Er sommeren kommet for å bli denne gangen eller?
10 dager frem i tid er det meldt knallvær og varme grader! Det liker vi.
Så mye at det blir en liten tur ut hver dag:)
En liten oppsummering herfra:
17 var en suksess. Guttungen storkoste seg på lekeplassen med syklene på skolen. Hvilket endte opp med at vi dagen etter, på vei til Scott's farmor og farfar, kjøpte både hjelm og sykkel.
Han har ikke helt skjønt at han kan sitte og trå samtidig, men han liker å sitte på den, eller bruke den som "gå-sykkel"
Vi endte opp med en liten trehjuling med dyttestang bak :) Han digger den!
Glenn-Martin er ferdig med å vitne, så vi sverer alle mann og damer :) Nå kan vi endelig begynne å se litt fremover igjen!! Og mange positive ting skjer i fremtiden som vi godt kan komme tilbake til :)
Jeg tar meg stadig i nakkeskinnet med å få trent. Nå er jo pulsklokke og masse treningstøy i hus, så jeg kan jo ikke stoppe nå.. Jeg har fortsatt noen kilo og centimetere som skal bort, og jeg jobber hardt for å få det til.
Nå står vekta litt stille, men jeg gir meg ikke.
Idag har jeg gått en bitteliten tur og forbent 200 kcal, også blir det en liten tur til butikken etterpå, så da blir det helt sikkert mindre kcal på denne stakkarslige kroppen :)
Mamma hadde bursdag igår også! Ble det en liten bursdagsgave på henne? Det gjorde det :)
Vi tok henne med på Starlight Tattoo i Drammen. Der fikk hun ny tattoo på armen. Samme rose som jeg har på leggen, samt samme skrift; "Mitt lille land"
Hun ble storornøyd, og det gjorde vi barna også! :)
Til Søndag går turen til Tusenfryd! Det skal bli så gøy.
Vi tar med Scottemannen, så får vi se om det kanskje blir noen kjempe barnekaruseller på oss :)
Skal bli gøy å ta turen til Tusenfryd igjen. Har ikke vært der på mange år, så blir spennende å se hvordan det har blitt der nå :)
Håper alle har supre dager i sommersolen! :)
*Over og ut, kaffegrut*
onsdag 23. mai 2012
torsdag 17. mai 2012
Dag 20 i retten, lillebror vitner.
Idag brakte turen til Oslo tingrett der Glenn Martin vitnet.
Han gjorde en knalljobb, og jeg er så stolt av han <3
Dagen startet med at jeg ble vekt av Glenn Martin. Jeg har sovet hos mamma inatt, slik at jeg skulle slippe å stå opp altfor tidlig. Dog ble det til at jeg stod opp i 7 tiden.
Vi kjørte til nærmeste togstasjon, og tog derfra toget inn til Oslo Nationalteater.
Da vi kom fram til Oslo Tingrett, møter vi psykologen til Glenn Martin, og bistandsadvokaten, Elisabeth Hagen og vi får adgangskortene slik at vi kan komme inn i tinghuset.
Klokken er ca 10:20, det er pause og vi løper fort ut igjen for å ta en siste røyk før det hele starter.
Klokken viser 10:40, og det er klart for at Glenn Martin skal vitne.
Vi går inn i sal 250, setter oss på raden bak pressen på venstre side, dommeren kommer inn, og vi reiser oss.
Rett etter blir Glenn Martin ført inn i salen. (en bitteliten tabbe herfra, siden Gm ombestemte seg på vei til tingretten. Han ønsket ikke å ha "den falske politimannen" i salen mens han vitnet)
Etter er par minutter med spørsmål fra Hagen ang dette og kommentarer til dette, blir ABB ført ut av salen og inn i et annet rom der han ser direkteoverføring fra sal 250.
