Aktiv blogger, sa du...?
Nei, jeg vil ikke påstå det akkurat.
Det er mye og lite som skjer om dagen.
Scott har begynt å barnehagen :)
Forrige uke var vi der 3 dager på rad (tilvenning).
Utover det vil det bli tirsdager og torsdager + tirsdager og fredager.
Idag har vært en lang dag.
Ikke bare forsov vi oss til barnehagen, men jeg glemte nesten å hente ungen også :o
Vi ble enige om at jeg skulle komme kl 15:30 å hente han og da klokken var 1525 ringer frøken Maria meg og lurer på om jeg har hentet Scott enda. "Scott ja.. haha... han har jeg helt glemt"....
Sånn går det når man koser seg med tattoo-mekking på pcen :)
Speaking og tattoo!!
Torsdag er dagen for nytt kroppssmykke!
Denne gangen blir det charms rundt anklen, under rosen min.
Både gleder meg og gruer meg.
Gleder meg til adrenalinet og at det kommer til å bli knallfint,
men gruer meg fordi jeg vet det kommer til å gjøre vondt... slet litt med rosen,
så hvorfor skal det ikke gjøre vondt rundt anklen?
Helgen som var, var det også Svelvikdagene! :)
Det får'n si... Det ble fuuuuktig :D
Barnefar hadde Scotten hos sine foreldre, mens jeg hadde folk på plattingen :)
Vi koste oss masse før turen gikk ut til sentrum for å "drekka mer".
Dagen etter gikk til gatemarket i sentrum, nyheter om skamjuling av en gammel ungdomsskole-kompis, og litt filmer for å ikke sovne på sofaen. Det ble tross alt bare to timers søvn fra dagen før..
Rettere sagt; vi la oss 07:50 og våknet kl 10:00
Så kom Lørdagen... Oh lord. Lørdag..
Det ble ikke så intenst som på Fredagen, men det sier seg selv at vi ikke tok den helt ut på Lørdagen.
Mens vi sitter å prater ute på plattingen, hører vi sirener. Vi titter ut gjennom solseilet vi hadde banket opp, og der suser det en politibil med blålys, sirener og en helvetes fart forbi!
Vi tenkte at det sikkert "bare" var en ny slosskamp i Svelvik, og tenkte ikke noe mer på det.
Så hører vi helikopter, men skravler videre.
Vi sitter å prater om bilulykker da moren min ringer meg for å høre om Maria var kommet.
"Joa', hun er her hun, hvordan det?"
Nei, det hadde vært en bilulykke rett oppi gata for der jeg bor, så hun ville bare forsørge seg om at hun var kommet trygt hjem til meg.
Vi leser i avisene at ulykken er heftig.
4 gutter i midten av 20 årene var i bilen. 1 fastklemt, 1 ved siden av og 2 i sjokk.
Helikopterene vi hadde hørt, var jo selvsagt ambulansehelikoptere (2 stk).
Utover kvelden, nærmere bestemt i 01:30 tiden får vi høre at han som var fastklemt døde av skadene han pådro seg :( Gutten ble bare 24 år gammel.
Det hele var så tragisk, at resten av den kvelden ble laber, hvilket er veldig forståelig. Vi hadde ikke akkurat lyst til å hoppe med hælene i taket mens den ene etter den andre, som akkurat hadde fått høre hvem som omkom, løp forbi oss og gråt.
Det ble også tidligere kvelden grunnet mange årsaker som blandt annet ulykken, sliten, mye hadde skjedd på to dager, lite søvn dagen før, og sengen var mye bedre å ligge på lørdag enn på fredag :p
Så nå sitter jeg her da og blomstrer mens jeg venter på at Torsdagen skal komme fort som ffff.
Det er egentlig bare 1 dag i mellom idag og torsdag, så skjønner ikke helt hva jeg klager over akkurat.
Så mens jeg bare blomstrer her, snoker jeg på nett etter diverse bursdagsgaver til diverse. Håper jeg finner noe, for det er så grovt mange som har bursdag i disse dager, og jeg trenger ideer....
*over og ut, kaffegrut*
(åhja.. kaffe ja... det har blitt min nye trend her i huset... I wonder why...)
tirsdag 14. august 2012
tirsdag 24. juli 2012
Løgnere; det er nå dere har muligheten!
Det er på tide å tenkte nytt og fremover.
For hver dag som går blir jeg bedre og bedre i det jeg gjør.
Det er på tide å legge det vonde bak seg og heller glede seg mer over det man har og kommer til å få.
Idag starter jeg et nytt og bedre liv på alle mulige måter.
Fra og med idag, er jeg et nytt og bedre menneske!
Smil til livet, og livet smiler til deg!
Fra og med idag tenker jeg nytt om andre mennesker som igår og tidligere irriterte meg.
Idag...syns jeg bare synd på dem.
Idag er jeg bedre enn dere!
Lucie starter fresht. I'm still the same only better
_____________________________________________
Idag smiler jeg. Fordi jeg vet at jeg har det mye bedre med meg selv,
og jeg er bedre enn de som har irritert meg.
Ikke personer, men personligheter (ingen skal føle seg truffet av det utsagnet).
Selvtillitten øker sånn smått med hva jeg føler om dagen, og hva er det..? Jo, det er bra :)
Det har vært mange tunge dager den siste tiden.
Det er 1 år siden "den falske politimannen" tok 77 menneskelig
og rammet en hel nasjon med sine påfunn.
Med dette har det selvsagt blitt endel tanker rundt dette.
Det har også vært endel andre tanker om litt andre ting,
men det er som noen av dere vet, ikke egnet til å skrive i denne bloggen ;)
_____________________________________________
Jeg har hatt og holder fortsatt på med en "systemgjennoppretting" av meg selv i disse dager.
Jeg er lei av å bli lurt, tråkket på og lyvd til.
Nå er jeg ferdig med å være naiv og lettlurt.
De av dere som kjenner meg, vet veldig godt at jeg lett kan finne ut av hva som stemmer og ikke,
så til de av dere som ikke har fortalt hele sannheten før, bør si det nå før det er for sent.
Jeg vet veldig godt hvem som har servert løgner, uten å nevne navn eller si det direkte til dere,
for de av dere som har lyvd til meg, har muligheten til å rette opp i dette NÅ.
Jeg skal være snill nå og gi dere en mulighet til å fortelle meg sannheten om alt,
men det kommer en dag, veldig nært, der jeg ikke er så snill lenger.
Det er på tide å vokse opp folkens. Alle gjør feil, og alle fortjener en "second chance"..
Så... til dere som føler dere truffet, bring it on :)
*over og ut, kaffegrut*
For hver dag som går blir jeg bedre og bedre i det jeg gjør.
Det er på tide å legge det vonde bak seg og heller glede seg mer over det man har og kommer til å få.
Idag starter jeg et nytt og bedre liv på alle mulige måter.
Fra og med idag, er jeg et nytt og bedre menneske!
Smil til livet, og livet smiler til deg!
Fra og med idag tenker jeg nytt om andre mennesker som igår og tidligere irriterte meg.
Idag...syns jeg bare synd på dem.
Idag er jeg bedre enn dere!
Lucie starter fresht. I'm still the same only better
_____________________________________________
Idag smiler jeg. Fordi jeg vet at jeg har det mye bedre med meg selv,
og jeg er bedre enn de som har irritert meg.
Ikke personer, men personligheter (ingen skal føle seg truffet av det utsagnet).
Selvtillitten øker sånn smått med hva jeg føler om dagen, og hva er det..? Jo, det er bra :)
Det har vært mange tunge dager den siste tiden.
Det er 1 år siden "den falske politimannen" tok 77 menneskelig
og rammet en hel nasjon med sine påfunn.
Med dette har det selvsagt blitt endel tanker rundt dette.
Det har også vært endel andre tanker om litt andre ting,
men det er som noen av dere vet, ikke egnet til å skrive i denne bloggen ;)
_____________________________________________
Jeg har hatt og holder fortsatt på med en "systemgjennoppretting" av meg selv i disse dager.
Jeg er lei av å bli lurt, tråkket på og lyvd til.
Nå er jeg ferdig med å være naiv og lettlurt.
De av dere som kjenner meg, vet veldig godt at jeg lett kan finne ut av hva som stemmer og ikke,
så til de av dere som ikke har fortalt hele sannheten før, bør si det nå før det er for sent.
Jeg vet veldig godt hvem som har servert løgner, uten å nevne navn eller si det direkte til dere,
for de av dere som har lyvd til meg, har muligheten til å rette opp i dette NÅ.
Jeg skal være snill nå og gi dere en mulighet til å fortelle meg sannheten om alt,
men det kommer en dag, veldig nært, der jeg ikke er så snill lenger.
Det er på tide å vokse opp folkens. Alle gjør feil, og alle fortjener en "second chance"..
Så... til dere som føler dere truffet, bring it on :)
*over og ut, kaffegrut*
mandag 23. juli 2012
Jeg blir rett og slett kvalm
1 år har går gått...
1 år har gått siden lillebror ble skutt, 77 altfor unge mennesker mistet livet på en brutal måte.
Idag har det vært 1års markering i Oslo på Rådhusplassen.
Jeg, familien og støttegruppen i Vestfold oppholdt oss i Tønsberg og fulgte direktesending på storskjerm.
Vi fikk servert LIVE musikk (knallbra) og tapasbuffè.
Klokken 20:00 starter minnekonserten, åpner med en vakker versjon av Ole Paus' låt - "Mitt Lille Land".
Like etter entrer deLillos scenen.
