Lite blogging i det siste...

...så jeg får bare beklage det altså ;)

Det har skjedd både mye og ingenting i det siste.
Nå står navnefesten for tur. Den kom virkelig brått på midt oppi alt annet.
Hadde satt dato etter å ha utsatt et par ganger, så skjedde 22/07-11 og plutselig var navnefesten rett rundt hjørnet:o
Må jo bare få planlagt den.
Den kom så brått på at jeg ikke ratt å skrive innbydelser og sende dem engang, så alt har gått pr tlf av alle ting. Det er vel det som er "moderne" nå til dags:p

Kaker er i allefall bestilt, lokale er leid, klær til Scott'en er funnet frem, gjester er invitert.
Nå gjenstår det bare å fikse bordkort, blomster, pynt, antrekk til mor og far og få alt vel overstått.
Gleder meg til å planlegge nye ting :)

Nå om dagen skjer det ganske mye.
Barseltreff, drammensturer, shopping, babysvømming og mye fremgang i guttungens utvikling.
Han runder straks 6 mnd alt. Herregud som tiden flyr!!
Snart i krabbestadiet, spiser masse morsomt fra Nestle glassmaten og kommer med nye lyder hver eneste dag:)
Nå er han blitt skikkelig forkjølet. Snørrete, renner fra øyet og tørrhoster.
Stakkars lille guttekluskebassen til mamma <3

Lillebror går det også greit med. Han blir stadig sterkere, selv om dette er vanskelig å leve med.
Sånn er det helt sikkert med de andre Utøya-ofre også vil jeg tro, men vi må alle ta tiden til hjelp og motta all hjelp man kan få. Benytte seg av de godene man kan få for å få ett bedre liv!
Lillebror har ståpåvilje og er sta som pokker, så dette kommer han seg greit ut av.
Selv om skaden har skjedd og alltid vil være der, tror jeg han kommer til å klare seg kjempe bra!

Ellers er det ikke så mye nytt som skjer.
Til Mandag er det ny babysvømming. Det var kjempe stas forrige gang som også var første gang:)
Guttungen koste seg glugg, og det gjorde mor og far også:)
Tirsdag er det nytt barseltreff. Det gleder vi oss masse til såklart:)
Scott'en koser seg med de andre barna, mens mor sladrer med de andre mødrene. Herlig gjeng!!

Håper alle koser seg i sommer, sol og rein og forbereder seg på at høsten kommer sakte men sikkert!
Jeg driver å vurderer om jeg skal anskaffe meg en kosedress.
Nå har jo guttungen fått kosedress fra Lindex, så da må vel jeg også ha...?

Dere vet hvem dere er!

Det er når man opplever grusomme ting, at man finner ut hvem som er vennene dine.
Dine ekte venner.
Noen ganger hører man overhodet ikke fra de du trodde var dine beste, andre ganger får du nye kjempe gode venner!

Det har jeg fått oppleve nå mtp 22 juli 2011.
Jeg trodde enkelte f.eks på facebook eller de som faktisk har nummeret mitt, ville spørre hvordan det gikk med lillebror, og ikke minst; hvordan det gikk med meg.
De jeg trodde kom til å ringe for å spørre hvordan det gikk og kanskje være der for meg, stilte ikke opp i det hele tatt. Ikke engang ett brev på facebook eller mail.

Derimot folk som jeg bare har hatt kontakt med gjennom face og blogg, har stilt opp så til de grader.
Jeg er så takknemlig for dere og hva dere har gjort for meg/oss. Bare det å prate, være der og le har gjort ganske mye! Hva skulle jeg gjort uten dere?
De det gjelder, vet hvem dere er <3

Men når alt kommer til godt... er det vits å ta vare på de man trodde kom til å stille opp?
Hva skal man gjøre?
Jada, folk har såklart andre ting å drive med og andre å være sammen med, men hvor mye krever det å ta en telefon egentlig?