Glenn Martin er kjempe nervør, kvalm og klam, men fra min synsvinkel, virket det som om han hadde det "helt greit"
Aktor Engh begynner å spørre Glenn Martin, og han svarer etter beste evne. Han gjorde en kjempe jobb, til tross for at han var kjempe nervøs.
Hele forklaringen til alle vitnene kan dere lese HER. Vitneforklaringen til Glenn Martin starter 10:49.
På slutten av vitneforklaringen spør Elisabeth Hagen om Glenn Martin har noe å tilføye.
Glenn Martin svarer at det har han.
Da Gm leste avhøret til ABB på kontoret hennes, (fra lillesalen), forteller ABB at han husket en gutt som blødde veldig fra halsen. Han trodde han var død, så derfor tok han ikke oppfølgingsskudd på han.
Da Glenn Martin leste dette, flirte han "HAHA, jeg lurte deg!"
Glenn Martin forteller dette i retten, og dermed så begynner de aller fleste å flire.
Det var litt godt med bittelitt latter etter en tung vitneforklaring.
Etter at Gm er ferdig med å vitne, er det lunsj-pause.
Vi spiser en ikke så altfor bra lunsj på Sjakk Matt ved siden av Oslo Tinghus.
Vi skravler og koser oss, smiler og klemmer, ler og svever av at det endelig er over. Nå trenger vi ikke å grue oss, tenke på at det kommer til å gå dritt.. Nå er vi ferdige. Glenn Martin er ferdig!
Da lunsjen er over, følger mamma og jeg etter Elisabeth Hagen inn i sal 250 igjen. De andre blir igjen på Sjakk Matt.
Når vi går inn i rettsalen, noe forsinket pga sikkerhetskontrollen, sitter hoveddommeren å prater om noe kringkastningsgreier.
Jeg fikk ikke helt med meg hva som ble sagt eller spurt eller kommentert om, for det eneste jeg klarte å fokusere på, var ABB.
Jeg kikket lenge på han og tenkte at "jeg føler ingenting. Jeg føler hverken sorg, sinne, glede.. Ingenting."
Jeg fortsetter å se på han, og ser at han snur seg litt mot salen. Han ser på alle og enhver i salen, og ender opp med å rette blikket mot meg. Vi hadde øyekontakt en liten stud. Jeg tenker at "jeg skal ikke snu meg." Det varte kanskje ikke så lenge, men det føtes som en evighet, så snur han seg igjen og ser ned i bordet. Om han sitter å skriver eller bare ser ned, aner jeg ikke.
Retten heves etter noen å minutter, og vi går ut igjen.
Vi møter de andre, og ender opp med å sprade og utforske Carl Johan's gate. Mamma og meg, og de andre i ett følge. Deilig å tilbringe litt tid med mamma alene. Det er ikke så mye tid til sånt lenger.
Vi shopper (rettere sagt, JEG shopper) og vi har det kjempe koselig. Vi svever neddover gaten og lettet over at vi snart skal hjem igjen.
Den gang ei.
Vi spiser en aldeles bedre middag på Yaya's. Himmelsk! Ei heller dyrt, så dit skal jeg igjen!!
Vel hjemme igjen. Rundt 20:30 var jeg hjemme i min egen leilighet igjen. Så deilig!
Men slappe av?
Neida.
Jeg hadde jo glemt å sette på klesvasken, så jeg måtte hive meg rundt og sette på den sånn at Scott og jeg har noe å ha på oss på 17 mai.
Da det var gjort, kunne jeg satt meg ned.. Men den gang ei.
Jeg satte igang med trening jeg da, for jeg har jo tross alt kjøpt meg nye treningsklær OG pulsklokke igår, så det måtte jeg jo teste ut :) Fornøyd? Ja.
Det ble 40 min på wii fit, 10 min på Elli og 4 min på Abben :) Det er helt greit etter en såpass lang dag som dette!
