Prosjekt soverom (med bilder)

Og ikke bare er det Prosjekt soverom, men det er også innlegg #100 :)
Gratulerer til meg :P

Helgen som var hadde jeg barnefri, hvilket betyr;
Lucie kan gjøre ting hun ikke kan når Scott er hjemme.
Så da benyttet jeg sjansen til å pusse opp soverommet :)
Vi handlet maling, tok turen til Jysk, IKEA, Dags Marked og Europris.
Skal si handlelisten var lang, men det ble faktisk ganske billig heldigvis :)

Fredag startet med at jeg monterte en kommode,
tømte garderobeskapet jeg hadde stående der og fikk flyttet over klærne til kommoden.
På kvelden ble det gjort 2 strøk på veggene av både min flinke og kule kompis, Even :)
*klapp på skulderen og tusen takk for all hjelpen*

Lørdagen var vi like effektive.
Vi skrudde sammen 2 kommoder til Scott, tok strøk #3 på veggene (Even),
mens jeg kjørte igang med oljemaling på begge kommodene til Scott og en
trehvit kiste som farfar lagde for mange år siden.
Deretter ble det å male listene.
I mellomtiden der...
Åh, herregud!
Da ble det jo litt alkoholer såklart.
Og hva er vel bedre enn alkohol og trynet nedi oljemalingsspannet?
Det ble en meget fuktig kveld for å si det pent :)

Søndagen gikk til andre strøk av listene og møblering av rommet,
samt et strøk til på kommoder og kiste.
Til tross for litt redusert form, så gikk det over all forventning :)
Da dagen var ferdig klappet vi oss nok en gang på skulderen og smilte bredt:)
Meget effektive fikk vi vært =)
Guttungen kom hjem i 17 tiden, og jeg måtte jo vise han det "nye" rommet.
Han kom inn, så seg rundt og klarte ikke å slutte å si "oiiii",
så da tar jeg det som i at han likte det:)

Så nå er mor strålende fornøyd med "nytt" rom,
og nå blir det bare kalt for "det jævla fine soverommet mitt" ;)Og det har jeg all grunn til å gjøre også.

Her er noen bilder fra helgens begivenheter og det endelige resultatet =)

Før og etter fargen. Det ble litt mørkt dette bilde, men dere ser forskjell.

Lørdagen ble det øl og drink (Blue Hawaii) som for øvrig med ekstremt sterk,
så den gikk jo rett i hodet etter allerede den andre drinken :o

Her stod det et stoooort garderobeskap som tok omtrent hele rommet.
Nå byttet ut med Hemnes kommoden fra IKEA!

I hjørnet stod stellekommoden til Scott, som nå er byttet ut med skjermvegg.
Skjermveggen fra IKEA - Ekne.



Ikke bry dere om listverket. Det skal byttet i oktober.
(Dørene skal også få et par strøk med oljemaling på i oktober
samtidig som vi tar listene rundt vinduet)
Sengeteppet er fra JYSK




Bildet på puffen skal opp når jeg har fått laget hodegavl til sengen,
som skjer når Scott får rommet sitt når det er klart.
Det er neste barnefrihelgprosjekt =)



Tidligere stod sengen under vinduet og tok like mye av rommet som garderobeskapet.
Nå har jeg gulvplass, og det liker jeg=)
Kisten er satt skrått forran skjermveggen og er nå hvit med sort smijern på=)



Mor lener seg godt tilbake i sofaen og nyter synet av det "jævlig fine soverommet mitt" på bilder.
Nå har jeg ett soverom, og ikke bare ett sted å sove!

*Over og ut, kaffegrut*

Barnehage og fyll

Aktiv blogger, sa du...?
Nei, jeg vil ikke påstå det akkurat.

Det er mye og lite som skjer om dagen.
Scott har begynt å barnehagen :)
Forrige uke var vi der 3 dager på rad (tilvenning).
Utover det vil det bli tirsdager og torsdager + tirsdager og fredager.
Idag har vært en lang dag.
Ikke bare forsov vi oss til barnehagen, men jeg glemte nesten å hente ungen også :o
Vi ble enige om at jeg skulle komme kl 15:30 å hente han og da klokken var 1525 ringer frøken Maria meg og lurer på om jeg har hentet Scott enda. "Scott ja.. haha... han har jeg helt glemt"....
Sånn går det når man koser seg med tattoo-mekking på pcen :)

Speaking og tattoo!!
Torsdag er dagen for nytt kroppssmykke!
Denne gangen blir det charms rundt anklen, under rosen min.
Både gleder meg og gruer meg.
Gleder meg til adrenalinet og at det kommer til å bli knallfint,
men gruer meg fordi jeg vet det kommer til å gjøre vondt... slet litt med rosen,
så hvorfor skal det ikke gjøre vondt rundt anklen?