Det starter med litt fuzze-gitar, litt mye labert og bedrøvlig, også åpner Lars Lillo-Stenberg munngapet sitt med en tekst som får magen min til å vrenges. Det velter seg inni meg, jeg får grøssninger og blir rett og slett kvalm.
(OBS: IKKE LES OM DU IKKE VIL)
«Han sprengte en bombe og dro til en øy.
Der skjøt han ned unger som om det var gøy.
Han sa det var grusomt, men at han var nødt.
Selv om det var det var brysomt så smilte han støtt.»
Vi sitter rundt et rundt bord, jeg med nesa vendt mot storskjermen og familien min bak meg igjen.
Jeg snur meg mot mamma, idet hun sier "hva faen er dette for noe?"
Vi ble bare sittende å måpe hele gjengen.
Jeg kjenner at all den maten jeg hadde spist på forhånd, og ikke minst all desserten jeg hadde trøkt i meg var på vei opp igjen.
Nei, jeg har mistet respekten for disse gutta her altså..
Motbydelig.
Det er ikke sånn jeg ønsker (og mange andre også) å markere denne dagen på!
Vi fikk også en god dose med Lillebjørn Nilsen, Bjørn Eidsvåg, Karpe Diem, Vinnie med Halvdan Sivertsen, Lelah, Bruce Springsteen og litt andre greier som jeg ikke husker i farten.
Beste innslag fra dagen var Lelah - Some Die Young og Lillebjørn Nilsen - God natt, kjære Oslo.
Vakkert <3
Hva syns du om teksten til deLillos?
1 år har gått siden lillebror ble skutt, 77 altfor unge mennesker mistet livet på en brutal måte.
Idag har det vært 1års markering i Oslo på Rådhusplassen.
Jeg, familien og støttegruppen i Vestfold oppholdt oss i Tønsberg og fulgte direktesending på storskjerm.
Vi fikk servert LIVE musikk (knallbra) og tapasbuffè.
Klokken 20:00 starter minnekonserten, åpner med en vakker versjon av Ole Paus' låt - "Mitt Lille Land".
Like etter entrer deLillos scenen.
Det starter med litt fuzze-gitar, litt mye labert og bedrøvlig, også åpner Lars Lillo-Stenberg munngapet sitt med en tekst som får magen min til å vrenges. Det velter seg inni meg, jeg får grøssninger og blir rett og slett kvalm.
(OBS: IKKE LES OM DU IKKE VIL)
«Han sprengte en bombe og dro til en øy.
Der skjøt han ned unger som om det var gøy.
Han sa det var grusomt, men at han var nødt.
Selv om det var det var brysomt så smilte han støtt.»
Vi sitter rundt et rundt bord, jeg med nesa vendt mot storskjermen og familien min bak meg igjen.
Jeg snur meg mot mamma, idet hun sier "hva faen er dette for noe?"
Vi ble bare sittende å måpe hele gjengen.
Jeg kjenner at all den maten jeg hadde spist på forhånd, og ikke minst all desserten jeg hadde trøkt i meg var på vei opp igjen.
Nei, jeg har mistet respekten for disse gutta her altså..
Motbydelig.
Det er ikke sånn jeg ønsker (og mange andre også) å markere denne dagen på!
Vi fikk også en god dose med Lillebjørn Nilsen, Bjørn Eidsvåg, Karpe Diem, Vinnie med Halvdan Sivertsen, Lelah, Bruce Springsteen og litt andre greier som jeg ikke husker i farten.
Beste innslag fra dagen var Lelah - Some Die Young og Lillebjørn Nilsen - God natt, kjære Oslo.
Vakkert <3
Hva syns du om teksten til deLillos?
onsdag 27. juni 2012
Danser vi på graven deres?
Flere og flere etterlatte etter 22 juli - Utøya, mener at Utøya sommerleir bør bli en minnelund istedet for at nye og gamle AUFere skal kose seg på øya, delta i debatter, treffe gode venner og fortsette være den de er og hva de står for.
De mener at man ikke skal danse på gravene eller sparke fotball på gravene til de drepte.
Jeg mener at de som ble drept ikke ville tatt bort den gleden som var på øya i utgangspunktet.
Det er ikke snakk om å danse og bade på gravene til de drepte, men fortsette med å hedre dem slik vi har gjort siden "den falske politimannen" tok seg inn på øya.
De drepte har en grav som familien og venner kan besøke, de kan komme å besøke Utøya for å sørge, vise glede og huske de gode minnene, men skal de virkelig ta fra dem gledens øy og la "den falske politimannen" vinne over dem? For det er nettopp det de viser nå.
Jeg har all forståelse for at de etterlatte sørger og har sine måter å gjøre det på, men jeg er ikke enig i å stenge øya for de som overlevde og de nye AUF-medlemmene.
De nye AUF-medlemmene vil se på dem som helter, venner som en del av en av Norges størte historie og politikervenner.
Og hva med de som var på Utøya 22 juli 2011?
Skal dem ikke få lov til å fortsette sommerleiren sin som de har gjort i alle år? Til tross for det tragiske som har skjedd?
Vi bader i vannet der tusner har druknet.
Vi kjører på veiene der millioner har blitt drept i en trafikkulykke.
Vi går i gatene der folk har blitt slått ihjel, stukket ihjel, skutt og drept eller tatt en overdose.
Men vi stenger ikke veiene, gatene eller badevannet av den grunn.
Jeg vet det er mange meninger rundt dette tema.
Tørr du å dele din mening?
De mener at man ikke skal danse på gravene eller sparke fotball på gravene til de drepte.
Jeg mener at de som ble drept ikke ville tatt bort den gleden som var på øya i utgangspunktet.
Det er ikke snakk om å danse og bade på gravene til de drepte, men fortsette med å hedre dem slik vi har gjort siden "den falske politimannen" tok seg inn på øya.
De drepte har en grav som familien og venner kan besøke, de kan komme å besøke Utøya for å sørge, vise glede og huske de gode minnene, men skal de virkelig ta fra dem gledens øy og la "den falske politimannen" vinne over dem? For det er nettopp det de viser nå.
Jeg har all forståelse for at de etterlatte sørger og har sine måter å gjøre det på, men jeg er ikke enig i å stenge øya for de som overlevde og de nye AUF-medlemmene.
De nye AUF-medlemmene vil se på dem som helter, venner som en del av en av Norges størte historie og politikervenner.
Og hva med de som var på Utøya 22 juli 2011?
Skal dem ikke få lov til å fortsette sommerleiren sin som de har gjort i alle år? Til tross for det tragiske som har skjedd?
Vi bader i vannet der tusner har druknet.
Vi kjører på veiene der millioner har blitt drept i en trafikkulykke.
Vi går i gatene der folk har blitt slått ihjel, stukket ihjel, skutt og drept eller tatt en overdose.
Men vi stenger ikke veiene, gatene eller badevannet av den grunn.
Jeg vet det er mange meninger rundt dette tema.
Tørr du å dele din mening?
torsdag 21. juni 2012
"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
Det er en tekst og sang som den siste tiden har blitt en "landeplage" her i heimen.
Kanskje ikke en landeplage, for sangen er jævlig fin..
Ikke en dag uten Collin McLoughlin - Titanium sin vakre stemme og en tekst som passer så godt mtp det året vi har vært igjennom.
Det er ikke lenge til det er 1-års markering av 22 juli heller. I morgen er det 11 mnd siden "den falske politimannen" henrettet 77 menneskeliv og berørte en hel nasjon.
Mtp at familien og jeg er en av de som MÅ være midt oppi dette, så har det ikke vært lett å gå en dag uten å flykte. Berørte leser om 22 juli saken på nett, ser det på TV, ser det sikkert i ukeblader også.
Vi som ikke vil lese om det, vi får det med oss uansett. Vi har på en måte ikke noe valg, og det gjør det enda mer slitsomt. Jeg virkelig hater denne tilværelsen.
Det er som jeg har sagt tidligere "Hvorfor oss? Dette er jo bare noe vi ser på TV som andre opplever... Og har ikke vi opplevd nok nå? Hvor mye skal vi måtte tåle?"
Det var vanskelig å takle starten etter 22 juli.
Den dagen alt ble snudd på hodet, å se GM i koma og ikke vite om det kom til å gå bra.
Å møte på kortesjen med likbiler på vei fra Utøya. 10-15 likbiler på rekke og rad... Jeg hylgrein i baksetet. Jeg klarte ikke å fokusere og bare holdt meg for munnen. Vi var på vei til rosetog i Svelvik der vi bor, så alt var så følelsesladet fra før av.
Tiden på sykehuset var tøff, og da GM kom hjem igjen.
Jeg voket over han på natten før han sovnet helt. Se til at alt gikk bra med han.
Tiden mellom 22 juli og 16 mai har vært tøff, men samtidig veldig god også siden GM var en av de heldige.
Ting ble mye lettere å takle etter at GM vitnet og jeg har fått både snakket og skrevet om hva jeg har gått rundt å tenkt på, rømt fra og grått meg igjennom..
Men nå... nå kjenner jeg litt på de følelsene igjen etter en tragisk nyhet igår som jeg hørte fra mamma. Siden 22 juli, er det tre gode venner av de avdøde som trodde de hadde det bra, sluttet hos psykolog, og nå... Nå har de tatt livet sitt..
3 ekstra liv på 11 mnd... Tragisk! Det vrenger seg i magen min bare av tanken.. Hvor var hjelpen??
Også begynner jeg å tenke igjen da....
GM har sluttet hos psykologen sin, for etter han vitnet 16 mai, så har han hatt det bra.
Han påstår så i allefall. Og det går nok litt bra også, for (yey), jeg skal bli tante. Han og kjærsten venter en liten en i slutten av Januar 2013.
