og utgang av kulen.
Han ser veldig bra ut. Det ser egentlig ut som om han har vært i slosskamp rett og slett.
Mens vi ventet på at operasjonen skulle bli ferdig, kommer familien til lillebror på farsiden. Vi ble sittende å prate litt frem og tilbake, både i kantinen og oppe på venterommet til postop.
Etter operasjonen hans, fikk jeg bli med inn å se han sammen med mamma, mormor og Erlend. Jeg fikk jeg en skikkelig reaksjon. Jeg stod å hylgrein på rommet.
Dette taklet jeg overhodet ikke... Lillebroren min liksom.
Selv om jeg hadde sett bilder av han før operasjonen, var det noe helt annet å se han i koma i en sykeseng. Skutt.
Dette er jo bare sånt vi ser på TV!!
Og nå er vi plutselig midt oppi dette og er de nærmeste pårørende.
Helt jævlig!!
Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan foreldre og øvrig familie som har mistet sine kjære har det. Alle mine tanker går til dem!!! Ingen fortjener å oppleve noe sånt!
GM har hatt sykt englevakt, og nå har vi fått nok av ulykker.
Det er 6,5 år siden stefaren min ble hjerneskadet etter lastebilulykke.
4 år siden stefaren min lurte døden for andre gang med kreft,
og nå dette!! Har vi ikke fått nok nå?
Det er veldig mulig at han mister synet på høyre øyet, men det vet vi ikke for sikkert før han våkner i morgen.
Han er såpass i god form at de vekker han gradvis nå med å minste sovemedisin-inntaket.
Vi har akkurat fått tlf om at han har våknet, smilte til søsteren sin på farsiden,
klemt hånden hennes, prøvd å prate og fått beskjed om hvor han er.
Han ligger med tube i halsen som hjelper han å puste.
Halsen hans er for hoven til at han kan puste selv, derfor kan han ikke prate for øyeblikket.
De har lagt han i søvn igjen, og da vil han nok våkne i morgen!!
Jeg har så ubeskrivelig vondt av han.
Han må jo ha vært pissredd!
Han er en ganske følsom person, så det er nå han virkelig trenger familie og venner.
Han har fått mange fine meldinger på facebook av gode venner som tenker på han.
Det setter familien pris på.
Tusen takk!
Jeg tipper at GM blir veldig glad for å
lese alle mld dere har sendt til han!!
Jeg gleder meg maks til å se lillebror igjen. Dette har vært helt jævlig!
Alle mine tanker går til de andre
pårørende fra både
bombingen i Oslo, og Utøya.
Alle gode tanker til de som har mistet,
de som har det bra og er i sikkerhet,
og spesielt til de som fortsatt savner sine kjære!
******************
Skrevet Mandag 25/07-2011
Ny dag, nye muligheter.
Ble akkurat vekket av mamma. Hun lurte på om vi skulle være med inn til Ullevål.
GM har vært mer våken inatt. Han har pratet og forstår hva som har skjedd.
Jeg aner ikke hvor mye han har fått med seg og hvor mye han har pratet,
men han ville stelle seg litt før det kom besøk fra familien idag.
Så vi reiser inn i 11-tiden.
Herregud som jeg gleder meg! Kjæreste lillebroren min!
Dette gjør du aldri igjen! Livet ditt er for verdifult!
Det gikk mange tanker i hodet mitt da jeg la meg inatt.
Jeg har skrevet et par SMSer til han etter det bisarre som skjedde på Utøya.
Jeg aner ikke om har tilgang til mobilen sin eller om den fortsatt ligger på øya, men pokker ta.
Jeg føler at jeg kan få sagt ganske mye om mine følelser til han gjennom der, selv om jeg ikke vet om han har mobilen sin.
Uansett vet han nok hva jeg føler.
Vi har så spesielt forhold, han og jeg. Vi snakker om absolutt alt,
så dette på Utøya skal vi prate mye om.
Han trenger helt sikkert å prate med noen om dette, og har han lyst,
så trenger jeg å prate med han også.
*******************
Skrevet Mandag 27/07-2011
Da er vi en tur på Ullevål. Vi har snakket med GM og han har det bra etter omstendighetene.
Jeg ønsker ikke å si noe mer enn nødvendig før jeg har spurt han om det er greit at jeg blogger om dette. Familien har det også bra etter omstendighetene.
Dette skal vi klare! Tusen takk for alle varme tanker.
Igjen går mine dypeste tanker til alle pårørende!
Sammen er vi sterke!!!
************************
Det siste jeg tenker før jeg sovner er hvordan broren min har hatt det.
Han må jo ha vært utrolig redd. Hva tenkte han på?
Hva fikk han til å gjøre det han gjorde etter han ble skutt?
Det første jeg tenker når jeg våkner er at det ikke var en vond drøm likevel.
Jeg fatter ikke at han har vært så heldig og kommet seg så bra. Det er ubeskrivelig!
Det er skremmende å vite at han siktet mot hodene til ofrene sine. Skyte for å drepe.
Inkl broren min.
Jeg kunne vært en bror mindre.
Det er skummelt å vite at jeg kunne mistet han.
Han er jo verdens beste.
Jeg vet ikke hvor mye denne familien skal takle,
men vi har vært jævlig flinke til å takle det vi har vært igjennom tidligere.
Vi skal takle dette også.
Det er så mange som har mistet. Det er så mange pårørende at det er kvalmt!
Jeg blir dårlig av å tenke på "trollet" som gjorde dette.
Både i Oslo og på Utøya.
Jeg blir kvalm av å se bilder av han, tenke på han og vite at dette er så gjennomført planlagt.
Det er så urettferdig!!
Livene deres hadde jo akkurat startet! De har såvidt begynt, også tar han det fra dem?