*over og ut, kaffegrut*
Han gjorde en knalljobb, og jeg er så stolt av han <3
Dagen startet med at jeg ble vekt av Glenn Martin. Jeg har sovet hos mamma inatt, slik at jeg skulle slippe å stå opp altfor tidlig. Dog ble det til at jeg stod opp i 7 tiden.
Vi kjørte til nærmeste togstasjon, og tog derfra toget inn til Oslo Nationalteater.
Da vi kom fram til Oslo Tingrett, møter vi psykologen til Glenn Martin, og bistandsadvokaten, Elisabeth Hagen og vi får adgangskortene slik at vi kan komme inn i tinghuset.
Klokken er ca 10:20, det er pause og vi løper fort ut igjen for å ta en siste røyk før det hele starter.
Klokken viser 10:40, og det er klart for at Glenn Martin skal vitne.
Vi går inn i sal 250, setter oss på raden bak pressen på venstre side, dommeren kommer inn, og vi reiser oss.
Rett etter blir Glenn Martin ført inn i salen. (en bitteliten tabbe herfra, siden Gm ombestemte seg på vei til tingretten. Han ønsket ikke å ha "den falske politimannen" i salen mens han vitnet)
Etter er par minutter med spørsmål fra Hagen ang dette og kommentarer til dette, blir ABB ført ut av salen og inn i et annet rom der han ser direkteoverføring fra sal 250.
Glenn Martin er kjempe nervør, kvalm og klam, men fra min synsvinkel, virket det som om han hadde det "helt greit"
Aktor Engh begynner å spørre Glenn Martin, og han svarer etter beste evne. Han gjorde en kjempe jobb, til tross for at han var kjempe nervøs.
Hele forklaringen til alle vitnene kan dere lese HER. Vitneforklaringen til Glenn Martin starter 10:49.
På slutten av vitneforklaringen spør Elisabeth Hagen om Glenn Martin har noe å tilføye.
Glenn Martin svarer at det har han.
Da Gm leste avhøret til ABB på kontoret hennes, (fra lillesalen), forteller ABB at han husket en gutt som blødde veldig fra halsen. Han trodde han var død, så derfor tok han ikke oppfølgingsskudd på han.
Da Glenn Martin leste dette, flirte han "HAHA, jeg lurte deg!"
Glenn Martin forteller dette i retten, og dermed så begynner de aller fleste å flire.
Det var litt godt med bittelitt latter etter en tung vitneforklaring.
Etter at Gm er ferdig med å vitne, er det lunsj-pause.
Vi spiser en ikke så altfor bra lunsj på Sjakk Matt ved siden av Oslo Tinghus.
Vi skravler og koser oss, smiler og klemmer, ler og svever av at det endelig er over. Nå trenger vi ikke å grue oss, tenke på at det kommer til å gå dritt.. Nå er vi ferdige. Glenn Martin er ferdig!
Da lunsjen er over, følger mamma og jeg etter Elisabeth Hagen inn i sal 250 igjen. De andre blir igjen på Sjakk Matt.
Når vi går inn i rettsalen, noe forsinket pga sikkerhetskontrollen, sitter hoveddommeren å prater om noe kringkastningsgreier.
Jeg fikk ikke helt med meg hva som ble sagt eller spurt eller kommentert om, for det eneste jeg klarte å fokusere på, var ABB.
Jeg kikket lenge på han og tenkte at "jeg føler ingenting. Jeg føler hverken sorg, sinne, glede.. Ingenting."
Jeg fortsetter å se på han, og ser at han snur seg litt mot salen. Han ser på alle og enhver i salen, og ender opp med å rette blikket mot meg. Vi hadde øyekontakt en liten stud. Jeg tenker at "jeg skal ikke snu meg." Det varte kanskje ikke så lenge, men det føtes som en evighet, så snur han seg igjen og ser ned i bordet. Om han sitter å skriver eller bare ser ned, aner jeg ikke.
Retten heves etter noen å minutter, og vi går ut igjen.