Helgen som var, var det også Svelvikdagene! :)
Det får'n si... Det ble fuuuuktig :D
Barnefar hadde Scotten hos sine foreldre, mens jeg hadde folk på plattingen :)
Vi koste oss masse før turen gikk ut til sentrum for å "drekka mer".
Dagen etter gikk til gatemarket i sentrum, nyheter om skamjuling av en gammel ungdomsskole-kompis, og litt filmer for å ikke sovne på sofaen. Det ble tross alt bare to timers søvn fra dagen før..
Rettere sagt; vi la oss 07:50 og våknet kl 10:00
Så kom Lørdagen... Oh lord. Lørdag..
Det ble ikke så intenst som på Fredagen, men det sier seg selv at vi ikke tok den helt ut på Lørdagen.
Mens vi sitter å prater ute på plattingen, hører vi sirener. Vi titter ut gjennom solseilet vi hadde banket opp, og der suser det en politibil med blålys, sirener og en helvetes fart forbi!
Vi tenkte at det sikkert "bare" var en ny slosskamp i Svelvik, og tenkte ikke noe mer på det.
Så hører vi helikopter, men skravler videre.
Vi sitter å prater om bilulykker da moren min ringer meg for å høre om Maria var kommet.
"Joa', hun er her hun, hvordan det?"
Nei, det hadde vært en bilulykke rett oppi gata for der jeg bor, så hun ville bare forsørge seg om at hun var kommet trygt hjem til meg.
Vi leser i avisene at ulykken er heftig.
4 gutter i midten av 20 årene var i bilen. 1 fastklemt, 1 ved siden av og 2 i sjokk.
Helikopterene vi hadde hørt, var jo selvsagt ambulansehelikoptere (2 stk).
Utover kvelden, nærmere bestemt i 01:30 tiden får vi høre at han som var fastklemt døde av skadene han pådro seg :( Gutten ble bare 24 år gammel.
 Det hele var så tragisk, at resten av den kvelden ble laber, hvilket er veldig forståelig. Vi hadde ikke akkurat lyst til å hoppe med hælene i taket mens den ene etter den andre, som akkurat hadde fått høre hvem som omkom, løp forbi oss og gråt.
Det ble også tidligere kvelden grunnet mange årsaker som blandt annet ulykken, sliten, mye hadde skjedd på to dager, lite søvn dagen før, og sengen var mye bedre å ligge på lørdag enn på fredag :p

Så nå sitter jeg her da og blomstrer mens jeg venter på at Torsdagen skal komme fort som ffff.
Det er egentlig bare 1 dag i mellom idag og torsdag, så skjønner ikke helt hva jeg klager over akkurat.
Så mens jeg bare blomstrer her, snoker jeg på nett etter diverse bursdagsgaver til diverse. Håper jeg finner noe, for det er så grovt mange som har bursdag i disse dager, og jeg trenger ideer....

*over og ut, kaffegrut*
(åhja.. kaffe ja... det har blitt min nye trend her i huset... I wonder why...)

Løgnere; det er nå dere har muligheten!

Det er på tide å tenkte nytt og fremover.
For hver dag som går blir jeg bedre og bedre i det jeg gjør.
Det er på tide å legge det vonde bak seg og heller glede seg mer over det man har og kommer til å få.
Idag starter jeg et nytt og bedre liv på alle mulige måter.
Fra og med idag, er jeg et nytt og bedre menneske!
Smil til livet, og livet smiler til deg!
Fra og med idag tenker jeg nytt om andre mennesker som igår og tidligere irriterte meg.
Idag...syns jeg bare synd på dem.
Idag er jeg bedre enn dere!
Lucie starter fresht. I'm still the same only better
_____________________________________________