Det er andre ting jeg gjerne skulle skrevet i dette innlegget, men velger å ikke lage noe bråk med de det gjelder. De det gjelder; om de skulle lese her nå, jeg regner med at de skjønner hvem det der.
Det har vært tungt å ikke kunne gjøre det jeg har trengt å gjøre for å bearbeide mine følelser.
Jeg har følelser jeg også som må ut!!!

Jeg må ærlig talt si at jeg er skuffet over enkelte mennesker.
Jeg håper at de enkelte leser innlegget, og skjønner hvem de enkelte er, og tar seg selv litt i nakkeskinnet og tenker over hva de f.eks ville forventet av meg om det skulle vært motsatt!
Det gjelder forøvrig ikke bare venner, men også familie.
Jeg må si at jeg er skikkelig skuffet over enkelte mennesker!

Også må jeg bare få sagt; tusen takk for alle meldinger på mobil, mail og facebook.
Dere som har skrevet, og tenkt på oss og alle andre pårørende rundt om i Norge; Dere er fantastiske. Og selv om mange av oss ikke har sett hverandre siden 22 juli, så betyr det ganske mye å bare lese hva dere skriver!!
Tusen takk!!

Lillebror og Utøya

Etter å ha postet, fjernet, postet og igjen fjernet, har jeg ventet til lillebror ble intervjuet av diverse aviser med å poste noe som helst som har med lillebror og Utøya å gjøre. No one can stop me now :)

****************

Skrevet Søndag 23/07

Dette har vært en ubeskrivelig lang dag.
Dagen i går var omtrent like lang, da den startet med bombing i Oslo og skyting på Utøya.
Broren min var på Utøya og fikk beskjed av AUF-ledere om å ringe hjem og fortelle at de hadde det bra.
Lillebror spør om mamma er hysterisk, hvorpå mamma svarer "nei, hvorfor skal jeg være det? Dette er jo i Oslo... Du er jo på ett trygt sted"
Mamma lurte på hvordan det gikk med han, og svaret var "jo, jeg lever i allefall da"..
En time etterpå, får vi beskjed på nyheten om skytingen på Utøya.
Hele verden faller i grus og alle slags mulige tanker som
svirret rundt om hvordan det gikk med lillebroren min.
10 minutter etter skytingen ble offentliggjort på nyheten, sitter mamma i bilen på vei mot øya.
Hun reiser ikke uten sønnen sin!
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg ringte mamma for å høre om hun hadde hørt noe.
Jeg tripper rundt. Brettet klær, hang opp klær, ryddet og vasket om hverandre til ingen nytte.
Jeg klarte ikke å holde meg i ro.
Mens jeg står å henger opp klær, sier jeg til meg selv "fy faen, Lillebror skal være så forbanna dum vett og skal hjelpe alle andre. Tenker ikke på seg selv.. Han er garantert skutt!!"

Vi var hos Svigers den dagen. Vi hadde vært der i noen dager i ferien, og ventet på at de skulle komme hjem fra Polen. Da de kom inn døren, hysjet vi på dem og viste hva som var på TV, og forteller at lillebror er der. Vi vet ikke om han lever eller ikke..Vi vet ingenting. 

Etter noen uvitende timer, får vi tlf fra en kamerat av GM som forteller at GM er skutt,
og at han blir behandlet av ambulansepersjonell.
Derfra husker jeg fint lite, bortsett fra at jeg kikket opp mot himlen, ba til bestefar om å ikke ta fra meg broren min. Jeg hylgrein, skrek, hikstet og ba litt mer til bestefar, som forøvrig døde 9 år på dagen før dette.

Jeg knakk helt sammen. Vi hørte så mye forskjellig om hva som hadde skjedd med han.
At han gikk selv uten båre, at han måtte ha hjelp osv.
Det er de lengste timene noen sinne.
Jeg ringte hver time, uten å få vite noe nytt.
Jeg ringte Drammen sykehus og etterlyste han, ringte pårørendetelefon uten å komme igjennom.
Ringte også ett annet nummer som kom på skjermen, men da kom jeg til en meget full telefonsvarer(?)


