Lucie's Hjerter

Jeg sier til stadighet at jeg skal bli flinkere til å blogge,
men det er jo det samme som å si at man har sluttet å røyke,
sluttet å bite negler, begynne å trene og spise sunnere.
Det kommer ikke til å skje
Dog, jeg biter ikke negler lenger.
Jeg har ikke sluttet, men jeg tar en pause.. og pausen har nå vart i 3 år :)

Jeg er så overveldet av følelser om dagen.
Jeg ser på sønnen min på halvannet år og tenker:

"Herregud, så vakker.
Fra å være en liten celle, en reke, et foster.
Nå er han stor til å være en liten gutt, han utforsker, opplever og vokser opp.
Tenk at en reke kan gjøre så store underverker og formes til å få 2 vakre blå øyne,
en liten søt nese, et hull midt i ansiktet med munndiarè.
10 fingre og 10 tær.
To utstikkere som løper over stuegulvet og inn på rommet sitt
når han plutselig finner ut at han heler vil leke med bilen og ikke toget.
At to mennesker kan skape et så vakkert mirakel"

Det er bare en mor og en far som kan tenke sånn.
Jeg tror ikke de som ikke har barn klarer å sette seg inn i hvordan vi foreldre tenker
Det er en egen evne vi får den dagen vi ser magen vokser,
kjenner spark og bevegelser.
Og ikke minst, første gang babyen ser dagens lys
og blir lagt på mammas bryst etter mange timer med smerte
som går over like fort som man starter en bil.
Den følelsen en mor har for sitt mirakel er det bare en mor som kan sette seg in i
Den følelsen når barnet gråter om natten pga en vond drøm,
og det blir rolig i mammas armer...
Den følelsen.
Det er bare en mor som kan tenke seg og sette seg inn i den følelsen.
Andre kan bare forestille det, men de aner ikke hva vi snakker om.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hva slags følelse som kommer når jeg ser på sønnen min,
men det banker ekstra når jeg ser han smile om morgenen, når han kommer løpende mot meg bare for å gi meg en klem.
Ler der det ikke passer seg å le, og smiler uavhengig om det er noe å smile av eller ikke.
Du er best, Scott!

Mamma elsker deg