But then again; han kommer seg ikke på jobb, han sitter forran pcen å spiller og er sålangt jeg vet, er han minimalt med venner.
Jeg føler meg litt maktesløs her jeg sitter og ikke kan gjøre noe for han..
Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for at han skal fortsette hos psykologen, men noe må skje i allefall.. Før eller siden går han på en smell, og det siste jeg vil se er at han henger i et tre når jeg kommer av bussen fordi hjelpen ikke var der fort nok...
"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
Jeg krysser fingrene for at det stemmer langsiktig også..
Det er en tekst og sang som den siste tiden har blitt en "landeplage" her i heimen.
Kanskje ikke en landeplage, for sangen er jævlig fin..
Ikke en dag uten Collin McLoughlin - Titanium sin vakre stemme og en tekst som passer så godt mtp det året vi har vært igjennom.
Det er ikke lenge til det er 1-års markering av 22 juli heller. I morgen er det 11 mnd siden "den falske politimannen" henrettet 77 menneskeliv og berørte en hel nasjon.
Mtp at familien og jeg er en av de som MÅ være midt oppi dette, så har det ikke vært lett å gå en dag uten å flykte. Berørte leser om 22 juli saken på nett, ser det på TV, ser det sikkert i ukeblader også.
Vi som ikke vil lese om det, vi får det med oss uansett. Vi har på en måte ikke noe valg, og det gjør det enda mer slitsomt. Jeg virkelig hater denne tilværelsen.
Det er som jeg har sagt tidligere "Hvorfor oss? Dette er jo bare noe vi ser på TV som andre opplever... Og har ikke vi opplevd nok nå? Hvor mye skal vi måtte tåle?"
Det var vanskelig å takle starten etter 22 juli.
Den dagen alt ble snudd på hodet, å se GM i koma og ikke vite om det kom til å gå bra.
Å møte på kortesjen med likbiler på vei fra Utøya. 10-15 likbiler på rekke og rad... Jeg hylgrein i baksetet. Jeg klarte ikke å fokusere og bare holdt meg for munnen. Vi var på vei til rosetog i Svelvik der vi bor, så alt var så følelsesladet fra før av.
Tiden på sykehuset var tøff, og da GM kom hjem igjen.
Jeg voket over han på natten før han sovnet helt. Se til at alt gikk bra med han.
Tiden mellom 22 juli og 16 mai har vært tøff, men samtidig veldig god også siden GM var en av de heldige.
Ting ble mye lettere å takle etter at GM vitnet og jeg har fått både snakket og skrevet om hva jeg har gått rundt å tenkt på, rømt fra og grått meg igjennom..
Men nå... nå kjenner jeg litt på de følelsene igjen etter en tragisk nyhet igår som jeg hørte fra mamma. Siden 22 juli, er det tre gode venner av de avdøde som trodde de hadde det bra, sluttet hos psykolog, og nå... Nå har de tatt livet sitt..
3 ekstra liv på 11 mnd... Tragisk! Det vrenger seg i magen min bare av tanken.. Hvor var hjelpen??
Også begynner jeg å tenke igjen da....
GM har sluttet hos psykologen sin, for etter han vitnet 16 mai, så har han hatt det bra.
Han påstår så i allefall. Og det går nok litt bra også, for (yey), jeg skal bli tante. Han og kjærsten venter en liten en i slutten av Januar 2013.
But then again; han kommer seg ikke på jobb, han sitter forran pcen å spiller og er sålangt jeg vet, er han minimalt med venner.
Jeg føler meg litt maktesløs her jeg sitter og ikke kan gjøre noe for han..
Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for at han skal fortsette hos psykologen, men noe må skje i allefall.. Før eller siden går han på en smell, og det siste jeg vil se er at han henger i et tre når jeg kommer av bussen fordi hjelpen ikke var der fort nok...
"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
Jeg krysser fingrene for at det stemmer langsiktig også..
En sjelden, men dog en oppdatering herfra.
Det går så lenge mellom hver gang jeg blogger om dagen at dere glemmer hver gang hvem jeg er...:p
Det har ikke skjedd så mye den siste tiden, sånn egentlig, bortsett fra at kjøkkenvinduet mitt i borte, byttet med skyvedør, og snart kommer plattingen på plass, og da skal dere se at jeg er igang med seriøs blogging igjen :) *planer*
Den siste tiden har tankene faktisk vært veldig bra i forhold til hvordan jeg slet før og rett etter lillebror vitnet mor Breivik.
Tankene er der jo såklart hver dag, og jeg rømmer fra skudd hver dag i hodet mitt, men etter å ha sett Breivik i øynene, ufarliggjort han og gjort han til en "ikke-eksisterende-mann" har tankene blitt noe bedre.
Det er mange andre tanker som surrer og går i hodet mitt, men dette er tanker jeg helst ikke ønsker å dele på bloggen da disse er ganske personlige, men de er ikke farlige heldigvis :) Jeg liker dem i allefall, og kanskje...KANSKJE vil dere en vakker dag få vite hva det dreier seg om, men sånn som ting er nå passer det seg ikke å dele det med resten av verden.
Scott har begynt å gå en hel masse. Det er minimalt med krabbing, og det vet mor å sette pris på når hun må flytte alt opp i høyden... :)
Det er ikke lenge til han begynneri barnehagen heller. Han begynne 1 august, og da er han der onsdager og fredager i første omgang, så får vi se om både han og jeg vil ha han der mer enn to dager i uken :)
Til dere faste som jeg leser bloggene til (dere vet hvem jeg er), beklager at jeg ikke kommenterer så ofte, men relax; jeg leser bloggene deres så fort det er oppdateringer der :)
Til uken som kommer; mer bloggen.
Dere som har meg på face og mobil; minn meg på det :)
*Over og ut, kaffegrut*
Det har ikke skjedd så mye den siste tiden, sånn egentlig, bortsett fra at kjøkkenvinduet mitt i borte, byttet med skyvedør, og snart kommer plattingen på plass, og da skal dere se at jeg er igang med seriøs blogging igjen :) *planer*
Den siste tiden har tankene faktisk vært veldig bra i forhold til hvordan jeg slet før og rett etter lillebror vitnet mor Breivik.
Tankene er der jo såklart hver dag, og jeg rømmer fra skudd hver dag i hodet mitt, men etter å ha sett Breivik i øynene, ufarliggjort han og gjort han til en "ikke-eksisterende-mann" har tankene blitt noe bedre.
Det er mange andre tanker som surrer og går i hodet mitt, men dette er tanker jeg helst ikke ønsker å dele på bloggen da disse er ganske personlige, men de er ikke farlige heldigvis :) Jeg liker dem i allefall, og kanskje...KANSKJE vil dere en vakker dag få vite hva det dreier seg om, men sånn som ting er nå passer det seg ikke å dele det med resten av verden.
Scott har begynt å gå en hel masse. Det er minimalt med krabbing, og det vet mor å sette pris på når hun må flytte alt opp i høyden... :)
Det er ikke lenge til han begynneri barnehagen heller. Han begynne 1 august, og da er han der onsdager og fredager i første omgang, så får vi se om både han og jeg vil ha han der mer enn to dager i uken :)
Til dere faste som jeg leser bloggene til (dere vet hvem jeg er), beklager at jeg ikke kommenterer så ofte, men relax; jeg leser bloggene deres så fort det er oppdateringer der :)
Til uken som kommer; mer bloggen.
Dere som har meg på face og mobil; minn meg på det :)
*Over og ut, kaffegrut*
onsdag 23. mai 2012
En liten oppdatering herfra :)
Er sommeren kommet for å bli denne gangen eller?
10 dager frem i tid er det meldt knallvær og varme grader! Det liker vi.
Så mye at det blir en liten tur ut hver dag:)
En liten oppsummering herfra:
17 var en suksess. Guttungen storkoste seg på lekeplassen med syklene på skolen. Hvilket endte opp med at vi dagen etter, på vei til Scott's farmor og farfar, kjøpte både hjelm og sykkel.
Han har ikke helt skjønt at han kan sitte og trå samtidig, men han liker å sitte på den, eller bruke den som "gå-sykkel"
Vi endte opp med en liten trehjuling med dyttestang bak :) Han digger den!
Glenn-Martin er ferdig med å vitne, så vi sverer alle mann og damer :) Nå kan vi endelig begynne å se litt fremover igjen!! Og mange positive ting skjer i fremtiden som vi godt kan komme tilbake til :)
Jeg tar meg stadig i nakkeskinnet med å få trent. Nå er jo pulsklokke og masse treningstøy i hus, så jeg kan jo ikke stoppe nå.. Jeg har fortsatt noen kilo og centimetere som skal bort, og jeg jobber hardt for å få det til.
Nå står vekta litt stille, men jeg gir meg ikke.
Idag har jeg gått en bitteliten tur og forbent 200 kcal, også blir det en liten tur til butikken etterpå, så da blir det helt sikkert mindre kcal på denne stakkarslige kroppen :)
Mamma hadde bursdag igår også! Ble det en liten bursdagsgave på henne? Det gjorde det :)
Vi tok henne med på Starlight Tattoo i Drammen. Der fikk hun ny tattoo på armen. Samme rose som jeg har på leggen, samt samme skrift; "Mitt lille land"
Hun ble storornøyd, og det gjorde vi barna også! :)
Til Søndag går turen til Tusenfryd! Det skal bli så gøy.
Vi tar med Scottemannen, så får vi se om det kanskje blir noen kjempe barnekaruseller på oss :)
Skal bli gøy å ta turen til Tusenfryd igjen. Har ikke vært der på mange år, så blir spennende å se hvordan det har blitt der nå :)
Håper alle har supre dager i sommersolen! :)
*Over og ut, kaffegrut*
10 dager frem i tid er det meldt knallvær og varme grader! Det liker vi.