Vi møter de andre, og ender opp med å sprade og utforske Carl Johan's gate. Mamma og meg, og de andre i ett følge. Deilig å tilbringe litt tid med mamma alene. Det er ikke så mye tid til sånt lenger.
Vi shopper (rettere sagt, JEG shopper) og vi har det kjempe koselig. Vi svever neddover gaten og lettet over at vi snart skal hjem igjen.
Den gang ei.
Vi spiser en aldeles bedre middag på Yaya's. Himmelsk! Ei heller dyrt, så dit skal jeg igjen!!
Vel hjemme igjen. Rundt 20:30 var jeg hjemme i min egen leilighet igjen. Så deilig!
Men slappe av?
Neida.
Jeg hadde jo glemt å sette på klesvasken, så jeg måtte hive meg rundt og sette på den sånn at Scott og jeg har noe å ha på oss på 17 mai.
Da det var gjort, kunne jeg satt meg ned.. Men den gang ei.
Jeg satte igang med trening jeg da, for jeg har jo tross alt kjøpt meg nye treningsklær OG pulsklokke igår, så det måtte jeg jo teste ut :) Fornøyd? Ja.
Det ble 40 min på wii fit, 10 min på Elli og 4 min på Abben :) Det er helt greit etter en såpass lang dag som dette!
*over og ut, kaffegrut*
tirsdag 8. mai 2012
Hva hvis jeg var der..
Etter intervjuet forrige Onsdag, har det gått mye tanker om alle de andre søskene til ofre for 22 juli.
Det var 600 mennesker på Utøya, 69 døde, 33 skutt og skadet. Det utgjør 102 ofre. 102 familier. Det blir fort mange søsken. Og ingen har fått tilbud om hjelp. I mine øyne *forkastelig*
Vi er like mye ofre som foreldrene. Vi sliter like mye, om ikke mer. Foreldre prøver å være sterke for barna sine, mens vi søsken, kan gjemme oss inn på ett rom og slippe ut alle følelser vi bærer på.
Jeg krysser fingrene for at denne saken blir tatt på alvor, slik at vi kan få hjelp til å sortere tankene og se frykten ansikt til ansikt.
Jeg har akkurat lest litt om tanker til en som var på Utøya, 22 juli.
Han satt i gangen med broren min da de hørte skyting. Broren min løper inn i lillesalen etter ei venninne, mens kompisen løper inn på toalettene i rommet rett ved.
De tidligere tankene mine, om at hvordan det ville vært om Scott og jeg hadde vært der, at jeg løper i korridoren i kafèbygget med Scott i armene mine og gjemmer oss for skuddene.
Nå gikk akkurat tankene over til "hva om jeg hadde gjemt meg på toalettet? Der gikk jo ikke "den falske politimannen inn", så der ville jeg vært trygg. Hva om Scott blir redd og skriker og jeg ikke klarer å få han til å være stille? Ville den falske politimannen kommet inn dit? Hadde jeg måttet gå ut for å redde de andre der inne fra hylene til Scott? Hadde jeg blitt kastet ut?
Jeg løper i korridoren mens den falske politimannen skyter i lillesalen. Han ser meg løpende med ett stk hylende baby og sikter seg innpå. Klarer jeg å komme meg unna skuddene?"
Jeg er så ubeskrivelig lei av å flykte. Jeg blir så sliten. Og hvorfor tenker jeg sånne tanker når jeg for det første ikke var der, ei heller er jeg politisk engasjert...
Hvorfor flyter jeg fra skuddene da? Hvorfor tenker jeg at "hva hvis vi var der?"
Jeg blir andpusten av å løpe og gjemme meg. Andpusten av å tenke.
Vàr på lyder ute, uansett om det er en bildør som går igjen eller en bil som kjører på veien, vannkokeren som er ferdig med å putre.
Jeg priser meg lykkelig for en ting i allefall i hverdagen, og det er at de tankene ikke finnes så lenge Scott er våken, men....jeg kan jo ikke holde han våken til jeg skal legge meg heller.