Idag smiler jeg. Fordi jeg vet at jeg har det mye bedre med meg selv,
og jeg er bedre enn de som har irritert meg.
Ikke personer, men personligheter (ingen skal føle seg truffet av det utsagnet).
Selvtillitten øker sånn smått med hva jeg føler om dagen, og hva er det..? Jo, det er bra :)
Det har vært mange tunge dager den siste tiden.
Det er 1 år siden "den falske politimannen" tok 77 menneskelig
og rammet en hel nasjon med sine påfunn.
Med dette har det selvsagt blitt endel tanker rundt dette.
Det har også vært endel andre tanker om litt andre ting,
men det er som noen av dere vet, ikke egnet til å skrive i denne bloggen ;)
_____________________________________________


Jeg har hatt og holder fortsatt på med en "systemgjennoppretting" av meg selv i disse dager.
Jeg er lei av å bli lurt, tråkket på og lyvd til.
Nå er jeg ferdig med å være naiv og lettlurt.
De av dere som kjenner meg, vet veldig godt at jeg lett kan finne ut av hva som stemmer og ikke,
så til de av dere som ikke har fortalt hele sannheten før, bør si det nå før det er for sent.
Jeg vet veldig godt hvem som har servert løgner, uten å nevne navn eller si det direkte til dere,
for de av dere som har lyvd til meg, har muligheten til å rette opp i dette NÅ.
Jeg skal være snill nå og gi dere en mulighet til å fortelle meg sannheten om alt,
men det kommer en dag, veldig nært, der jeg ikke er så snill lenger.
Det er på tide å vokse opp folkens. Alle gjør feil, og alle fortjener en "second chance"..
Så... til dere som føler dere truffet, bring it on :)

*over og ut, kaffegrut*

Jeg blir rett og slett kvalm

1 år har går gått...
1 år har gått siden lillebror ble skutt, 77 altfor unge mennesker mistet livet på en brutal måte.

Idag har det vært 1års markering i Oslo på Rådhusplassen.
Jeg, familien og støttegruppen i Vestfold oppholdt oss i Tønsberg og fulgte direktesending på storskjerm.
Vi fikk servert LIVE musikk (knallbra) og tapasbuffè.
Klokken 20:00 starter minnekonserten, åpner med en vakker versjon av Ole Paus' låt - "Mitt Lille Land".
Like etter entrer deLillos scenen.
Det starter med litt fuzze-gitar, litt mye labert og bedrøvlig, også åpner Lars Lillo-Stenberg munngapet sitt med en tekst som får magen min til å vrenges. Det velter seg inni meg, jeg får grøssninger og blir rett og slett kvalm. 

(OBS: IKKE LES OM DU IKKE VIL)

«Han sprengte en bombe og dro til en øy.
Der skjøt han ned unger som om det var gøy.
Han sa det var grusomt, men at han var nødt.
Selv om det var det var brysomt så smilte han støtt.»

Vi sitter rundt et rundt bord, jeg med nesa vendt mot storskjermen og familien min bak meg igjen.
Jeg snur meg mot mamma, idet hun sier "hva faen er dette for noe?"
Vi ble bare sittende å måpe hele gjengen.
Jeg kjenner at all den maten jeg hadde spist på forhånd, og ikke minst all desserten jeg hadde trøkt i meg var på vei opp igjen.
Nei, jeg har mistet respekten for disse gutta her altså..
Motbydelig.
Det er ikke sånn jeg ønsker (og mange andre også) å markere denne dagen på!

Vi fikk også en god dose med Lillebjørn Nilsen, Bjørn Eidsvåg, Karpe Diem, Vinnie med Halvdan Sivertsen, Lelah, Bruce Springsteen og litt andre greier som jeg ikke husker i farten.
Beste innslag fra dagen var Lelah - Some Die Young og Lillebjørn Nilsen - God natt, kjære Oslo.
Vakkert <3

Hva syns du om teksten til deLillos?

Danser vi på graven deres?

Flere og flere etterlatte etter 22 juli - Utøya, mener at Utøya sommerleir bør bli en minnelund istedet for at nye og gamle AUFere skal kose seg på øya, delta i debatter, treffe gode venner og fortsette være den de er og hva de står for.
De mener at man ikke skal danse på gravene eller sparke fotball på gravene til de drepte. 