Så mye at det blir en liten tur ut hver dag:)
En liten oppsummering herfra:
17 var en suksess. Guttungen storkoste seg på lekeplassen med syklene på skolen. Hvilket endte opp med at vi dagen etter, på vei til Scott's farmor og farfar, kjøpte både hjelm og sykkel.
Han har ikke helt skjønt at han kan sitte og trå samtidig, men han liker å sitte på den, eller bruke den som "gå-sykkel"
Vi endte opp med en liten trehjuling med dyttestang bak :) Han digger den!
Glenn-Martin er ferdig med å vitne, så vi sverer alle mann og damer :) Nå kan vi endelig begynne å se litt fremover igjen!! Og mange positive ting skjer i fremtiden som vi godt kan komme tilbake til :)
Jeg tar meg stadig i nakkeskinnet med å få trent. Nå er jo pulsklokke og masse treningstøy i hus, så jeg kan jo ikke stoppe nå.. Jeg har fortsatt noen kilo og centimetere som skal bort, og jeg jobber hardt for å få det til.
Nå står vekta litt stille, men jeg gir meg ikke.
Idag har jeg gått en bitteliten tur og forbent 200 kcal, også blir det en liten tur til butikken etterpå, så da blir det helt sikkert mindre kcal på denne stakkarslige kroppen :)
Mamma hadde bursdag igår også! Ble det en liten bursdagsgave på henne? Det gjorde det :)
Vi tok henne med på Starlight Tattoo i Drammen. Der fikk hun ny tattoo på armen. Samme rose som jeg har på leggen, samt samme skrift; "Mitt lille land"
Hun ble storornøyd, og det gjorde vi barna også! :)
Til Søndag går turen til Tusenfryd! Det skal bli så gøy.
Vi tar med Scottemannen, så får vi se om det kanskje blir noen kjempe barnekaruseller på oss :)
Skal bli gøy å ta turen til Tusenfryd igjen. Har ikke vært der på mange år, så blir spennende å se hvordan det har blitt der nå :)
Håper alle har supre dager i sommersolen! :)
*Over og ut, kaffegrut*
torsdag 17. mai 2012
Dag 20 i retten, lillebror vitner.
Idag brakte turen til Oslo tingrett der Glenn Martin vitnet.
Han gjorde en knalljobb, og jeg er så stolt av han <3
Dagen startet med at jeg ble vekt av Glenn Martin. Jeg har sovet hos mamma inatt, slik at jeg skulle slippe å stå opp altfor tidlig. Dog ble det til at jeg stod opp i 7 tiden.
Vi kjørte til nærmeste togstasjon, og tog derfra toget inn til Oslo Nationalteater.
Da vi kom fram til Oslo Tingrett, møter vi psykologen til Glenn Martin, og bistandsadvokaten, Elisabeth Hagen og vi får adgangskortene slik at vi kan komme inn i tinghuset.
Klokken er ca 10:20, det er pause og vi løper fort ut igjen for å ta en siste røyk før det hele starter.
Klokken viser 10:40, og det er klart for at Glenn Martin skal vitne.
Vi går inn i sal 250, setter oss på raden bak pressen på venstre side, dommeren kommer inn, og vi reiser oss.
Rett etter blir Glenn Martin ført inn i salen. (en bitteliten tabbe herfra, siden Gm ombestemte seg på vei til tingretten. Han ønsket ikke å ha "den falske politimannen" i salen mens han vitnet)
Etter er par minutter med spørsmål fra Hagen ang dette og kommentarer til dette, blir ABB ført ut av salen og inn i et annet rom der han ser direkteoverføring fra sal 250.
Glenn Martin er kjempe nervør, kvalm og klam, men fra min synsvinkel, virket det som om han hadde det "helt greit"
Aktor Engh begynner å spørre Glenn Martin, og han svarer etter beste evne. Han gjorde en kjempe jobb, til tross for at han var kjempe nervøs.
Hele forklaringen til alle vitnene kan dere lese HER. Vitneforklaringen til Glenn Martin starter 10:49.
På slutten av vitneforklaringen spør Elisabeth Hagen om Glenn Martin har noe å tilføye.
Glenn Martin svarer at det har han.
Da Gm leste avhøret til ABB på kontoret hennes, (fra lillesalen), forteller ABB at han husket en gutt som blødde veldig fra halsen. Han trodde han var død, så derfor tok han ikke oppfølgingsskudd på han.
Da Glenn Martin leste dette, flirte han "HAHA, jeg lurte deg!"
Glenn Martin forteller dette i retten, og dermed så begynner de aller fleste å flire.
Det var litt godt med bittelitt latter etter en tung vitneforklaring.
Etter at Gm er ferdig med å vitne, er det lunsj-pause.
Vi spiser en ikke så altfor bra lunsj på Sjakk Matt ved siden av Oslo Tinghus.
Vi skravler og koser oss, smiler og klemmer, ler og svever av at det endelig er over. Nå trenger vi ikke å grue oss, tenke på at det kommer til å gå dritt.. Nå er vi ferdige. Glenn Martin er ferdig!
Da lunsjen er over, følger mamma og jeg etter Elisabeth Hagen inn i sal 250 igjen. De andre blir igjen på Sjakk Matt.
Når vi går inn i rettsalen, noe forsinket pga sikkerhetskontrollen, sitter hoveddommeren å prater om noe kringkastningsgreier.
Jeg fikk ikke helt med meg hva som ble sagt eller spurt eller kommentert om, for det eneste jeg klarte å fokusere på, var ABB.
Jeg kikket lenge på han og tenkte at "jeg føler ingenting. Jeg føler hverken sorg, sinne, glede.. Ingenting."
Jeg fortsetter å se på han, og ser at han snur seg litt mot salen. Han ser på alle og enhver i salen, og ender opp med å rette blikket mot meg. Vi hadde øyekontakt en liten stud. Jeg tenker at "jeg skal ikke snu meg." Det varte kanskje ikke så lenge, men det føtes som en evighet, så snur han seg igjen og ser ned i bordet. Om han sitter å skriver eller bare ser ned, aner jeg ikke.
Retten heves etter noen å minutter, og vi går ut igjen.
Vi møter de andre, og ender opp med å sprade og utforske Carl Johan's gate. Mamma og meg, og de andre i ett følge. Deilig å tilbringe litt tid med mamma alene. Det er ikke så mye tid til sånt lenger.
Vi shopper (rettere sagt, JEG shopper) og vi har det kjempe koselig. Vi svever neddover gaten og lettet over at vi snart skal hjem igjen.
Den gang ei.
Vi spiser en aldeles bedre middag på Yaya's. Himmelsk! Ei heller dyrt, så dit skal jeg igjen!!
Vel hjemme igjen. Rundt 20:30 var jeg hjemme i min egen leilighet igjen. Så deilig!
Men slappe av?
Neida.
Jeg hadde jo glemt å sette på klesvasken, så jeg måtte hive meg rundt og sette på den sånn at Scott og jeg har noe å ha på oss på 17 mai.
Da det var gjort, kunne jeg satt meg ned.. Men den gang ei.
Jeg satte igang med trening jeg da, for jeg har jo tross alt kjøpt meg nye treningsklær OG pulsklokke igår, så det måtte jeg jo teste ut :) Fornøyd? Ja.
Det ble 40 min på wii fit, 10 min på Elli og 4 min på Abben :) Det er helt greit etter en såpass lang dag som dette!
*over og ut, kaffegrut*
Han gjorde en knalljobb, og jeg er så stolt av han <3
Dagen startet med at jeg ble vekt av Glenn Martin. Jeg har sovet hos mamma inatt, slik at jeg skulle slippe å stå opp altfor tidlig. Dog ble det til at jeg stod opp i 7 tiden.
Vi kjørte til nærmeste togstasjon, og tog derfra toget inn til Oslo Nationalteater.
Da vi kom fram til Oslo Tingrett, møter vi psykologen til Glenn Martin, og bistandsadvokaten, Elisabeth Hagen og vi får adgangskortene slik at vi kan komme inn i tinghuset.
Klokken er ca 10:20, det er pause og vi løper fort ut igjen for å ta en siste røyk før det hele starter.
Klokken viser 10:40, og det er klart for at Glenn Martin skal vitne.
Vi går inn i sal 250, setter oss på raden bak pressen på venstre side, dommeren kommer inn, og vi reiser oss.
Rett etter blir Glenn Martin ført inn i salen. (en bitteliten tabbe herfra, siden Gm ombestemte seg på vei til tingretten. Han ønsket ikke å ha "den falske politimannen" i salen mens han vitnet)
Etter er par minutter med spørsmål fra Hagen ang dette og kommentarer til dette, blir ABB ført ut av salen og inn i et annet rom der han ser direkteoverføring fra sal 250.
Glenn Martin er kjempe nervør, kvalm og klam, men fra min synsvinkel, virket det som om han hadde det "helt greit"
Aktor Engh begynner å spørre Glenn Martin, og han svarer etter beste evne. Han gjorde en kjempe jobb, til tross for at han var kjempe nervøs.
Hele forklaringen til alle vitnene kan dere lese HER. Vitneforklaringen til Glenn Martin starter 10:49.
På slutten av vitneforklaringen spør Elisabeth Hagen om Glenn Martin har noe å tilføye.
Glenn Martin svarer at det har han.
Da Gm leste avhøret til ABB på kontoret hennes, (fra lillesalen), forteller ABB at han husket en gutt som blødde veldig fra halsen. Han trodde han var død, så derfor tok han ikke oppfølgingsskudd på han.