Løsning: trene, se en film, se på en av de altfor mange seriene jeg følger med på eller blogge.
Nå har det ikke vært så altfor mye blogging i det siste, men nå som tankene begynner å komme, så skal jeg ikke se bortifra at jeg kommer til å utnytte denne plassen til å sortere tanker og få det litt ut fra hodet.
*Over og ut, kaffegrut*
Det var 600 mennesker på Utøya, 69 døde, 33 skutt og skadet. Det utgjør 102 ofre. 102 familier. Det blir fort mange søsken. Og ingen har fått tilbud om hjelp. I mine øyne *forkastelig*
Vi er like mye ofre som foreldrene. Vi sliter like mye, om ikke mer. Foreldre prøver å være sterke for barna sine, mens vi søsken, kan gjemme oss inn på ett rom og slippe ut alle følelser vi bærer på.
Jeg krysser fingrene for at denne saken blir tatt på alvor, slik at vi kan få hjelp til å sortere tankene og se frykten ansikt til ansikt.
Jeg har akkurat lest litt om tanker til en som var på Utøya, 22 juli.
Han satt i gangen med broren min da de hørte skyting. Broren min løper inn i lillesalen etter ei venninne, mens kompisen løper inn på toalettene i rommet rett ved.
De tidligere tankene mine, om at hvordan det ville vært om Scott og jeg hadde vært der, at jeg løper i korridoren i kafèbygget med Scott i armene mine og gjemmer oss for skuddene.
Nå gikk akkurat tankene over til "hva om jeg hadde gjemt meg på toalettet? Der gikk jo ikke "den falske politimannen inn", så der ville jeg vært trygg. Hva om Scott blir redd og skriker og jeg ikke klarer å få han til å være stille? Ville den falske politimannen kommet inn dit? Hadde jeg måttet gå ut for å redde de andre der inne fra hylene til Scott? Hadde jeg blitt kastet ut?
Jeg løper i korridoren mens den falske politimannen skyter i lillesalen. Han ser meg løpende med ett stk hylende baby og sikter seg innpå. Klarer jeg å komme meg unna skuddene?"
Jeg er så ubeskrivelig lei av å flykte. Jeg blir så sliten. Og hvorfor tenker jeg sånne tanker når jeg for det første ikke var der, ei heller er jeg politisk engasjert...
Hvorfor flyter jeg fra skuddene da? Hvorfor tenker jeg at "hva hvis vi var der?"
Jeg blir andpusten av å løpe og gjemme meg. Andpusten av å tenke.
Vàr på lyder ute, uansett om det er en bildør som går igjen eller en bil som kjører på veien, vannkokeren som er ferdig med å putre.
Jeg priser meg lykkelig for en ting i allefall i hverdagen, og det er at de tankene ikke finnes så lenge Scott er våken, men....jeg kan jo ikke holde han våken til jeg skal legge meg heller.
Løsning: trene, se en film, se på en av de altfor mange seriene jeg følger med på eller blogge.
Nå har det ikke vært så altfor mye blogging i det siste, men nå som tankene begynner å komme, så skal jeg ikke se bortifra at jeg kommer til å utnytte denne plassen til å sortere tanker og få det litt ut fra hodet.
*Over og ut, kaffegrut*
22 juli - Hva med søsknene?
Det er gått rett over 9 mnd siden Norge mistet 77 fantastiske unge og voksne.
Mange sliter fortsatt, noen mer enn andre, og mange som skjuler følelsene sine til tross for omstendighetene.
Jeg er en av de som skjuler følelsene mine, nettopp fordi jeg ikke har hatt noen å prate med i ettertid som er utenforstående.
Førstkommende Mandag blir det tatt opp i NRK vestfold på radioen, om hvordan søsknene har det og hvordan de føler at de har blitt tatt på alvor.
Mange sliter like mye som foreldre, men har ikke fått noen tilbud om hjelp. Søsknene blir "glemt" på en måte, og det er feil.