Jeg mener at de som ble drept ikke ville tatt bort den gleden som var på øya i utgangspunktet.
Det er ikke snakk om å danse og bade på gravene til de drepte, men fortsette med å hedre dem slik vi har gjort siden "den falske politimannen" tok seg inn på øya.
De drepte har en grav som familien og venner kan besøke, de kan komme å besøke Utøya for å sørge, vise glede og huske de gode minnene, men skal de virkelig ta fra dem gledens øy og la "den falske politimannen" vinne over dem? For det er nettopp det de viser nå.

Jeg har all forståelse for at de etterlatte sørger og har sine måter å gjøre det på, men jeg er ikke enig i å stenge øya for de som overlevde og de nye AUF-medlemmene.
De nye AUF-medlemmene vil se på dem som helter, venner som en del av en av Norges størte historie og politikervenner.
Og hva med de som var på Utøya 22 juli 2011?
Skal dem ikke få lov til å fortsette sommerleiren sin som de har gjort i alle år? Til tross for det tragiske som har skjedd?

Vi bader i vannet der tusner har druknet.
Vi kjører på veiene der millioner har blitt drept i en trafikkulykke.
Vi går i gatene der folk har blitt slått ihjel, stukket ihjel, skutt og drept eller tatt en overdose.
Men vi stenger ikke veiene, gatene eller badevannet av den grunn.

Jeg vet det er mange meninger rundt dette tema.
Tørr du å dele din mening?

"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"

"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"

Det er en tekst og sang som den siste tiden har blitt en "landeplage" her i heimen.
Kanskje ikke en landeplage, for sangen er jævlig fin..
Ikke en dag uten Collin McLoughlin - Titanium sin vakre stemme og en tekst som passer så godt mtp det året vi har vært igjennom.
Det er ikke lenge til det er 1-års markering av 22 juli heller. I morgen er det 11 mnd siden "den falske politimannen"  henrettet 77 menneskeliv og berørte en hel nasjon.
Mtp at familien og jeg er en av de som MÅ være midt oppi dette, så har det ikke vært lett å gå en dag uten å flykte. Berørte leser om 22 juli saken på nett, ser det på TV, ser det sikkert i ukeblader også.
Vi som ikke vil lese om det, vi får det med oss uansett. Vi har på en måte ikke noe valg, og det gjør det enda mer slitsomt. Jeg virkelig hater denne tilværelsen.
Det er som jeg har sagt tidligere "Hvorfor oss? Dette er jo bare noe vi ser på TV som andre opplever... Og har ikke vi opplevd nok nå? Hvor mye skal vi måtte tåle?"

Det var vanskelig å takle starten etter 22 juli.
Den dagen alt ble snudd på hodet, å se GM i koma og ikke vite om det kom til å gå bra.
Å møte på kortesjen med likbiler på vei fra Utøya. 10-15 likbiler på rekke og rad... Jeg hylgrein i baksetet. Jeg klarte ikke å fokusere og bare holdt meg for munnen. Vi var på vei til rosetog i Svelvik der vi bor, så alt var så følelsesladet fra før av.
Tiden på sykehuset var tøff, og da GM kom hjem igjen.
Jeg voket over han på natten før han sovnet helt. Se til at alt gikk bra med han.
Tiden mellom 22 juli og 16 mai har vært tøff, men samtidig veldig god også siden GM var en av de heldige.

Ting ble mye lettere å takle etter at GM vitnet og jeg har fått både snakket og skrevet om hva jeg har gått rundt å tenkt på, rømt fra og grått meg igjennom..
Men nå... nå kjenner jeg litt på de følelsene igjen etter en tragisk nyhet igår som jeg hørte fra mamma. Siden 22 juli, er det tre gode venner av de avdøde som trodde de hadde det bra, sluttet hos psykolog, og nå... Nå har de tatt livet sitt..
3 ekstra liv på 11 mnd... Tragisk! Det vrenger seg i magen min bare av tanken.. Hvor var hjelpen??

Også begynner jeg å tenke igjen da....

GM har sluttet hos psykologen sin, for etter han vitnet 16 mai, så har han hatt det bra.
Han påstår så i allefall. Og det går nok litt bra også, for (yey), jeg skal bli tante. Han og kjærsten venter en liten en i slutten av Januar 2013.
But then again; han kommer seg ikke på jobb, han sitter forran pcen å spiller og er sålangt jeg vet, er han minimalt med venner.
Jeg føler meg litt maktesløs her jeg sitter og ikke kan gjøre noe for han..
Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for at han skal fortsette hos psykologen, men noe må skje i allefall.. Før eller siden går han på en smell, og det siste jeg vil se er at han henger i et tre når jeg kommer av bussen fordi hjelpen ikke var der fort nok...
 