Da Glenn Martin leste dette, flirte han "HAHA, jeg lurte deg!"
Glenn Martin forteller dette i retten, og dermed så begynner de aller fleste å flire.
Det var litt godt med bittelitt latter etter en tung vitneforklaring.
Etter at Gm er ferdig med å vitne, er det lunsj-pause.
Vi spiser en ikke så altfor bra lunsj på Sjakk Matt ved siden av Oslo Tinghus.
Vi skravler og koser oss, smiler og klemmer, ler og svever av at det endelig er over. Nå trenger vi ikke å grue oss, tenke på at det kommer til å gå dritt.. Nå er vi ferdige. Glenn Martin er ferdig!
Da lunsjen er over, følger mamma og jeg etter Elisabeth Hagen inn i sal 250 igjen. De andre blir igjen på Sjakk Matt.
Når vi går inn i rettsalen, noe forsinket pga sikkerhetskontrollen, sitter hoveddommeren å prater om noe kringkastningsgreier.
Jeg fikk ikke helt med meg hva som ble sagt eller spurt eller kommentert om, for det eneste jeg klarte å fokusere på, var ABB.
Jeg kikket lenge på han og tenkte at "jeg føler ingenting. Jeg føler hverken sorg, sinne, glede.. Ingenting."
Jeg fortsetter å se på han, og ser at han snur seg litt mot salen. Han ser på alle og enhver i salen, og ender opp med å rette blikket mot meg. Vi hadde øyekontakt en liten stud. Jeg tenker at "jeg skal ikke snu meg." Det varte kanskje ikke så lenge, men det føtes som en evighet, så snur han seg igjen og ser ned i bordet. Om han sitter å skriver eller bare ser ned, aner jeg ikke.
Retten heves etter noen å minutter, og vi går ut igjen.
Vi møter de andre, og ender opp med å sprade og utforske Carl Johan's gate. Mamma og meg, og de andre i ett følge. Deilig å tilbringe litt tid med mamma alene. Det er ikke så mye tid til sånt lenger.
Vi shopper (rettere sagt, JEG shopper) og vi har det kjempe koselig. Vi svever neddover gaten og lettet over at vi snart skal hjem igjen.
Den gang ei.
Vi spiser en aldeles bedre middag på Yaya's. Himmelsk! Ei heller dyrt, så dit skal jeg igjen!!
Vel hjemme igjen. Rundt 20:30 var jeg hjemme i min egen leilighet igjen. Så deilig!
Men slappe av?
Neida.
Jeg hadde jo glemt å sette på klesvasken, så jeg måtte hive meg rundt og sette på den sånn at Scott og jeg har noe å ha på oss på 17 mai.
Da det var gjort, kunne jeg satt meg ned.. Men den gang ei.
Jeg satte igang med trening jeg da, for jeg har jo tross alt kjøpt meg nye treningsklær OG pulsklokke igår, så det måtte jeg jo teste ut :) Fornøyd? Ja.
Det ble 40 min på wii fit, 10 min på Elli og 4 min på Abben :) Det er helt greit etter en såpass lang dag som dette!
*over og ut, kaffegrut*
tirsdag 8. mai 2012
Hva hvis jeg var der..
Etter intervjuet forrige Onsdag, har det gått mye tanker om alle de andre søskene til ofre for 22 juli.
Det var 600 mennesker på Utøya, 69 døde, 33 skutt og skadet. Det utgjør 102 ofre. 102 familier. Det blir fort mange søsken. Og ingen har fått tilbud om hjelp. I mine øyne *forkastelig*
Vi er like mye ofre som foreldrene. Vi sliter like mye, om ikke mer. Foreldre prøver å være sterke for barna sine, mens vi søsken, kan gjemme oss inn på ett rom og slippe ut alle følelser vi bærer på.
Jeg krysser fingrene for at denne saken blir tatt på alvor, slik at vi kan få hjelp til å sortere tankene og se frykten ansikt til ansikt.
Jeg har akkurat lest litt om tanker til en som var på Utøya, 22 juli.
Han satt i gangen med broren min da de hørte skyting. Broren min løper inn i lillesalen etter ei venninne, mens kompisen løper inn på toalettene i rommet rett ved.
De tidligere tankene mine, om at hvordan det ville vært om Scott og jeg hadde vært der, at jeg løper i korridoren i kafèbygget med Scott i armene mine og gjemmer oss for skuddene.
Nå gikk akkurat tankene over til "hva om jeg hadde gjemt meg på toalettet? Der gikk jo ikke "den falske politimannen inn", så der ville jeg vært trygg. Hva om Scott blir redd og skriker og jeg ikke klarer å få han til å være stille? Ville den falske politimannen kommet inn dit? Hadde jeg måttet gå ut for å redde de andre der inne fra hylene til Scott? Hadde jeg blitt kastet ut?
Jeg løper i korridoren mens den falske politimannen skyter i lillesalen. Han ser meg løpende med ett stk hylende baby og sikter seg innpå. Klarer jeg å komme meg unna skuddene?"
Jeg er så ubeskrivelig lei av å flykte. Jeg blir så sliten. Og hvorfor tenker jeg sånne tanker når jeg for det første ikke var der, ei heller er jeg politisk engasjert...
Hvorfor flyter jeg fra skuddene da? Hvorfor tenker jeg at "hva hvis vi var der?"
Jeg blir andpusten av å løpe og gjemme meg. Andpusten av å tenke.
Vàr på lyder ute, uansett om det er en bildør som går igjen eller en bil som kjører på veien, vannkokeren som er ferdig med å putre.
Jeg priser meg lykkelig for en ting i allefall i hverdagen, og det er at de tankene ikke finnes så lenge Scott er våken, men....jeg kan jo ikke holde han våken til jeg skal legge meg heller.
Løsning: trene, se en film, se på en av de altfor mange seriene jeg følger med på eller blogge.
Nå har det ikke vært så altfor mye blogging i det siste, men nå som tankene begynner å komme, så skal jeg ikke se bortifra at jeg kommer til å utnytte denne plassen til å sortere tanker og få det litt ut fra hodet.
*Over og ut, kaffegrut*
Det var 600 mennesker på Utøya, 69 døde, 33 skutt og skadet. Det utgjør 102 ofre. 102 familier. Det blir fort mange søsken. Og ingen har fått tilbud om hjelp. I mine øyne *forkastelig*
Vi er like mye ofre som foreldrene. Vi sliter like mye, om ikke mer. Foreldre prøver å være sterke for barna sine, mens vi søsken, kan gjemme oss inn på ett rom og slippe ut alle følelser vi bærer på.
Jeg krysser fingrene for at denne saken blir tatt på alvor, slik at vi kan få hjelp til å sortere tankene og se frykten ansikt til ansikt.
Jeg har akkurat lest litt om tanker til en som var på Utøya, 22 juli.
Han satt i gangen med broren min da de hørte skyting. Broren min løper inn i lillesalen etter ei venninne, mens kompisen løper inn på toalettene i rommet rett ved.
De tidligere tankene mine, om at hvordan det ville vært om Scott og jeg hadde vært der, at jeg løper i korridoren i kafèbygget med Scott i armene mine og gjemmer oss for skuddene.
Nå gikk akkurat tankene over til "hva om jeg hadde gjemt meg på toalettet? Der gikk jo ikke "den falske politimannen inn", så der ville jeg vært trygg. Hva om Scott blir redd og skriker og jeg ikke klarer å få han til å være stille? Ville den falske politimannen kommet inn dit? Hadde jeg måttet gå ut for å redde de andre der inne fra hylene til Scott? Hadde jeg blitt kastet ut?
Jeg løper i korridoren mens den falske politimannen skyter i lillesalen. Han ser meg løpende med ett stk hylende baby og sikter seg innpå. Klarer jeg å komme meg unna skuddene?"
Jeg er så ubeskrivelig lei av å flykte. Jeg blir så sliten. Og hvorfor tenker jeg sånne tanker når jeg for det første ikke var der, ei heller er jeg politisk engasjert...
Hvorfor flyter jeg fra skuddene da? Hvorfor tenker jeg at "hva hvis vi var der?"
Jeg blir andpusten av å løpe og gjemme meg. Andpusten av å tenke.
Vàr på lyder ute, uansett om det er en bildør som går igjen eller en bil som kjører på veien, vannkokeren som er ferdig med å putre.
Jeg priser meg lykkelig for en ting i allefall i hverdagen, og det er at de tankene ikke finnes så lenge Scott er våken, men....jeg kan jo ikke holde han våken til jeg skal legge meg heller.
Løsning: trene, se en film, se på en av de altfor mange seriene jeg følger med på eller blogge.
Nå har det ikke vært så altfor mye blogging i det siste, men nå som tankene begynner å komme, så skal jeg ikke se bortifra at jeg kommer til å utnytte denne plassen til å sortere tanker og få det litt ut fra hodet.
*Over og ut, kaffegrut*
22 juli - Hva med søsknene?
Det er gått rett over 9 mnd siden Norge mistet 77 fantastiske unge og voksne.
Mange sliter fortsatt, noen mer enn andre, og mange som skjuler følelsene sine til tross for omstendighetene.
Jeg er en av de som skjuler følelsene mine, nettopp fordi jeg ikke har hatt noen å prate med i ettertid som er utenforstående.
Førstkommende Mandag blir det tatt opp i NRK vestfold på radioen, om hvordan søsknene har det og hvordan de føler at de har blitt tatt på alvor.
Mange sliter like mye som foreldre, men har ikke fått noen tilbud om hjelp. Søsknene blir "glemt" på en måte, og det er feil.
De har like mye rett på å få hjelp som foreldre til de som mistet og de som nesten mistet 22 juli.