De har like mye rett på å få hjelp som foreldre til de som mistet og de som nesten mistet 22 juli.
Sist onsdag, hadde jeg besøk av ei hyggelig dame fra NRK vestfold som ønsket kontakt med søsken fra de overlevende på Utøya for å snakke om hva slags tilbud vi har fått... eller rettere sagt; mangel på tilbud. På Mandag kunne vi lese saken på nrk.no
Mitt synspunkt på dette er at vi burde fått like mye hjelp som foreldre og ofre. Vi sliter vi også, og det er ikke lett å la hverdagen gå, til tross for at min bror overlevde skudd fra massemorderen.
Det er ikke lett å sitte kveld ut og kveld inn etter at guttungen har lagt seg, og tenke på surrealistiske, ulogiske og bisarre tanker. Tanker som ikke skulle vært der, tanker om hvordan det ville vært om Scott og jeg var der, der jeg tviholder rundt han mens jeg løper og gjemmer oss for skuddene. Synet i hodet mitt om at jeg blir skutt og guttungen livredd for alt bråk og ingen kontakt med meg.
Frykten i øynene hans, mine øyne og hva som vil skje etterpå.
Dette er tanker jeg endelig har fått ut, etter at jeg selv måtte ta tiltaket med å skaffe noen å prate med.
Det er utrolig tøft og vanskelig å innse at man faktisk trenger hjelp etter så lang tid, når man hele tiden har gått rundt å tenkt at "det går jo bra. Jeg fokuserer på Scott, og når kvelden kommer, så må jeg bare tenke på noe annet"
Den tanken gikk bort etterhvert.
Jeg klarer meg stråelende så lenge Scott er våken, men han kan ikke være våken like lenge som meg...
Frrige Onsdag hadde jeg første timen min, og endelig fikk jeg løst ut litt tårer. Endelig fikk jeg pratet ut litt om hva jeg går å tenker på, hva jeg er redd for når kvelden kommer, og fikk også snakket om angsten jeg sliter litt med når jeg er blandt mange mennesker.. uansett tid på døgnet.
Selv om lillebror overlevde, så er det lett å tenke vonde tanker.
Jeg smiler hver dag for at min bror lever, at han har det bra og jobber med å komme seg videre slik som oss andre.
Jeg visste jeg skulle skaffet hjelp mye tidligere... Men så sterk var jeg overhodet ikke. Jeg skulle ønske jeg var det. Jeg skulle ønske at hjelpen stod å ventet på oss. At de tok imot oss med åpne armer. Men det gjorde de ikke.
Jeg håper virkelig at dette intervjuet kommer langt, og at det er flere søsken som "står fram" med sine ønsker om rett til å få hjelp!!
Mange sliter fortsatt, noen mer enn andre, og mange som skjuler følelsene sine til tross for omstendighetene.
Jeg er en av de som skjuler følelsene mine, nettopp fordi jeg ikke har hatt noen å prate med i ettertid som er utenforstående.
Førstkommende Mandag blir det tatt opp i NRK vestfold på radioen, om hvordan søsknene har det og hvordan de føler at de har blitt tatt på alvor.
Mange sliter like mye som foreldre, men har ikke fått noen tilbud om hjelp. Søsknene blir "glemt" på en måte, og det er feil.
De har like mye rett på å få hjelp som foreldre til de som mistet og de som nesten mistet 22 juli.
Sist onsdag, hadde jeg besøk av ei hyggelig dame fra NRK vestfold som ønsket kontakt med søsken fra de overlevende på Utøya for å snakke om hva slags tilbud vi har fått... eller rettere sagt; mangel på tilbud. På Mandag kunne vi lese saken på nrk.no
Mitt synspunkt på dette er at vi burde fått like mye hjelp som foreldre og ofre. Vi sliter vi også, og det er ikke lett å la hverdagen gå, til tross for at min bror overlevde skudd fra massemorderen.