Til slutt måtte jeg gå å legge meg.
Uten å vite om han var kommet på ett sykehus eller på hotell.
Ingen visste noe.
Kl 04:45 får jeg mld av mamma om at han er på Ullevål.
Jeg våkner rundt 06:30 og ringer mamma.
De vet ingenting, bortsett fra at han har skuddskader i ansiktet og på halsen.
Jeg prøver å sove igjen. Jeg hadde sovet i 3 timer, og kunne trenge søvnen mtp guttungen.

Rundt 10 tiden fikk vi samlet oss med alt av pakket vårt og reiste hjemom for å mate Scott,
skifte og plukke opp mormor.
Videre dro vi til Ullevål der vi møtte mamma.
Da vi kom, var han under operasjon, og ville bruke 2 timer mer, for å være nøye.
Skuddet han fikk gikk fra kjeven/halsen (0,8 mikrometer fra hovedpulsåren), gjennom ganen, nesen og ut gjennom posen under venstre øyet.
De har nå rekonstruert kinnbeinet, sydd i ganen, og inn og utgang av kulen.
Han ser veldig bra ut. Det ser egentlig ut som om han har vært i slosskamp rett og slett.

Mens vi ventet på at operasjonen skulle bli ferdig, kommer familien til lillebror på farsiden. Vi ble sittende å prate litt frem og tilbake, både i kantinen og oppe på venterommet til postop.

Etter operasjonen hans, fikk jeg bli med inn å se han sammen med mamma, mormor og Erlend. Jeg fikk jeg en skikkelig reaksjon. Jeg stod å hylgrein på rommet. 
Dette taklet jeg overhodet ikke... Lillebroren min liksom.
Selv om jeg hadde sett bilder av han før operasjonen, var det noe helt annet å se han i koma i en sykeseng. Skutt.
Dette er jo bare sånt vi ser på TV!!
Og nå er vi plutselig midt oppi dette og er de nærmeste pårørende.
Helt jævlig!!
Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan foreldre og øvrig familie som har mistet sine kjære har det. Alle mine tanker går til dem!!! Ingen fortjener å oppleve noe sånt!

GM har hatt sykt englevakt, og nå har vi fått nok av ulykker.
Det er 6,5 år siden stefaren min ble hjerneskadet etter lastebilulykke.
4 år siden stefaren min lurte døden for andre gang med kreft,
og nå dette!! Har vi ikke fått nok nå?

Det er veldig mulig at han mister synet på høyre øyet, men det vet vi ikke for sikkert før han våkner i morgen.
Han er såpass i god form at de vekker han gradvis nå med å minste sovemedisin-inntaket.
Vi har akkurat fått tlf om at han har våknet, smilte til søsteren sin på farsiden,
klemt hånden hennes, prøvd å prate og fått beskjed om hvor han er.
Han ligger med tube i halsen som hjelper han å puste.
Halsen hans er for hoven til at han kan puste selv, derfor kan han ikke prate for øyeblikket.
De har lagt han i søvn igjen, og da vil han nok våkne i morgen!!

Jeg har så ubeskrivelig vondt av han.
Han må jo ha vært pissredd!
Han er en ganske følsom person, så det er nå han virkelig trenger familie og venner.
Han har fått mange fine meldinger på facebook av gode venner som tenker på han.
Det setter familien pris på.
Tusen takk!
Jeg tipper at GM blir veldig glad for å
lese alle mld dere har sendt til han!!

Jeg gleder meg maks til å se lillebror igjen. Dette har vært helt jævlig!

Alle mine tanker går til de andre 
pårørende fra både 
bombingen i Oslo, og Utøya.
Alle gode tanker til de som har mistet, 
de som har det bra og er i sikkerhet, 
og spesielt til de som fortsatt savner sine kjære! 

****************** 
Skrevet Mandag 25/07-2011

Ny dag, nye muligheter. 