Sist onsdag, hadde jeg besøk av ei hyggelig dame fra NRK vestfold som ønsket kontakt med søsken fra de overlevende på Utøya for å snakke om hva slags tilbud vi har fått... eller rettere sagt; mangel på tilbud. På Mandag kunne vi lese saken på nrk.no
Mitt synspunkt på dette er at vi burde fått like mye hjelp som foreldre og ofre. Vi sliter vi også, og det er ikke lett å la hverdagen gå, til tross for at min bror overlevde skudd fra massemorderen.
Det er ikke lett å sitte kveld ut og kveld inn etter at guttungen har lagt seg, og tenke på surrealistiske, ulogiske og bisarre tanker. Tanker som ikke skulle vært der, tanker om hvordan det ville vært om Scott og jeg var der, der jeg tviholder rundt han mens jeg løper og gjemmer oss for skuddene. Synet i hodet mitt om at jeg blir skutt og guttungen livredd for alt bråk og ingen kontakt med meg.
Frykten i øynene hans, mine øyne og hva som vil skje etterpå.
Dette er tanker jeg endelig har fått ut, etter at jeg selv måtte ta tiltaket med å skaffe noen å prate med.
Det er utrolig tøft og vanskelig å innse at man faktisk trenger hjelp etter så lang tid, når man hele tiden har gått rundt å tenkt at "det går jo bra. Jeg fokuserer på Scott, og når kvelden kommer, så må jeg bare tenke på noe annet"
Den tanken gikk bort etterhvert.
Jeg klarer meg stråelende så lenge Scott er våken, men han kan ikke være våken like lenge som meg...
Frrige Onsdag hadde jeg første timen min, og endelig fikk jeg løst ut litt tårer. Endelig fikk jeg pratet ut litt om hva jeg går å tenker på, hva jeg er redd for når kvelden kommer, og fikk også snakket om angsten jeg sliter litt med når jeg er blandt mange mennesker.. uansett tid på døgnet.
Selv om lillebror overlevde, så er det lett å tenke vonde tanker.
Jeg smiler hver dag for at min bror lever, at han har det bra og jobber med å komme seg videre slik som oss andre.
Jeg visste jeg skulle skaffet hjelp mye tidligere... Men så sterk var jeg overhodet ikke. Jeg skulle ønske jeg var det. Jeg skulle ønske at hjelpen stod å ventet på oss. At de tok imot oss med åpne armer. Men det gjorde de ikke.
Jeg håper virkelig at dette intervjuet kommer langt, og at det er flere søsken som "står fram" med sine ønsker om rett til å få hjelp!!
Mange sliter fortsatt, noen mer enn andre, og mange som skjuler følelsene sine til tross for omstendighetene.
Jeg er en av de som skjuler følelsene mine, nettopp fordi jeg ikke har hatt noen å prate med i ettertid som er utenforstående.
Førstkommende Mandag blir det tatt opp i NRK vestfold på radioen, om hvordan søsknene har det og hvordan de føler at de har blitt tatt på alvor.
Mange sliter like mye som foreldre, men har ikke fått noen tilbud om hjelp. Søsknene blir "glemt" på en måte, og det er feil.
De har like mye rett på å få hjelp som foreldre til de som mistet og de som nesten mistet 22 juli.
Sist onsdag, hadde jeg besøk av ei hyggelig dame fra NRK vestfold som ønsket kontakt med søsken fra de overlevende på Utøya for å snakke om hva slags tilbud vi har fått... eller rettere sagt; mangel på tilbud. På Mandag kunne vi lese saken på nrk.no
Mitt synspunkt på dette er at vi burde fått like mye hjelp som foreldre og ofre. Vi sliter vi også, og det er ikke lett å la hverdagen gå, til tross for at min bror overlevde skudd fra massemorderen.
Det er ikke lett å sitte kveld ut og kveld inn etter at guttungen har lagt seg, og tenke på surrealistiske, ulogiske og bisarre tanker. Tanker som ikke skulle vært der, tanker om hvordan det ville vært om Scott og jeg var der, der jeg tviholder rundt han mens jeg løper og gjemmer oss for skuddene. Synet i hodet mitt om at jeg blir skutt og guttungen livredd for alt bråk og ingen kontakt med meg.
Frykten i øynene hans, mine øyne og hva som vil skje etterpå.
Dette er tanker jeg endelig har fått ut, etter at jeg selv måtte ta tiltaket med å skaffe noen å prate med.
Det er utrolig tøft og vanskelig å innse at man faktisk trenger hjelp etter så lang tid, når man hele tiden har gått rundt å tenkt at "det går jo bra. Jeg fokuserer på Scott, og når kvelden kommer, så må jeg bare tenke på noe annet"
Den tanken gikk bort etterhvert.
Jeg klarer meg stråelende så lenge Scott er våken, men han kan ikke være våken like lenge som meg...
Frrige Onsdag hadde jeg første timen min, og endelig fikk jeg løst ut litt tårer. Endelig fikk jeg pratet ut litt om hva jeg går å tenker på, hva jeg er redd for når kvelden kommer, og fikk også snakket om angsten jeg sliter litt med når jeg er blandt mange mennesker.. uansett tid på døgnet.
Selv om lillebror overlevde, så er det lett å tenke vonde tanker.
Jeg smiler hver dag for at min bror lever, at han har det bra og jobber med å komme seg videre slik som oss andre.
Jeg visste jeg skulle skaffet hjelp mye tidligere... Men så sterk var jeg overhodet ikke. Jeg skulle ønske jeg var det. Jeg skulle ønske at hjelpen stod å ventet på oss. At de tok imot oss med åpne armer. Men det gjorde de ikke.
Jeg håper virkelig at dette intervjuet kommer langt, og at det er flere søsken som "står fram" med sine ønsker om rett til å få hjelp!!
mandag 7. mai 2012
NRK-kjendis
I allefall for noe og i allefall i Vestfold ;)
Onsdag forrige uke ble jeg intervjuet i forhold til mangel på oppfølging til søsken 22 juli.
HER kan dere lese intervjuet, og ønsker du å HØRE intervjuet der det blir sagt litt mer, så send meg en mail ( a-fare@hotmail.com ) så kan jeg sende radioopptaket.
Idag ble det svært lite med trening desverre. Er ikke helt i slag idag kjenner jeg, men steppemaskina har kommet i hus, nytt treningsapparat kommer ihus i morgen (eller onsdag), og DET gleder jeg meg til <3
Ellers er det ikke så mye nytt fra igår igrunn. Guttunge har gått litt mer idag. Han begynte å smågå noen få skritt forrie-dagen, og bittelitt hver dag siden det. Målet mitt nå er at han ikke skal krabbe i finstasen på 17mai (A)
Onsdag forrige uke ble jeg intervjuet i forhold til mangel på oppfølging til søsken 22 juli.
HER kan dere lese intervjuet, og ønsker du å HØRE intervjuet der det blir sagt litt mer, så send meg en mail ( a-fare@hotmail.com ) så kan jeg sende radioopptaket.
Idag ble det svært lite med trening desverre. Er ikke helt i slag idag kjenner jeg, men steppemaskina har kommet i hus, nytt treningsapparat kommer ihus i morgen (eller onsdag), og DET gleder jeg meg til <3
Ellers er det ikke så mye nytt fra igår igrunn. Guttunge har gått litt mer idag. Han begynte å smågå noen få skritt forrie-dagen, og bittelitt hver dag siden det. Målet mitt nå er at han ikke skal krabbe i finstasen på 17mai (A)
onsdag 25. april 2012
fredag 30. mars 2012
Utøya-turen m/bilder
Dagen på Utøya <3
Nå har det gått noen dager med tenking etter vi var på Utøya på Tirsdag.
Jeg gruet meg kjempe masse til å dra dit, og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Ei heller etterpå.
Vi tok buss sammen med en gjeng med AUFere og gjengen fra støttegruppen i Vestfold.
Det føltes som en evighet å kjøre dit, men da jeg så øya ut fra bussvinduet, var ikke tresmak i rompa et tema lenger.
Klumpen i halsen bygde seg opp, men som vanlig klarte jeg å holde igjen tårene.
Vi kom ned til vannet og lempet oss opp i båten. MS Torbjørn. Der fikk vi servert noen grusomt vakre redningsvester som vi, ironisk nok, druknet i :o
Charlotte (Svigerinne), Meg, Stein Robin (lillebror), Glenn Martin og mamma
Ferjeturen med MS Torbjørn
Det var fryktlig godt å være der og se hvor lillebror ble skutt.
Jeg har jo dannet meg et bilde om hvordan det har sett ut der, og nå som jeg har ett litt annet bilde i hodet, er det litt lettere å sortere tankene mine.
Det gikk over all forventning å være der. Til og med inne i lillesalen der over 40 skudd ble avfyrt og 7/10 ble skutt og drept.
Det lå roser og lys på gulvene, og det var godt og fredlig der inne.
Jeg trodde jeg kom til å få en reaksjon da jeg var der inne, men den gang ei. Tankene svirret hele tiden mens vi var der inne. Om hvordan lillebror hadde det på gulvet etter han ble skutt, hvordan det så ut rett etter skytingen, og ikke minst stillheten og redslen til de 3 overlevende i rommet.
Her er lillesalen der som lillebror ble skutt. Panelet på veggen måtte rives da de ikke fikk vasket bort alt fra 22 juli.
Vi stod alle i en sirkel rundt der som lillebror lå mens vi pratet om hvordan ting var, hvor Breivik hadde kommet inn, gikk ut og hvor han kom inn igjen før han masjerte ut for å ta de andre som løp ute.