Det er ikke lett å sitte kveld ut og kveld inn etter at guttungen har lagt seg, og tenke på surrealistiske, ulogiske og bisarre tanker. Tanker som ikke skulle vært der, tanker om hvordan det ville vært om Scott og jeg var der, der jeg tviholder rundt han mens jeg løper og gjemmer oss for skuddene. Synet i hodet mitt om at jeg blir skutt og guttungen livredd for alt bråk og ingen kontakt med meg.
Frykten i øynene hans, mine øyne og hva som vil skje etterpå.
Dette er tanker jeg endelig har fått ut, etter at jeg selv måtte ta tiltaket med å skaffe noen å prate med.
Det er utrolig tøft og vanskelig å innse at man faktisk trenger hjelp etter så lang tid, når man hele tiden har gått rundt å tenkt at "det går jo bra. Jeg fokuserer på Scott, og når kvelden kommer, så må jeg bare tenke på noe annet"
Den tanken gikk bort etterhvert.
Jeg klarer meg stråelende så lenge Scott er våken, men han kan ikke være våken like lenge som meg...
Frrige Onsdag hadde jeg første timen min, og endelig fikk jeg løst ut litt tårer. Endelig fikk jeg pratet ut litt om hva jeg går å tenker på, hva jeg er redd for når kvelden kommer, og fikk også snakket om angsten jeg sliter litt med når jeg er blandt mange mennesker.. uansett tid på døgnet.
Selv om lillebror overlevde, så er det lett å tenke vonde tanker.
Jeg smiler hver dag for at min bror lever, at han har det bra og jobber med å komme seg videre slik som oss andre.
Jeg visste jeg skulle skaffet hjelp mye tidligere... Men så sterk var jeg overhodet ikke. Jeg skulle ønske jeg var det. Jeg skulle ønske at hjelpen stod å ventet på oss. At de tok imot oss med åpne armer. Men det gjorde de ikke.
Jeg håper virkelig at dette intervjuet kommer langt, og at det er flere søsken som "står fram" med sine ønsker om rett til å få hjelp!!
mandag 7. mai 2012
NRK-kjendis
I allefall for noe og i allefall i Vestfold ;)
Onsdag forrige uke ble jeg intervjuet i forhold til mangel på oppfølging til søsken 22 juli.
HER kan dere lese intervjuet, og ønsker du å HØRE intervjuet der det blir sagt litt mer, så send meg en mail ( a-fare@hotmail.com ) så kan jeg sende radioopptaket.
Idag ble det svært lite med trening desverre. Er ikke helt i slag idag kjenner jeg, men steppemaskina har kommet i hus, nytt treningsapparat kommer ihus i morgen (eller onsdag), og DET gleder jeg meg til <3
Ellers er det ikke så mye nytt fra igår igrunn. Guttunge har gått litt mer idag. Han begynte å smågå noen få skritt forrie-dagen, og bittelitt hver dag siden det. Målet mitt nå er at han ikke skal krabbe i finstasen på 17mai (A)
Onsdag forrige uke ble jeg intervjuet i forhold til mangel på oppfølging til søsken 22 juli.
HER kan dere lese intervjuet, og ønsker du å HØRE intervjuet der det blir sagt litt mer, så send meg en mail ( a-fare@hotmail.com ) så kan jeg sende radioopptaket.
Idag ble det svært lite med trening desverre. Er ikke helt i slag idag kjenner jeg, men steppemaskina har kommet i hus, nytt treningsapparat kommer ihus i morgen (eller onsdag), og DET gleder jeg meg til <3
Ellers er det ikke så mye nytt fra igår igrunn. Guttunge har gått litt mer idag. Han begynte å smågå noen få skritt forrie-dagen, og bittelitt hver dag siden det. Målet mitt nå er at han ikke skal krabbe i finstasen på 17mai (A)
Abonner på:
Innlegg (Atom)