Ble akkurat vekket av mamma. Hun lurte på om vi skulle være med inn til Ullevål.
GM har vært mer våken inatt. Han har pratet og forstår hva som har skjedd.
Jeg aner ikke hvor mye han har fått med seg og hvor mye han har pratet,
men han ville stelle seg litt før det kom besøk fra familien idag.
Så vi reiser inn i 11-tiden.

Herregud som jeg gleder meg! Kjæreste lillebroren min! 
Dette gjør du aldri igjen! Livet ditt er for verdifult!

Det gikk mange tanker i hodet mitt da jeg la meg inatt.
Jeg har skrevet et par SMSer til han etter det bisarre som skjedde på Utøya.
Jeg aner ikke om har tilgang til mobilen sin eller om den fortsatt ligger på øya, men pokker ta.
Jeg føler at jeg kan få sagt ganske mye om mine følelser til han gjennom der, selv om jeg ikke vet om han har mobilen sin.
Uansett vet han nok hva jeg føler.
Vi har så spesielt forhold, han og jeg. Vi snakker om absolutt alt,
så dette på Utøya skal vi prate mye om.
Han trenger helt sikkert å prate med noen om dette, og har han lyst,
så trenger jeg å prate med han også.
 
 *******************

Skrevet Mandag 27/07-2011

Da er vi en tur på Ullevål. Vi har snakket med GM og han har det bra etter omstendighetene.
Jeg ønsker ikke å si noe mer enn nødvendig før jeg har spurt han om det er greit at jeg blogger om dette. Familien har det også bra etter omstendighetene.
Dette skal vi klare! Tusen takk for alle varme tanker.
Igjen går mine dypeste tanker til alle pårørende!
Sammen er vi sterke!!!


 ************************

Det siste jeg tenker før jeg sovner er hvordan broren min har hatt det.
Han må jo ha vært utrolig redd. Hva tenkte han på?
Hva fikk han til å gjøre det han gjorde etter han ble skutt?
Det første jeg tenker når jeg våkner er at det ikke var en vond drøm likevel.
Jeg fatter ikke at han har vært så heldig og kommet seg så bra. Det er ubeskrivelig!

Det er skremmende å vite at han siktet mot hodene til ofrene sine. Skyte for å drepe.
Inkl broren min.
Jeg kunne vært en bror mindre.
Det er skummelt å vite at jeg kunne mistet han.
Han er jo verdens beste.
Jeg vet ikke hvor mye denne familien skal takle,
men vi har vært jævlig flinke til å takle det vi har vært igjennom tidligere.
Vi skal takle dette også.

Det er så mange som har mistet. Det er så mange pårørende at det er kvalmt!
Jeg blir dårlig av å tenke på "trollet" som gjorde dette.
Både i Oslo og på Utøya.
Jeg blir kvalm av å se bilder av han, tenke på han og vite at dette er så gjennomført planlagt.
Det er så urettferdig!!
Livene deres hadde jo akkurat startet! De har såvidt begynt, også tar han det fra dem?
Hvem er det som gjør noe sånt?

Ingen skal få oppleve noe sånt! Ingen skal igjen få oppleve 22 Juli 2011!!!

Når en man kan uttrykke så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan uttrykke!

 *******************

Lillebror har det bra.
Han har vært til ny operasjon idag.
Ikke noe dramatisk, så alt går veldig bra med han :)
Han har humor og humøret med seg som alltid, og det tyder jo på veldig fremgang!!

Det har blitt mange timer med venting og mye frem og tilbake,
men foreløpig ser det ut til at ting stabiliserer seg heldigvis.

Familien har vært å besøkt han hver dag heldigvis. Både på farsiden og morsiden.
Lillebror ønsket at mamma skulle være der på nettene i nærheten av han,
så hun har tatt seg inn på hotellet til Ullevål og er aldri mer enn en tlf unna om det skulle være noe:)
Hun har oppholdt seg på sykehuset siden Lørdags morgen,
og først idag fikk hun ett par timer til å ut å handle.
Naboen vår har kommet med skittentøy til meg fra mamma,
så hun skal endelig få litt rene klær i morgen når vi valser inn på Ullevål :)
Det blir nok deilig for henne!

