Gammelt innlegg
Scott Født 8 Mars 2011 kl 11:43
2785g, 49 cm lang og 33 cm rundt hodet.
Det hele startet med at jeg hadde time hos JM kl. 15 den 7. mars (2 dager på overtid).
Dette var først og fremst en vanlig kontroll, men jeg skulle også få akupunktur for å hjelpe fødselen i gang. Etter først å ha ligget der 20 minutter som Pinhead fra Hellraiser, så skravlet vi litt før jeg satte meg i bilen. Jeg rakk knapt å ta på meg beltet i bilen, før jeg kjente at det lakk. Jeg trodde jeg bare slimet, men så kom det mer, så jeg sier at vi måtte tilbake så jeg kunne ta på meg et bind.
Vi hadde ikke engang kommet ut av parkeringsplassen.
Jeg kom inn tilbake til JM og fortalte hva som var skjedd og hun ville ta en titt på dette som jeg trodde var slim? Hun bare smilte og sa at hun skulle ta en tlf. til føden i Drammen, siden vannet mitt var gått? Hun ville sjekke meg en gang til, og bare i løpet av den lille halvtimen fra sjekk til sjekk hadde hodet til guttungen festet seg.
Vi kjørte hjemom for å hente med oss fødebagen før vi dro videre inn til sykehuset. Da vi kom til sykehuset ble vi tatt godt imot på føden. De hadde hørt om meg, og jeg fikk komme inn til undersøkelse med en gang. Der ble jeg stroppet opp med riebelte og belte til å sjekke fosterlyden.
Alt så kjempefint ut, men jeg hadde ingen rier, så jeg ble sendt hjem igjen.
Da vi kom hjem tok jeg meg en dusj, slappet av, oppdaterte bloggen, skravlet på facebook og gikk for å legge meg i 22-tiden (tror det var noe sånt). Da jeg hadde lagt meg kjente jeg noen småkramper i magen. Tenkte egentlig ikke så mye på det. Jeg trodde jo jeg skulle få sove den natten. Ble liggende å se på magen, for guttungen var så urolig inni magen.
Stod opp et par ganger og da stoppet krampene. Så fort jeg la meg igjen begynte de igjen. Kl. 00:03 kikket jeg på klokken for å se når krampen begynte. Den varte til 00:06, og neste startet 00:09? Litt kort tid mellom hver krampe syntes jeg. Jeg vekte gubben og sa jeg måtte legge meg på stua for å sjekke rietelleren. Jeg vekte også mamma for å si ifra, og snart satt vi alle tre ganske spente og fulgte med på rietelleren.
Etter flere kramper som egentlig ikke var så vonde, men vonde nok til at jeg måtte puste meg gjennom dem, ringte vi føden for å prøve å forklare vondtene og hvor lenge det var mellom hver.
Jeg måtte forklare hele dagen og hvordan den hadde vært i forhold til at vannet gikk i 16 tiden. Vi ble enige om at jeg skulle komme inn til en sjekk, og samme prosedyren ble fulgt da vi kom inn.
Rietelleren målte mange rier i løpet av de 20 minuttene jeg lå der og jeg pustet tungt.
Etterpå fikk vi komme inn på en fødestue, og der tredde jeg på meg en sånn fancy fødeskjorte og ?koste? meg med riene mine? Etter hvert ble riene så intense at vi bestemte oss for å hive meg i badekar i håp om at dette skulle lindre smertene. Det gjorde det jo ikke.. Riene ble jo bare verre, og jeg hyperventilerte litt i karet? Men gud så deilig det var å ligge der. Det var det ingen tvil om. Men jeg syntes fryktelig synd på meg selv der jeg fikk i meg iskaldt vann og kald klut i trynet. Jeg svettet jo oppover til slutt. Riene ble verre og verre, og jeg neket å ligge der noe mer. Nå var det hele bare jævlig vondt.
Da vi kom inn på fødestuen igjen var det midt i et vaktskifte, og den nye jordmoren viste seg å være samme som vi hadde samtale hos på føden på bursdagen min.