Det var heldigvis ikke noen tung stemning der eller på øya generelt, selv om det var roser over hele øya og pårørende som gråt og klemte hverandre.
Mange har kanskje fått inntrykket av at "norges tryggeste plass" har blitt en "dødens øy" og at det er ekkelt å være der mtp alt som har skjedd, men jeg fikk overhodet ikke det inntrykket.
Inntrykket mitt over gåturen mot vannet, var fred.
Fuglene kvitret, blomstene grodde, markjordbæren hadde begynt å komme frem, bladene på trærne spiret. Bare det gir mye liv til øya.
De AUFerne som kommer til å fortsette å ha sommerleirene sine der kommer nok ikke til å føle noe trykk på seg når de er der. Øya er så full av liv til tross for alt som har skjedd der, og de som ble drept 22 juli, ville nok ikke ønsket at vi sørget over dem, men heller kose oss med de minnene vi har med dem, latter og sang som ble formidlet med hverandre og alle de gode smilene.
Selv om øya aldri vil bli den samme, vil den alltid være full av liv!
Til min kjære lillebror.
Jeg er så uendelig stolt av deg!
Vi hadde et kjært forhold før 22 juli, men jeg vil tørre å påstå at det er langt bedre nå enn det var.
Selv om du ikke er 100% enda, og kanskje aldri vil bli det heller, så har du kommet deg langt på bedringens vei.
Da vi fikk nyheten på TV om at det var skyting på Utøya, visste jeg at du var skutt. Det stakk i hjertet mitt og jeg tenkte "du skal være så snill mot andre, og hjelpe. Du er faen meg skutt du"
22 juli, var det 9 år siden bestefar døde, og det er ingen tvil i min sjel om at bestefar passet godt på deg. Det var bestefar sin dag, ikke din. Du skulle ikke dø på bestefar sin dag!
Jeg er så evig takknemlig for at du lever idag!
Jeg husker den gangen da du var liten og løp i gaten. Vi var uvitende om hvordan livene våres skulle bli når vi ble voksne. Uvitende om hva som ville skje.
Vi var unge og uskyldige. Vi var fryktløse og frie.
Idag har vi blitt en del av historien.
En historie som barna våre kommer til å lære om på skolen. Tingen er bare det at barna våre vet hele historien fra før av. Kanskje det er våre barn som kommer til å fortelle på skolen Norges største historie siden 2 verdenskrig...?
Du skal vite at uansett om jeg har en dårlig dag, og det kanskje går uttover deg som det vanligvis pleier å gjøre (fordi vi er søsken), så vil jeg alltid elske deg, og det er ikke pga deg jeg har en dårlig dag.
Du vil alltid ha en gedigen plass i hjertet mitt uansett hvor mye faenskap du gjør :)
Glenn Martin, du er rett og slett fantastisk og sterk, og jeg er så endelig stolt av deg!
Alltid husk at du betyr alt for meg!
Nå har det gått noen dager med tenking etter vi var på Utøya på Tirsdag.
Jeg gruet meg kjempe masse til å dra dit, og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Ei heller etterpå.
Vi tok buss sammen med en gjeng med AUFere og gjengen fra støttegruppen i Vestfold.
Det føltes som en evighet å kjøre dit, men da jeg så øya ut fra bussvinduet, var ikke tresmak i rompa et tema lenger.
Klumpen i halsen bygde seg opp, men som vanlig klarte jeg å holde igjen tårene.
Vi kom ned til vannet og lempet oss opp i båten. MS Torbjørn. Der fikk vi servert noen grusomt vakre redningsvester som vi, ironisk nok, druknet i :o
Charlotte (Svigerinne), Meg, Stein Robin (lillebror), Glenn Martin og mamma
Ferjeturen med MS Torbjørn
Det var fryktlig godt å være der og se hvor lillebror ble skutt.
Jeg har jo dannet meg et bilde om hvordan det har sett ut der, og nå som jeg har ett litt annet bilde i hodet, er det litt lettere å sortere tankene mine.
Det gikk over all forventning å være der. Til og med inne i lillesalen der over 40 skudd ble avfyrt og 7/10 ble skutt og drept.
Det lå roser og lys på gulvene, og det var godt og fredlig der inne.
Jeg trodde jeg kom til å få en reaksjon da jeg var der inne, men den gang ei. Tankene svirret hele tiden mens vi var der inne. Om hvordan lillebror hadde det på gulvet etter han ble skutt, hvordan det så ut rett etter skytingen, og ikke minst stillheten og redslen til de 3 overlevende i rommet.
Her er lillesalen der som lillebror ble skutt. Panelet på veggen måtte rives da de ikke fikk vasket bort alt fra 22 juli.
Vi stod alle i en sirkel rundt der som lillebror lå mens vi pratet om hvordan ting var, hvor Breivik hadde kommet inn, gikk ut og hvor han kom inn igjen før han masjerte ut for å ta de andre som løp ute.
Det var heldigvis ikke noen tung stemning der eller på øya generelt, selv om det var roser over hele øya og pårørende som gråt og klemte hverandre.
Mange har kanskje fått inntrykket av at "norges tryggeste plass" har blitt en "dødens øy" og at det er ekkelt å være der mtp alt som har skjedd, men jeg fikk overhodet ikke det inntrykket.
Inntrykket mitt over gåturen mot vannet, var fred.
Fuglene kvitret, blomstene grodde, markjordbæren hadde begynt å komme frem, bladene på trærne spiret. Bare det gir mye liv til øya.
De AUFerne som kommer til å fortsette å ha sommerleirene sine der kommer nok ikke til å føle noe trykk på seg når de er der. Øya er så full av liv til tross for alt som har skjedd der, og de som ble drept 22 juli, ville nok ikke ønsket at vi sørget over dem, men heller kose oss med de minnene vi har med dem, latter og sang som ble formidlet med hverandre og alle de gode smilene.
Selv om øya aldri vil bli den samme, vil den alltid være full av liv!
Til min kjære lillebror.
Jeg er så uendelig stolt av deg!
Vi hadde et kjært forhold før 22 juli, men jeg vil tørre å påstå at det er langt bedre nå enn det var.
Selv om du ikke er 100% enda, og kanskje aldri vil bli det heller, så har du kommet deg langt på bedringens vei.
Da vi fikk nyheten på TV om at det var skyting på Utøya, visste jeg at du var skutt. Det stakk i hjertet mitt og jeg tenkte "du skal være så snill mot andre, og hjelpe. Du er faen meg skutt du"
22 juli, var det 9 år siden bestefar døde, og det er ingen tvil i min sjel om at bestefar passet godt på deg. Det var bestefar sin dag, ikke din. Du skulle ikke dø på bestefar sin dag!
Jeg er så evig takknemlig for at du lever idag!
Jeg husker den gangen da du var liten og løp i gaten. Vi var uvitende om hvordan livene våres skulle bli når vi ble voksne. Uvitende om hva som ville skje.
Vi var unge og uskyldige. Vi var fryktløse og frie.
Idag har vi blitt en del av historien.
En historie som barna våre kommer til å lære om på skolen. Tingen er bare det at barna våre vet hele historien fra før av. Kanskje det er våre barn som kommer til å fortelle på skolen Norges største historie siden 2 verdenskrig...?
Du skal vite at uansett om jeg har en dårlig dag, og det kanskje går uttover deg som det vanligvis pleier å gjøre (fordi vi er søsken), så vil jeg alltid elske deg, og det er ikke pga deg jeg har en dårlig dag.
Du vil alltid ha en gedigen plass i hjertet mitt uansett hvor mye faenskap du gjør :)
Glenn Martin, du er rett og slett fantastisk og sterk, og jeg er så endelig stolt av deg!
Alltid husk at du betyr alt for meg!
onsdag 21. mars 2012
Joy to the world!...Treningsøkter og voksesmerter i munnen!
Ja, så var det den bloggingen da... ;)
Det er alltid like lett å si en ting og gjøre noe helt annet kjenner jeg, og hvertfall når det kommer til bloggen.
I det siste har det ikke skjedd stort annet enn at jeg har tatt tak i nakkeskinnet mitt (og der er det ganske mye å ta tak i skal jeg si dere), for nå har jeg funnet frem målbåndet og begynt å måle meg selv :o
Ikke hvor kort jeg er, for det får jeg desverre ikke gjort noe med, men derimot volumet av de stakkarslige 156,5 lange centimeterene derimot...der er det masse som kan gjøres med ser jeg.
Og siden jeg ikke eier så mye som en badevekt, så slipper jeg å se på de tallene der :p
På gjesterommet står det en Elipsemaskin å roper på meg hver dag mens guttungen sover.
Og da blir det gjerne 30 min med hard økt på den. Og litt egentrening som situps, luft-hoppe-tau og luft-rockering :)
Jeg har nettopp startet for fult med å trene igjen, og jeg må si at det er utrolig godt.
Skulle gjerne hatt litt mer energi etter treningen, men det får bare gå :)
Det føles sikkert mye bedre når jeg ser at jeg ikke må dra ut hele målebåndet for å måle meg, for innimellom føler jeg at målebåndet er altfor kort....
Ellers er det ikke så masse som skjer. Scottemannen driver på med (ikke mindre enn) tre tenner om dagen, så kveldene går til å gå inn til han og smøre på litt dentinox og "krangle" med han for å få han til å sovne igjen. Dette skjer da 3-4 ganger mellom kl 20:00 og 24:00.. .Sånn ca en gang i timen om ikke litt mer.. Derimot har han (bank i bordet) begynt å sove hele natten igjennom når han har de øktene. Ubeskrivelig slitsomt, så jeg vil ikke påstå at med gledeshyl ser frem til når han begynner med gjeksler :o
Nå er det dags for å vekke gutteklusken, også turer vi ut en tur i den knallfine været =) Vi skal kjøre buss nemlig! =)
Ha en strålende dag i det kjempe fine været.