Gleder meg kjempe masse til å se lillebror igjen i morgen.
Vi har holdt oss hjemme idag (bortsett fra mamma såklart).
Jeg har ryddet rommet til GM, slik at han ikke kommer hjem til rot på gulvet og kabler i knutebunter:p
Nå er det rent og pent der (inntil videre)

Nå er det natta for Storesøster.
Det blir tidlig opp i morgen med Scott'en vår, for så å levere "hilsen-boken" til GM på Spar i Svelvik, slik at venner, bekjente og ukjente kan skrive en liten "god bedring" hilsen til han!
Det vil han nok sette stor pris på, og en kjempe fin motivasjon :)

 *******************

Nok en lang dag med mye venting.
Det har vært informasjonsmøte for de pårørende.
Det var nok bra for mange av de som var der.
Det ble blåst ut litt frustrasjoner og det tror jeg de trengte.

Andre lillebroren min har besøkt Lillebror idag.
De snakket sammen, og Lillebror sørget for at
SR skulle spille bra fotball til helgen når han skal på NorwayCup. Ingen tvil.
SR skal spille for storebroren sin <3

Lillebror er flyttet fra postop, så nå har mamma og lillebror blitt roomies :)
Selv om det blir mye hviling,
så tror jeg det er godt for dem begge å være i nærheten av hverandre =)

Det er blitt sagt litt mer om hva som skjedde på øya, i lillebrors øyne,
og jeg må virkelig si at jeg er stolt over han!
At han tar dette så voksent og har fått en helt annen innstilling enn tidligere.
Dette vil nok forrandre han ganske mye, og ikke minst familien.
Jeg har forrandret meg en del oppi dette.
Fått ett litt annet syn på livet.
Nyt hvert eneste sekund man lever.
Man vet aldri når det tar slutt.

Jeg har også lagt igjen to motivasjonslapper til han:
" Det som ikke dreper en, gjør en bare sterkere"
"Når èn mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen"

Vi var også innom domkirken og la ned blomster og tente lys.
Herregud for et hav!!
Det var så flott å se på. Helt utrolig.
Jeg tror ikke at den personen som la ned den første blomsten
trodde det kom til å bli slik det er idag.
Det første rosehavet er blitt sprerret av med gjerder,
men det er jo startet opp tre andre steder på samme område.

 
Det kommer til å ta måneder før folk slutter å legge blomster der!
Det var så mange der. Helt utrolig!
Mange flotte hilsner og mange fine farger!



I morgen byr nok en dag med sykehus.
Blir kanskje ikke så mye venting da,
men venting er noe vi er vandt til uansett fra tidligere.

Jeg er så stolt av broren min!
Han er virkelig en tøff gutt med masse mot og fortsatt sjarm i øynene:)

Vi elsker deg, Lillebror <3

Lillebror og Utøya (avisintervjuene)

Det er over 3 uker siden massakeren på Utøya, og det er fortsatt helt absurd å tenke på hva som har skjedd.. Jeg prøver å danne meg bilder for å forstå bedre av hva lillebror har opplevd, men det er så fjernt og vanskelig.

Det har vært en del presse som har vært nyskjerrig såklart, og har nå blitt intervjuet av 4 forskjellige aviser.
Så langt er det  Drammens Tidende og Tønsberg Blad som har kommet ut med intervjuet.
Etterhvert kan jeg fortsette med å skrive litt om min opplevelse igjen av det hele.
Det har vært vanskelig å ikke kunne skrive og dele hva jeg føler.
Det er som sagt lettere å skrive enn å prate om det, og siden jeg ikke har fått skrevet noen ting, så har jeg stengt alt av følelser inne, og det er overhodet ikke bra. Blir godt å kunne skrive litt igjen!

Klikk på bilder for å lese saken:


Drammens tidende

Tønsberg Blad