Hun hadde også med seg en JM-student. Kjempe flink dame altså.. All cred til henne som klarte å roe meg ned under skrik, hyperventilering og banning.
Riene tok seg opp betraktelig og jeg fikk tilbud om akupunktur som jeg hadde satt på ?ønskelisten? fra samtalen på føden. Jeg var veldig usikker der og da? Syntes liksom jeg hadde nok vondt fra før av, men dette skulle jo være smertelindrende da. Så jeg takket ja til slutt? Fikk plassert den første i hodet. SKIKKELIG vondt! Plutselig kommer verdens verste rie! Fy f***! Jeg skrek ut at den nåla måtte ut, for nå kom ungen!! 3 forskjellige jordmødre sjekket åpningen, men ingenting hadde skjedd på et par timer nå. Ei heller hadde hodet kommet lenger ned, så de begynte å tenke så vidt det var på keisersnitt, men de ville se det an litt lenger. Den nåla som liksom skulle få meg til å slappe av, den gjorde bare vondt verre og gav meg flere og kraftigere rier.
De begynte å snakke om epiduralen jeg skrek etter, og anestesilegen ble tilkalt. Tror aldri jeg har ventet så lenge på noe så lenge som jeg gjorde? Mens vi ventet, ville JM sette inn en sonde på hodet til guttungen, så hun måtte tilkalle overlegen for å få den inn. Hun klarte det så vidt, men herregud, det var faktisk verre enn selve rier. Jeg trodde dama skulle ta livet av meg? Satan så vondt? (Jeg vil helst ikke forklare eller utdype hvordan dette ble utført...) Men absolutt nødvendig siden beltet som skulle registrere hjerteslagene til ungen ikke fungerte som det skulle. Anestesilegen kom etter litt og jeg var veldig takknemlig. Folk som sier at å sette epidural er verre enn selve riene? Bullshit! Klart det var vondt, men gud bedre det var verdt det?
Jeg er sikker på at de hardeste nakromane i Oslos gater ikke har vært borti noe bedre enn epidural.
Herregud så skjønt. Jeg hadde så masse rier, men merket ingenting? Seriøst ingenting! Jeg hadde det helt på ?g?, jeg smilte, slappet av og flirte? Helt sløv og kake fjern!
Verdens beste rus i mine øyne <3
For å gjøre et siste forsøk på å få ungen ut satte de et siste drypp på meg som skulle hjelpe nedpresset. JM kom tilbake etter en kort tur ute fra rommet og fortalte at guttungen ikke tålte disse riene og at de nå skulle gjøre klart operasjon. Fosterlyden ble svakere og den sank ytterligere under hver rie sa hun. JM hadde også tenkt til å si at det nå kom til å gå veldig, veldig fort, men rakk aldri dette før leger kom og hentet meg og løp meg rundt i gangene? Ble litt bekymret, men fra mitt sted så det ikke så dramatisk ut. Jeg var jo proppet med epidural? Gubben og mamma derimot, så veldig bekymret ut. Mamma pakket sammen saker, mens gubben løp sammen med oss. Da vi kom til heisen sjekket de fort fosterlyden, og den var der, sterk og god. Vel oppe i riktig etasje ble gubben stoppet i gangen for han skulle skrifte og skrubbes. Han skulle jo være med inn på ?the O.R.?. Gubben så kjemperedd ut der han ble stående igjen alene og ikke egentlig skjønne hva som skjedde, mens jeg ble kjørt inn på operasjonsrommet. Da jeg lå på operasjonsbordet var det akkurat som å være med i en episode av ?Grey?s Anatomy?. Dette var det første jeg tenkte på. Hehe.
Hva som egentlig skjedde inne på rommet der, aner jeg ikke sånn egentlig. I hvert fall ikke det som skjedde før de begynte å skjære. Gubben var jo også der og holdt meg i hånden og klappet meg på hodet. En legedame satt seg ned ved siden av for å forklare hva som skjedde og hva de gjorde mens de holdt på der nede. Kjempehyggelig dame og absolutt verdt å ha ved siden av seg i en sånn situasjon. Hun klemte meg tilbake i hånden hver gang jeg merket litt vondt. Det eneste jeg merket av ubehageligheter var da de grafset i magen og begynte å kødde til med bekkenet. Det begynte å stikke, slik som det har gjort tidligere i svangerskapet, men nå mye verre. Og det første og eneste jeg klarte å si var ?faen som det stikker i musa da!!? De rundt operasjonsbordet stod bare å flirte mens de jobba. Jeg tenkte jo ikke over hva jeg sa.