Måtte resten av uken og resten av året bli like fin som denne :)
Det er alltid like lett å si en ting og gjøre noe helt annet kjenner jeg, og hvertfall når det kommer til bloggen.
I det siste har det ikke skjedd stort annet enn at jeg har tatt tak i nakkeskinnet mitt (og der er det ganske mye å ta tak i skal jeg si dere), for nå har jeg funnet frem målbåndet og begynt å måle meg selv :o
Ikke hvor kort jeg er, for det får jeg desverre ikke gjort noe med, men derimot volumet av de stakkarslige 156,5 lange centimeterene derimot...der er det masse som kan gjøres med ser jeg.
Og siden jeg ikke eier så mye som en badevekt, så slipper jeg å se på de tallene der :p
På gjesterommet står det en Elipsemaskin å roper på meg hver dag mens guttungen sover.
Og da blir det gjerne 30 min med hard økt på den. Og litt egentrening som situps, luft-hoppe-tau og luft-rockering :)
Jeg har nettopp startet for fult med å trene igjen, og jeg må si at det er utrolig godt.
Skulle gjerne hatt litt mer energi etter treningen, men det får bare gå :)
Det føles sikkert mye bedre når jeg ser at jeg ikke må dra ut hele målebåndet for å måle meg, for innimellom føler jeg at målebåndet er altfor kort....
Ellers er det ikke så masse som skjer. Scottemannen driver på med (ikke mindre enn) tre tenner om dagen, så kveldene går til å gå inn til han og smøre på litt dentinox og "krangle" med han for å få han til å sovne igjen. Dette skjer da 3-4 ganger mellom kl 20:00 og 24:00.. .Sånn ca en gang i timen om ikke litt mer.. Derimot har han (bank i bordet) begynt å sove hele natten igjennom når han har de øktene. Ubeskrivelig slitsomt, så jeg vil ikke påstå at med gledeshyl ser frem til når han begynner med gjeksler :o
Nå er det dags for å vekke gutteklusken, også turer vi ut en tur i den knallfine været =) Vi skal kjøre buss nemlig! =)
Ha en strålende dag i det kjempe fine været.
Måtte resten av uken og resten av året bli like fin som denne :)
torsdag 15. mars 2012
Herregud, jeg skal til Utøya :o
Nå kjenner jeg at dette begynner å bli grusomt tøft.
Jeg trodde jeg skulle klare meg ganske bra, og det har jeg jo gjort frem til nå.
Jeg har enda ikke hatt noen ordentlig reaksjon på det som skjedde 22 juli, og at lillebror havnet på Ullevål etter å ha blitt skutt på Utøya, men det ser ut som om 8 mnd senere at ting begynner å skje. Og det hjelper jo ikke akkurat at media truer i oss ganske mye informasjon.
Det har hele tiden gått greit å se bilder av de døde og skadde. Se bilder av Styggingen etc, men å høre politiopptakene, se bevegelser i vannet av livredde ungdommer som flykter, høre skuddene som de ikke har redigert bort fra politiopptakene etc...
Det begynner å ta litt av nå syns jeg.
Klart; jeg skjønner at noe må ut i media, og at folk er nyskjerrige og sånn, og jeg som pårørende burde hatt vett nok til å skru av TVen, la være å klikke på linker eller lese avisen. Men gjør jeg det? Neida. For det er ett eller annet som tiltrekker meg dit, men jeg aner virkelig ikke hva det er.
Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ta imot en psykolog mtp alt dette... Ta imot tilbudet jeg burde fått rett etter dette skjedde.
Det er mye som skjer fremover nå. Lillebror skal vitne i rettsaken, vi er på vei mot en ny dato, der familie og ofre får lov til å komme til Utøya, så det skal jeg være med på.
Jeg visste at før eller siden kom jeg til å dra dit, men i "håp" om å få litt mer inntrykk og et bilde over hvordan lillebror hadde det der han ble skutt, må jeg dra nå før de river bygget. Han ble jo skutt i lillestua i Hovedhuset, og det skal jo rives og bygges nytt nå.
Kjenner litt på det at det kommer til å komme ganske mange reaksjoner bare det å ta båten over. Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det, og klumpen i halsen bare vokser og vokser.
Jeg tenker på hvordan jeg vil reagere når jeg er på vei inn mot stuen. Ser spor etter blod om det ikke har blitt vasked godt nok, spor etter skudd og ikke minst der som lillebror lå og holdt seg på halsen og kjempet for livet. *Fy faen, jeg gruer meg*
Det kommer reaksjoner i forhold til hva media spyr ut, hva folk prater om på gata, eller hva venner skriver på facebook.
Ser ikke folk at de gjør akkurat hva denne Styggingen får til? Han får akkurat det han vil.. Media skriver om han, produsenter ønsker å lage teateroppsettning og filmer om han. Barn lærer om han på skolen som om han skulle vært Hitler, folk linker til det ene og det andre på facebook, twitter, blogg etc.
Avisene får ikke nok av han, og tro du meg; han liker det!!!
Jeg kjenner jeg blir (som de bitre, gamle kjerringene sier) rasende og provusert over det hele.
Også blir jeg lei meg, for det sitter mennesker der ute som har det langt verre enn meg.
Jeg har klart å holde følelsene tilbake siden jeg har Scott å drive med, så jeg er stygt redd for at alt skal komme på en gang nå :/
Tiden fremover nå kommer til å gå til mye hjerneaktiviter, trening og jobbe med psyken mtp alt dette, så for all del, ikke forvent at jeg kommer til å blogge så mye som jeg har lovt jeg skal gjøre. hehe
Dette kommer til å bli tøft, og bloggen er vel ikke det første jeg kommer til å tenke på når Scott'en er lagt for kvelden.
Håper alle har hatt en strålende uke så langt, nyter våren og solen som begynner å varme :)
ps. jeg har sett 8 sommerfugler så langt siden 26 februar :)
Jeg trodde jeg skulle klare meg ganske bra, og det har jeg jo gjort frem til nå.
Jeg har enda ikke hatt noen ordentlig reaksjon på det som skjedde 22 juli, og at lillebror havnet på Ullevål etter å ha blitt skutt på Utøya, men det ser ut som om 8 mnd senere at ting begynner å skje. Og det hjelper jo ikke akkurat at media truer i oss ganske mye informasjon.
Det har hele tiden gått greit å se bilder av de døde og skadde. Se bilder av Styggingen etc, men å høre politiopptakene, se bevegelser i vannet av livredde ungdommer som flykter, høre skuddene som de ikke har redigert bort fra politiopptakene etc...
Det begynner å ta litt av nå syns jeg.
Klart; jeg skjønner at noe må ut i media, og at folk er nyskjerrige og sånn, og jeg som pårørende burde hatt vett nok til å skru av TVen, la være å klikke på linker eller lese avisen. Men gjør jeg det? Neida. For det er ett eller annet som tiltrekker meg dit, men jeg aner virkelig ikke hva det er.
Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ta imot en psykolog mtp alt dette... Ta imot tilbudet jeg burde fått rett etter dette skjedde.
Det er mye som skjer fremover nå. Lillebror skal vitne i rettsaken, vi er på vei mot en ny dato, der familie og ofre får lov til å komme til Utøya, så det skal jeg være med på.
Jeg visste at før eller siden kom jeg til å dra dit, men i "håp" om å få litt mer inntrykk og et bilde over hvordan lillebror hadde det der han ble skutt, må jeg dra nå før de river bygget. Han ble jo skutt i lillestua i Hovedhuset, og det skal jo rives og bygges nytt nå.
Kjenner litt på det at det kommer til å komme ganske mange reaksjoner bare det å ta båten over. Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det, og klumpen i halsen bare vokser og vokser.
Jeg tenker på hvordan jeg vil reagere når jeg er på vei inn mot stuen. Ser spor etter blod om det ikke har blitt vasked godt nok, spor etter skudd og ikke minst der som lillebror lå og holdt seg på halsen og kjempet for livet. *Fy faen, jeg gruer meg*
Det kommer reaksjoner i forhold til hva media spyr ut, hva folk prater om på gata, eller hva venner skriver på facebook.
Ser ikke folk at de gjør akkurat hva denne Styggingen får til? Han får akkurat det han vil.. Media skriver om han, produsenter ønsker å lage teateroppsettning og filmer om han. Barn lærer om han på skolen som om han skulle vært Hitler, folk linker til det ene og det andre på facebook, twitter, blogg etc.
Avisene får ikke nok av han, og tro du meg; han liker det!!!
Jeg kjenner jeg blir (som de bitre, gamle kjerringene sier) rasende og provusert over det hele.
Også blir jeg lei meg, for det sitter mennesker der ute som har det langt verre enn meg.
Jeg har klart å holde følelsene tilbake siden jeg har Scott å drive med, så jeg er stygt redd for at alt skal komme på en gang nå :/
Tiden fremover nå kommer til å gå til mye hjerneaktiviter, trening og jobbe med psyken mtp alt dette, så for all del, ikke forvent at jeg kommer til å blogge så mye som jeg har lovt jeg skal gjøre. hehe
Dette kommer til å bli tøft, og bloggen er vel ikke det første jeg kommer til å tenke på når Scott'en er lagt for kvelden.
Håper alle har hatt en strålende uke så langt, nyter våren og solen som begynner å varme :)
ps. jeg har sett 8 sommerfugler så langt siden 26 februar :)
Abonner på:
Innlegg (Atom)