Danser vi på graven deres?

Flere og flere etterlatte etter 22 juli - Utøya, mener at Utøya sommerleir bør bli en minnelund istedet for at nye og gamle AUFere skal kose seg på øya, delta i debatter, treffe gode venner og fortsette være den de er og hva de står for.
De mener at man ikke skal danse på gravene eller sparke fotball på gravene til de drepte. 

Jeg mener at de som ble drept ikke ville tatt bort den gleden som var på øya i utgangspunktet.
Det er ikke snakk om å danse og bade på gravene til de drepte, men fortsette med å hedre dem slik vi har gjort siden "den falske politimannen" tok seg inn på øya.
De drepte har en grav som familien og venner kan besøke, de kan komme å besøke Utøya for å sørge, vise glede og huske de gode minnene, men skal de virkelig ta fra dem gledens øy og la "den falske politimannen" vinne over dem? For det er nettopp det de viser nå.

Jeg har all forståelse for at de etterlatte sørger og har sine måter å gjøre det på, men jeg er ikke enig i å stenge øya for de som overlevde og de nye AUF-medlemmene.
De nye AUF-medlemmene vil se på dem som helter, venner som en del av en av Norges størte historie og politikervenner.
Og hva med de som var på Utøya 22 juli 2011?
Skal dem ikke få lov til å fortsette sommerleiren sin som de har gjort i alle år? Til tross for det tragiske som har skjedd?

Vi bader i vannet der tusner har druknet.
Vi kjører på veiene der millioner har blitt drept i en trafikkulykke.
Vi går i gatene der folk har blitt slått ihjel, stukket ihjel, skutt og drept eller tatt en overdose.
Men vi stenger ikke veiene, gatene eller badevannet av den grunn.

Jeg vet det er mange meninger rundt dette tema.
Tørr du å dele din mening?

"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"

"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"

Det er en tekst og sang som den siste tiden har blitt en "landeplage" her i heimen.
Kanskje ikke en landeplage, for sangen er jævlig fin..
Ikke en dag uten Collin McLoughlin - Titanium sin vakre stemme og en tekst som passer så godt mtp det året vi har vært igjennom.
Det er ikke lenge til det er 1-års markering av 22 juli heller. I morgen er det 11 mnd siden "den falske politimannen"  henrettet 77 menneskeliv og berørte en hel nasjon.
Mtp at familien og jeg er en av de som MÅ være midt oppi dette, så har det ikke vært lett å gå en dag uten å flykte. Berørte leser om 22 juli saken på nett, ser det på TV, ser det sikkert i ukeblader også.
Vi som ikke vil lese om det, vi får det med oss uansett. Vi har på en måte ikke noe valg, og det gjør det enda mer slitsomt. Jeg virkelig hater denne tilværelsen.
Det er som jeg har sagt tidligere "Hvorfor oss? Dette er jo bare noe vi ser på TV som andre opplever... Og har ikke vi opplevd nok nå? Hvor mye skal vi måtte tåle?"

Det var vanskelig å takle starten etter 22 juli.
Den dagen alt ble snudd på hodet, å se GM i koma og ikke vite om det kom til å gå bra.
Å møte på kortesjen med likbiler på vei fra Utøya. 10-15 likbiler på rekke og rad... Jeg hylgrein i baksetet. Jeg klarte ikke å fokusere og bare holdt meg for munnen. Vi var på vei til rosetog i Svelvik der vi bor, så alt var så følelsesladet fra før av.
Tiden på sykehuset var tøff, og da GM kom hjem igjen.
Jeg voket over han på natten før han sovnet helt. Se til at alt gikk bra med han.
Tiden mellom 22 juli og 16 mai har vært tøff, men samtidig veldig god også siden GM var en av de heldige.

Ting ble mye lettere å takle etter at GM vitnet og jeg har fått både snakket og skrevet om hva jeg har gått rundt å tenkt på, rømt fra og grått meg igjennom..
Men nå... nå kjenner jeg litt på de følelsene igjen etter en tragisk nyhet igår som jeg hørte fra mamma. Siden 22 juli, er det tre gode venner av de avdøde som trodde de hadde det bra, sluttet hos psykolog, og nå... Nå har de tatt livet sitt..
3 ekstra liv på 11 mnd... Tragisk! Det vrenger seg i magen min bare av tanken.. Hvor var hjelpen??

Også begynner jeg å tenke igjen da....

GM har sluttet hos psykologen sin, for etter han vitnet 16 mai, så har han hatt det bra.
Han påstår så i allefall. Og det går nok litt bra også, for (yey), jeg skal bli tante. Han og kjærsten venter en liten en i slutten av Januar 2013.
But then again; han kommer seg ikke på jobb, han sitter forran pcen å spiller og er sålangt jeg vet, er han minimalt med venner.
Jeg føler meg litt maktesløs her jeg sitter og ikke kan gjøre noe for han..
Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for at han skal fortsette hos psykologen, men noe må skje i allefall.. Før eller siden går han på en smell, og det siste jeg vil se er at han henger i et tre når jeg kommer av bussen fordi hjelpen ikke var der fort nok...
 

"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
Jeg krysser fingrene for at det stemmer langsiktig også..

En sjelden, men dog en oppdatering herfra.

Det går så lenge mellom hver gang jeg blogger om dagen at dere glemmer hver gang hvem jeg er...:p
Det har ikke skjedd så mye den siste tiden, sånn egentlig, bortsett fra at kjøkkenvinduet mitt i borte, byttet med skyvedør, og snart kommer plattingen på plass, og da skal dere se at jeg er igang med seriøs blogging igjen :) *planer*

Den siste tiden har tankene faktisk vært veldig bra i forhold til hvordan jeg slet før og rett etter lillebror vitnet mor Breivik.
Tankene er der jo såklart hver dag, og jeg rømmer fra skudd hver dag i hodet mitt, men etter å ha sett Breivik i øynene, ufarliggjort han og gjort han til en "ikke-eksisterende-mann" har tankene blitt noe bedre.
Det er mange andre tanker som surrer og går i hodet mitt, men dette er tanker jeg helst ikke ønsker å dele på bloggen da disse er ganske personlige, men de er ikke farlige heldigvis :) Jeg liker dem i allefall, og kanskje...KANSKJE vil dere en vakker dag få vite hva det dreier seg om, men sånn som ting er nå passer det seg ikke å dele det med resten av verden.

Scott har begynt å gå en hel masse. Det er minimalt med krabbing, og det vet mor å sette pris på når hun må flytte alt opp i høyden... :)
Det er ikke lenge til han begynneri barnehagen heller. Han begynne 1 august, og da er han der onsdager og fredager i første omgang, så får vi se om både han og jeg vil ha han der mer enn to dager i uken :)

Til dere faste som jeg leser bloggene til (dere vet hvem jeg er), beklager at jeg ikke kommenterer så ofte, men relax; jeg leser bloggene deres så fort det er oppdateringer der :)

Til uken som kommer; mer bloggen.
Dere som har meg på face og mobil; minn meg på det :)

*Over og ut, kaffegrut*