"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
Jeg krysser fingrene for at det stemmer langsiktig også..

En sjelden, men dog en oppdatering herfra.

Det går så lenge mellom hver gang jeg blogger om dagen at dere glemmer hver gang hvem jeg er...:p
Det har ikke skjedd så mye den siste tiden, sånn egentlig, bortsett fra at kjøkkenvinduet mitt i borte, byttet med skyvedør, og snart kommer plattingen på plass, og da skal dere se at jeg er igang med seriøs blogging igjen :) *planer*

Den siste tiden har tankene faktisk vært veldig bra i forhold til hvordan jeg slet før og rett etter lillebror vitnet mor Breivik.
Tankene er der jo såklart hver dag, og jeg rømmer fra skudd hver dag i hodet mitt, men etter å ha sett Breivik i øynene, ufarliggjort han og gjort han til en "ikke-eksisterende-mann" har tankene blitt noe bedre.
Det er mange andre tanker som surrer og går i hodet mitt, men dette er tanker jeg helst ikke ønsker å dele på bloggen da disse er ganske personlige, men de er ikke farlige heldigvis :) Jeg liker dem i allefall, og kanskje...KANSKJE vil dere en vakker dag få vite hva det dreier seg om, men sånn som ting er nå passer det seg ikke å dele det med resten av verden.

Scott har begynt å gå en hel masse. Det er minimalt med krabbing, og det vet mor å sette pris på når hun må flytte alt opp i høyden... :)
Det er ikke lenge til han begynneri barnehagen heller. Han begynne 1 august, og da er han der onsdager og fredager i første omgang, så får vi se om både han og jeg vil ha han der mer enn to dager i uken :)

Til dere faste som jeg leser bloggene til (dere vet hvem jeg er), beklager at jeg ikke kommenterer så ofte, men relax; jeg leser bloggene deres så fort det er oppdateringer der :)

Til uken som kommer; mer bloggen.
Dere som har meg på face og mobil; minn meg på det :)

*Over og ut, kaffegrut*

En liten oppdatering herfra :)

Er sommeren kommet for å bli denne gangen eller?
10 dager frem i tid er det meldt knallvær og varme grader! Det liker vi.
Så  mye at det blir en liten tur ut hver dag:)

En liten oppsummering herfra:
17 var en suksess. Guttungen storkoste seg på lekeplassen med syklene på skolen. Hvilket endte opp med at vi dagen etter, på vei til Scott's farmor og farfar, kjøpte både hjelm og sykkel.
Han har ikke helt skjønt at han kan sitte og trå samtidig, men han liker å sitte på den, eller bruke den som "gå-sykkel"
Vi endte opp med en liten trehjuling med dyttestang bak :) Han digger den!

Glenn-Martin er ferdig med å vitne, så vi sverer alle mann og damer :) Nå kan vi endelig begynne å se litt fremover igjen!! Og mange positive ting skjer i fremtiden som vi godt kan komme tilbake til :)

Jeg tar meg stadig i nakkeskinnet med å få trent. Nå er jo pulsklokke og masse treningstøy i hus, så jeg kan jo ikke stoppe nå.. Jeg har fortsatt noen kilo og centimetere som skal bort, og jeg jobber hardt for å få det til.
Nå står vekta litt stille, men jeg gir meg ikke.
Idag har jeg gått en bitteliten tur og forbent 200 kcal, også blir det en liten tur til butikken etterpå, så da blir det helt sikkert mindre kcal på denne stakkarslige kroppen :)

Mamma hadde bursdag igår også! Ble det en liten bursdagsgave på henne? Det gjorde det :)
Vi tok henne med på Starlight Tattoo i Drammen. Der fikk hun ny tattoo på armen. Samme rose som jeg har på leggen, samt samme skrift; "Mitt lille land"
Hun ble storornøyd, og det gjorde vi barna også! :)

Til Søndag går turen til Tusenfryd! Det skal bli så gøy.
Vi tar med Scottemannen, så får vi se om det kanskje blir noen kjempe barnekaruseller på oss :)
Skal bli gøy å ta turen til Tusenfryd igjen. Har ikke vært der på mange år, så blir spennende å se hvordan det har blitt der nå :)

Håper alle har supre dager i sommersolen! :)

*Over og ut, kaffegrut*

Dag 20 i retten, lillebror vitner.