Plutselig kjenner jeg det nykker kraftig til i magen, og etter 3 sekunder hører vi 2 små klynk og hjertet stoppet opp litt for både meg og gubben. Vi rakk å se han bittelitt over ?veggen? mellom hodet mitt og magen før de tok navlestrengen som var godt tvinnet rundt kroppen hans? Og heldigvis ikke rundt halsen. Før de gikk ut til vasking av guttungen tok de han bort til oss så vi fikk hilst på han.
Herregud, for en vakker, slimete guttunge! Jeg kysset og gråt om hverandre før de tok han med videre. Gubben ble med, og jeg ble liggende som et levende spørsmålstegn og tenke på hvor absurd hele dagen hadde vært, ja egentlig de siste 9 mnd?
[gubben forteller:]
Etter at vi forlot Lucie på operasjonsbordet trillet vi raskt inn i et rom like ved der det sto en barnelege klar for å tørke av og undersøke guttungen. Jeg syns det tok ganske lang tid der legen sto og sjekket kroppen, reflekser og det hele. Til slutt ble jeg utålmodig og spurte: ?Kan jeg ta på han??, ?Ta på han da vel!? sa legen raskt tilbake med et smil. Gutten var helt stille og stirret rundt på alt som foregikk rundt han. Plutselig rettet han blikket mot meg og hjertet mitt stoppet. Det var en fantastisk følelse å etablere kontakt med han jeg hadde ventet på så lenge!
Alt sto bra til med ungen, og snart var han plassert i en kuvøse slik at han kunne holde varmen bedre. Jeg trillet Scott stolt tilbake til fødeavdelingen slik at barnepleier kunne vaske av skikkelig og ta vekt og mål. Jeg fikk da sjansen til å gi den gode nyheten om at alt var bra til bekymrede besteforeldre som vi forlot i all hast på vei til kirurgen. Etter at barnepleier var ferdig fikk jeg, morfar og mormor et glass Mozell med stett hver. En feiring var i orden!
JM hadde sagt det skulle ta 30minutter til jeg og jr. kunne gå opp til Lucie oppe på post-oprativ. Som mange av dere sikkert vet er sykehusminutter utrolig lange, og da det hadde gått over en time begynte jeg å bli litt irritert og nærmest krevde å få levert den nyfødte tilbake til min kjære Lucie.
[Lucie fortsetter:]
Jeg ble sydd og vasket før jeg ble trillet ut og inn til ett stort rom for ?oppvåking? og smertestillende.
Der skulle jeg ligge i 2-4 timer!!!! Føkk dere! Jeg ville se sønnen min for pokker. Etter en time der jeg hadde duppet av litt, kom gubben inn med verdens vakreste gutt? Jeg fikk han over i sengen min og jeg ammet for første gang! Herregud for en opplevelse! Jeg gråter NÅ liksom!!!
Vi fikk en sønn på 2785g, 49cm lang og 33cm rundt hodet.
Vi har verdens vakreste Scott som har forandret oss totalt på bare noen få minutter.
Fra jeg var gravid til jeg ikke var gravid.
Fra jeg var gravid til jeg så han for aller første gang.
Jeg kunne aldri i verden klart meg uten JMstudenten, damen som holdt meg i hånden på ?the O.R.?, og ikke minst gubben. Mamma var til stede under fødselen også, så hun og gubben byttet på med å syntes synd på meg. J Tusen takk til mamma og Erlend som gjorde alt for meg når jeg ba om det!!
Til tross for alle smertene, var dette så absolutt virkelig verdt det.
Så til neste gang, blir det enten planlagt keisersnitt eller epidural lenge før jeg skriker etter den.