Hvem er det som gjør noe sånt?
Ingen skal få oppleve noe sånt! Ingen skal igjen få oppleve 22 Juli 2011!!!
Når en man kan uttrykke så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan uttrykke!
*******************
Lillebror har det bra.Han har vært til ny operasjon idag.
Ikke noe dramatisk, så alt går veldig bra med han :)
Han har humor og humøret med seg som alltid, og det tyder jo på veldig fremgang!!
Det har blitt mange timer med venting og mye frem og tilbake,
men foreløpig ser det ut til at ting stabiliserer seg heldigvis.
Familien har vært å besøkt han hver dag heldigvis. Både på farsiden og morsiden.
Lillebror ønsket at mamma skulle være der på nettene i nærheten av han,
så hun har tatt seg inn på hotellet til Ullevål og er aldri mer enn en tlf unna om det skulle være noe:)
Hun har oppholdt seg på sykehuset siden Lørdags morgen,
og først idag fikk hun ett par timer til å ut å handle.
Naboen vår har kommet med skittentøy til meg fra mamma,
så hun skal endelig få litt rene klær i morgen når vi valser inn på Ullevål :)
Det blir nok deilig for henne!
Gleder meg kjempe masse til å se lillebror igjen i morgen.
Vi har holdt oss hjemme idag (bortsett fra mamma såklart).
Jeg har ryddet rommet til GM, slik at han ikke kommer hjem til rot på gulvet og kabler i knutebunter:p
Nå er det rent og pent der (inntil videre)
Nå er det natta for Storesøster.
Det blir tidlig opp i morgen med Scott'en vår, for så å levere "hilsen-boken" til GM på Spar i Svelvik, slik at venner, bekjente og ukjente kan skrive en liten "god bedring" hilsen til han!
Det vil han nok sette stor pris på, og en kjempe fin motivasjon :)
*******************
Det har vært informasjonsmøte for de pårørende.
Det var nok bra for mange av de som var der.
Det ble blåst ut litt frustrasjoner og det tror jeg de trengte.
Andre lillebroren min har besøkt Lillebror idag.
De snakket sammen, og Lillebror sørget for at
SR skulle spille bra fotball til helgen når han skal på NorwayCup. Ingen tvil.
SR skal spille for storebroren sin <3
Lillebror er flyttet fra postop, så nå har mamma og lillebror blitt roomies :)
Selv om det blir mye hviling,
så tror jeg det er godt for dem begge å være i nærheten av hverandre =)
Det er blitt sagt litt mer om hva som skjedde på øya, i lillebrors øyne,
og jeg må virkelig si at jeg er stolt over han!
At han tar dette så voksent og har fått en helt annen innstilling enn tidligere.
Dette vil nok forrandre han ganske mye, og ikke minst familien.
Jeg har forrandret meg en del oppi dette.
Fått ett litt annet syn på livet.
Nyt hvert eneste sekund man lever.
Man vet aldri når det tar slutt.
Jeg har også lagt igjen to motivasjonslapper til han:
" Det som ikke dreper en, gjør en bare sterkere"
"Når èn mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"
Vi var også innom domkirken og la ned blomster og tente lys.
Herregud for et hav!!
Det var så flott å se på. Helt utrolig.
Jeg tror ikke at den personen som la ned den første blomsten
trodde det kom til å bli slik det er idag.
Det første rosehavet er blitt sprerret av med gjerder,
men det er jo startet opp tre andre steder på samme område.
Det kommer til å ta måneder før folk slutter å legge blomster der!
Det var så mange der. Helt utrolig!
Mange flotte hilsner og mange fine farger!
I morgen byr nok en dag med sykehus.
Blir kanskje ikke så mye venting da,
men venting er noe vi er vandt til uansett fra tidligere.
Jeg er så stolt av broren min!
Han er virkelig en tøff gutt med masse mot og fortsatt sjarm i øynene:)
Vi elsker deg, Lillebror <3
Lillebror og Utøya (avisintervjuene)
Det er over 3 uker siden massakeren på Utøya, og det er fortsatt helt absurd å tenke på hva som har skjedd.. Jeg prøver å danne meg bilder for å forstå bedre av hva lillebror har opplevd, men det er så fjernt og vanskelig.
Det har vært en del presse som har vært nyskjerrig såklart, og har nå blitt intervjuet av 4 forskjellige aviser.
Så langt er det Drammens Tidende og Tønsberg Blad som har kommet ut med intervjuet.
Etterhvert kan jeg fortsette med å skrive litt om min opplevelse igjen av det hele.
Det har vært vanskelig å ikke kunne skrive og dele hva jeg føler.
Det er som sagt lettere å skrive enn å prate om det, og siden jeg ikke har fått skrevet noen ting, så har jeg stengt alt av følelser inne, og det er overhodet ikke bra. Blir godt å kunne skrive litt igjen!
Klikk på bilder for å lese saken:
Drammens tidende
Tønsberg Blad
Det har vært en del presse som har vært nyskjerrig såklart, og har nå blitt intervjuet av 4 forskjellige aviser.
Så langt er det Drammens Tidende og Tønsberg Blad som har kommet ut med intervjuet.
Etterhvert kan jeg fortsette med å skrive litt om min opplevelse igjen av det hele.
Det har vært vanskelig å ikke kunne skrive og dele hva jeg føler.
Det er som sagt lettere å skrive enn å prate om det, og siden jeg ikke har fått skrevet noen ting, så har jeg stengt alt av følelser inne, og det er overhodet ikke bra. Blir godt å kunne skrive litt igjen!
Klikk på bilder for å lese saken:
Drammens tidende
Tønsberg Blad
Abonner på:
Innlegg (Atom)