Idag brakte turen til Oslo tingrett der Glenn Martin vitnet.
Han gjorde en knalljobb, og jeg er så stolt av han <3

Dagen startet med at jeg ble vekt av Glenn Martin. Jeg har sovet hos mamma inatt, slik at jeg skulle slippe å stå opp altfor tidlig. Dog ble det til at jeg stod opp i 7 tiden.
Vi kjørte til nærmeste togstasjon, og tog derfra toget inn til Oslo Nationalteater.
Da vi kom fram til Oslo Tingrett, møter vi psykologen til Glenn Martin, og bistandsadvokaten, Elisabeth Hagen og vi får adgangskortene slik at vi kan komme inn i tinghuset.
Klokken er ca 10:20, det er pause og vi løper fort ut igjen for å ta en siste røyk før det hele starter.
Klokken viser 10:40, og det er klart for at Glenn Martin skal vitne.
Vi går inn i sal 250, setter oss på raden bak pressen på venstre side, dommeren kommer inn, og vi reiser oss.
Rett etter blir Glenn Martin ført inn i salen. (en bitteliten tabbe herfra, siden Gm ombestemte seg på vei til tingretten. Han ønsket ikke å ha "den falske politimannen" i salen mens han vitnet)
Etter er par minutter med spørsmål fra Hagen ang dette og kommentarer til dette, blir ABB ført ut av salen og inn i et annet rom der han ser direkteoverføring fra sal 250.

Glenn Martin er kjempe nervør, kvalm og klam, men fra min synsvinkel, virket det som om han hadde det "helt greit"

Aktor Engh begynner å spørre Glenn Martin, og han svarer etter beste evne. Han gjorde en kjempe jobb, til tross for at han var kjempe nervøs.

Hele forklaringen til alle vitnene kan dere lese HER. Vitneforklaringen til Glenn Martin starter 10:49.

På slutten av vitneforklaringen spør Elisabeth Hagen om Glenn Martin har noe å tilføye.
Glenn Martin svarer at det har han.
Da Gm leste avhøret til ABB på kontoret hennes, (fra lillesalen), forteller ABB at han husket en gutt som blødde veldig fra halsen. Han trodde han var død, så derfor tok han ikke oppfølgingsskudd på han.
Da Glenn Martin leste dette, flirte han "HAHA, jeg lurte deg!"
Glenn Martin forteller dette i retten, og dermed så begynner de aller fleste å flire.
Det var litt godt med bittelitt latter etter en tung vitneforklaring.


Etter at Gm er ferdig med å vitne, er det lunsj-pause.
Vi spiser en ikke så altfor bra lunsj på Sjakk Matt ved siden av Oslo Tinghus.
Vi skravler og koser oss, smiler og klemmer, ler og svever av at det endelig er over. Nå trenger vi ikke å grue oss, tenke på at det kommer til å gå dritt.. Nå er vi ferdige. Glenn Martin er ferdig!

Da lunsjen er over, følger mamma og jeg etter Elisabeth Hagen inn i sal 250 igjen. De andre blir igjen på Sjakk Matt.
Når vi går inn i rettsalen, noe forsinket pga sikkerhetskontrollen, sitter hoveddommeren å prater om noe kringkastningsgreier.
Jeg fikk ikke helt med meg hva som ble sagt eller spurt eller kommentert om, for det eneste jeg klarte å fokusere på, var ABB.
Jeg kikket lenge på han og tenkte at "jeg føler ingenting. Jeg føler hverken sorg, sinne, glede.. Ingenting."
Jeg fortsetter å se på han, og ser at han snur seg litt mot salen. Han ser på alle og enhver i salen, og ender opp med å rette blikket mot meg. Vi hadde øyekontakt en liten stud. Jeg tenker at "jeg skal ikke snu meg." Det varte kanskje ikke så lenge, men det føtes som en evighet, så snur han seg igjen og ser ned i bordet. Om han sitter å skriver eller bare ser ned, aner jeg ikke.

Retten heves etter noen å minutter, og vi går ut igjen.
Vi møter de andre, og ender opp med å sprade og utforske Carl Johan's gate. Mamma og meg, og de andre i ett følge. Deilig å tilbringe litt tid med mamma alene. Det er ikke så mye tid til sånt lenger.
Vi shopper (rettere sagt, JEG shopper) og vi har det kjempe koselig. Vi svever neddover gaten og lettet over at vi snart skal hjem igjen.
Den gang ei.
Vi spiser en aldeles bedre middag på Yaya's. Himmelsk! Ei heller dyrt, så dit skal jeg igjen!!

Vel hjemme igjen. Rundt 20:30 var jeg hjemme i min egen leilighet igjen. Så deilig!
Men slappe av?
Neida.
Jeg hadde jo glemt å sette på klesvasken, så jeg måtte hive meg rundt og sette på den sånn at Scott og jeg har noe å ha på oss på 17 mai.
Da det var gjort, kunne jeg satt meg ned.. Men den gang ei.
Jeg satte igang med trening jeg da, for jeg har jo tross alt kjøpt meg nye treningsklær OG pulsklokke igår, så det måtte jeg jo teste ut :) Fornøyd? Ja.
Det ble 40 min på wii fit, 10 min på Elli og 4 min på Abben :) Det er helt greit etter en såpass lang dag som dette!


*over og ut, kaffegrut*

Hva hvis jeg var der..

Etter intervjuet forrige Onsdag, har det gått mye tanker om alle de andre søskene til ofre for 22 juli.
Det var 600 mennesker på Utøya, 69 døde, 33 skutt og skadet. Det utgjør 102 ofre. 102 familier. Det blir fort mange søsken. Og ingen har fått tilbud om hjelp. I mine øyne *forkastelig*
Vi er like mye ofre som foreldrene. Vi sliter like mye, om ikke mer. Foreldre prøver å være sterke for barna sine, mens vi søsken, kan gjemme oss inn på ett rom og slippe ut alle følelser vi bærer på.
Jeg krysser fingrene for at denne saken blir tatt på alvor, slik at vi kan få hjelp til å sortere tankene og se frykten ansikt til ansikt.

Jeg har akkurat lest litt om tanker til en som var på Utøya, 22 juli.
Han satt i gangen med broren min da de hørte skyting. Broren min løper inn i lillesalen etter ei venninne, mens kompisen løper inn på toalettene i rommet rett ved.
De tidligere tankene mine, om at hvordan det ville vært om Scott og jeg hadde vært der, at jeg løper i korridoren i kafèbygget med Scott i armene mine og gjemmer oss for skuddene.
Nå gikk akkurat tankene over til "hva om jeg hadde gjemt meg på toalettet? Der gikk jo ikke "den falske politimannen inn", så der ville jeg vært trygg. Hva om Scott blir redd og skriker og jeg ikke klarer å få han til å være stille? Ville den falske politimannen kommet inn dit? Hadde jeg måttet gå ut for å redde de andre der inne fra hylene til Scott? Hadde jeg blitt kastet ut?
Jeg løper i korridoren mens den falske politimannen skyter i lillesalen. Han ser meg løpende med ett stk hylende baby og sikter seg innpå. Klarer jeg å komme meg unna skuddene?"

Jeg er så ubeskrivelig lei av å flykte. Jeg blir så sliten. Og hvorfor tenker jeg sånne tanker når jeg for det første ikke var der, ei heller er jeg politisk engasjert...
Hvorfor flyter jeg fra skuddene da? Hvorfor tenker jeg at "hva hvis vi var der?"
Jeg blir andpusten av å løpe og gjemme meg. Andpusten av å tenke.
Vàr på lyder ute, uansett om det er en bildør som går igjen eller en bil som kjører på veien, vannkokeren som er ferdig med å putre.
Jeg priser meg lykkelig for en ting i allefall i hverdagen, og det er at de tankene ikke finnes så lenge Scott er våken, men....jeg kan jo ikke holde han våken til jeg skal legge meg heller.
Løsning: trene, se en film, se på en av de altfor mange seriene jeg følger med på eller blogge.
Nå har det ikke vært så altfor mye blogging i det siste, men nå som tankene begynner å komme, så skal jeg ikke se bortifra at jeg kommer til å utnytte denne plassen til å sortere tanker og få det litt ut fra hodet.

*Over og ut, kaffegrut*

22 juli - Hva med søsknene?

Det er gått rett over 9 mnd siden Norge mistet 77 fantastiske unge og voksne.
Mange sliter fortsatt, noen mer enn andre, og mange som skjuler følelsene sine til tross for omstendighetene.
Jeg er en av de som skjuler følelsene mine, nettopp fordi jeg ikke har hatt noen å prate med i ettertid som er utenforstående.
Førstkommende Mandag blir det tatt opp i NRK vestfold på radioen, om hvordan søsknene har det og hvordan de føler at de har blitt tatt på alvor.
Mange sliter like mye som foreldre, men har ikke fått noen tilbud om hjelp. Søsknene blir "glemt" på en måte, og det er feil.
De har like mye rett på å få hjelp som foreldre til de som mistet og de som nesten mistet 22 juli.

Sist onsdag, hadde jeg besøk av ei hyggelig dame fra NRK vestfold som ønsket kontakt med søsken fra de overlevende på Utøya for å snakke om hva slags tilbud vi har fått... eller rettere sagt; mangel på tilbud. På Mandag kunne vi lese saken på nrk.no

Mitt synspunkt på dette er at vi burde fått like mye hjelp som foreldre og ofre. Vi sliter vi også, og det er ikke lett å la hverdagen gå, til tross for at min bror overlevde skudd fra massemorderen.
Det er ikke lett å sitte kveld ut og kveld inn etter at guttungen har lagt seg, og tenke på surrealistiske, ulogiske og bisarre tanker. Tanker som ikke skulle vært der, tanker om hvordan det ville vært om Scott og jeg var der, der jeg tviholder rundt han mens jeg løper og gjemmer oss for skuddene. Synet i hodet mitt om at jeg blir skutt og guttungen livredd for alt bråk og ingen kontakt med meg.
Frykten i øynene hans, mine øyne og hva som vil skje etterpå.

Dette er tanker jeg endelig har fått ut, etter at jeg selv måtte ta tiltaket med å skaffe noen å prate med.
Det er utrolig tøft og vanskelig å innse at man faktisk trenger hjelp etter så lang tid, når man hele tiden har gått rundt å tenkt at "det går jo bra. Jeg fokuserer på Scott, og når kvelden kommer, så må jeg bare tenke på noe annet"
Den tanken gikk bort etterhvert.
Jeg klarer meg stråelende så lenge Scott er våken, men han kan ikke være våken like lenge som meg...

Frrige Onsdag hadde jeg første timen min, og endelig fikk jeg løst ut litt tårer. Endelig fikk jeg pratet ut litt om hva jeg går å tenker på, hva jeg er redd for når kvelden kommer, og fikk også snakket om angsten jeg sliter litt med når jeg er blandt mange mennesker.. uansett tid på døgnet.

Selv om lillebror overlevde, så er det lett å tenke vonde tanker.
Jeg smiler hver dag for at min bror lever, at han har det bra og jobber med å komme seg videre slik som oss andre.
Jeg visste jeg skulle skaffet hjelp mye tidligere... Men så sterk var jeg overhodet ikke. Jeg skulle ønske jeg var det. Jeg skulle ønske at hjelpen stod å ventet på oss. At de tok imot oss med åpne armer. Men det gjorde de ikke.

Jeg håper virkelig at dette intervjuet kommer langt, og at det er flere søsken som "står fram" med sine ønsker om rett til å få hjelp!!

NRK-kjendis

I allefall for noe og i allefall i Vestfold ;)
Onsdag forrige uke ble jeg intervjuet i forhold til mangel på oppfølging til søsken 22 juli.
HER kan dere lese intervjuet, og ønsker du å HØRE intervjuet der det blir sagt litt mer, så send meg en mail ( a-fare@hotmail.com ) så kan jeg sende radioopptaket.

Idag ble det svært lite med trening desverre. Er ikke helt i slag idag kjenner jeg, men steppemaskina har kommet i hus, nytt treningsapparat kommer ihus i morgen (eller onsdag), og DET gleder jeg meg til <3

Ellers er det ikke så mye nytt fra igår igrunn. Guttunge har gått litt mer idag. Han begynte å smågå noen få skritt forrie-dagen, og bittelitt hver dag siden det. Målet mitt nå er at han ikke skal krabbe i finstasen på 17mai (A)

Da har bursdagsgaven til Scott endelig kommet ihus, og skal si det ble suksess! Synd vi fikk den så sent på kvelden så han kunne fått litt mer glede av dem før han skulle legge seg...
Men, det kommer en dag i morgen også :)

Så her er det etterlengtede bilde av bursdagsgaven hans :)