Jeg føler jeg burde skrive mer om hva jeg går rundt å tenker på,
men jeg ønsker ikke et type stempel på at jeg går rundt å har det vondt hele tiden mtp 22 juli,
eller et stempel som tilsier at jeg ikke klarer å komme meg videre i livet.
"Jeg
var jo ikke der"
Jeg ønsker ikke den type oppmerksomhet.
Likevel føler jeg at det er altfor mye i topplokket som begynner å få ord på seg
og jeg klarer mer og mer å utrykke hva jeg føler og tenker på.
Og et sted må det ut.
Jeg skjønner at mange kanskje begynner å gå drittlei hele denne saken
og har lagt opp sine meninger om hvordan andre bør takle dette
nå siden det er over 1 år siden dette skjedde.
Jeg skulle så virkelig ønske jeg visste hvordan dere har det nå og hadde det da.
Jeg skulle ønske jeg visste hvordan det var å være "utenforstående"
og ikke "kjenne" noen som var på Utøya den dagen.
Bare være en av de som så det på TV og tenkte "stakkars folk og pårørende.
Godt jeg ikke kjente noen der".
Bare kjenne littegran på de følelsene.
Ikke være en del av det jeg er i nå.
Ikke gå rundt å konstant frykte at noe skal skje.
De siste dagene har jeg gått litt inn i meg selv og virkelig kjent på hva jeg føler
og tenker så lang tid etterpå, og jeg liker ikke konklusjonen min.
Jeg liker ikke den følelsen jeg får når jeg er blandt mange mennesker jeg ikke kjenner
eller har noe forhold til.
Den følelsen jeg får når jeg hører høye lyder, fremmede lyder og ser "mistenklige" personer.
Den personen jeg "blir" når jeg er på steder med mye mennesker og mye lyder.
Jeg liker det virkelig ikke.
Jeg ønsker ikke å være en av de som sliter med å komme seg fra A - B
og føle seg totalt utmattet når jeg kommer hjem.
Jeg ønsker ikke å være den personen ovenfor sønnen min, foreldre,
søsken eller kjærste.
Jeg vil være den jeg var før alt dette skjedde.
Det å kunne ta ting litt på sparket uten å måtte planlegge "hvis-atte-dersom-atte"
Jeg er redd for å utvikle kjempe angst for mennesker, gå ut døren, kjøpesentre.
Jeg er redd for å gå med konstante katastrofetanker når jeg er ute.
Å føle seg trygg i sitt eget hjem er jeg,
men det hadde virkelig ikke gjort noe å kunne føle seg trygg utenfor mine 4 vanntette vegger.
Jeg føler meg trygg når jeg er med andre jeg stoler på,
men så fort jeg er alene ute å tråkker, blir jeg forvandlet til en person jeg ikke kjenner.
En som gjemmer seg litt, blir litt "overlegen" og forter meg hjem til det trygge.
Jeg kjenner jeg blir fryktlig sliten av å gå rundt som dette.
Det bygger seg opp med hodepiner og skremmende tanker.
Jeg kjener ikke igjen meg selv når jeg er på steder som f.eks igår.
Igår var vi i Sverige. Stooort kjøpesenter, masse lyder, masse mennesker og
fremmede høye lyder jeg skvetter av.
Jeg fikk virkelig kjenne litt på den "angsten" (om jeg skal sette en "diagnose" på det) igår.
Jeg kjenner det hjelper litt å skrive og blogge om dette i form av "min egen dagbok",
men jeg kan ikke sette meg ned å skrive hver gang jeg føler som jeg gjør nå.
Hva skal jeg skrive om?
Jeg kan da virkelig ikke sitte å skrive om disse plagene hver gang jeg føler litt motgang i hodet mitt.
Selv om det hjelper, så er det kanskje noe staslig for dere som faktisk leser,
å lese hvert innlegg om hva jeg føler og tenker.
Men en ting skal jeg ha.
Som jeg kan klappe meg på skulderen for. Jeg tenker og føler ikke som dette når guttungen er tilstedet.
Tankene blir borte... litt som i at dem ikke er der eller har vært der.
Så heldigvis går ikke dette utover sønnen min!
Men jeg er veldig redd for å at disse tankene,
det som henger igjen fra 22 juli 2011 skal utvikle seg til angst.
Jeg skulle så virkelig ønske at jeg var en av de som ikke hadde noen
kjennskaper til de som var på Utøya eller regjeringskvartalet.
Bare kjenne bittelitt på den følelsen.
Jeg vet jeg har vært veldig inn i 22 juli saken,
men hva kan man egentlig forvente når vi er så midt oppi dette som vi er?
Mange sier
"nå må du komme deg videre. Dette er lenge siden og broren din lever"
Jada. Det er lett å si, men vi kan godt bytte plass,
så kan du kjenne litt på hvordan jeg har de,
og jeg kan kjenne litt på hvordan du har det?
Jeg skulle ønske jeg ikke var en del av dette!
Jeg har sagt at jeg skal klare meg gjennom dette,
og det mener jeg fortsatt.
Jeg skal komme meg gjennom dette.
For familien min! For kjærsten min! For mine venner!
Jeg ønsker ikke å være den som krever den type oppmerksomhet!
Jeg vil videre og leve som jeg gjorde før alt dette skjedde.
Ingen frykt, bekymringer eller redsel for hva som kan skje med hvem.
Jeg vil være den jeg var!
***************************
Men over til noe positivt!
Etterhvert kommer det noen bilder av div hjemmeprosjekter
som vi har holdt på med den siste mnd når vi har hatt mulighet
dvs når guttungen er i barnehage eller hos barnefar og besteforeldre.
Vinteren er nesten rett rundt hjørnet og vi har begynt å klargjøre den så godt vi kan.
Vi har ryddet plattingen, ryddet kjelleren,
fått 1000 liter med ved (og det kommer et lass til når jeg får litt mer kroner),
også har vi laget hodegavl til sengen.
Det jævla fine soverommet mitt....?
Det er ikke lenger et jævla fint soverom!
Jeg har ikke engang et navn for hvordan det er der nå.
Ikke et navn som egner seg på bloggen i allefall.
Og alle disse prosjektene vi har og har hatt har hjulpet veldig på å ikke tenke så altfor mye,
så jeg både gleder meg og gruer meg til vi ikke har flere prosjekter.
Neste prosjekt som står for tur, er skohylle vi skal mekke,
vegghyller, bildeprosjekter på guttungens rom, soverommet og på stuen.
I skrivende stund står gubbe å maler listene rundt kjøkkendøren ut til plattingen.
Det er blitt brukt gamle lister rundt døren, og dette er type avkapp fra her og der,
så han har pusset, gnukket, sparklet og pusset litt til, så nå står maling for tur :)
Blir så bra!
Ikke så altfor mange timer til Scotten min kommer hjem heller.
Nå savner jeg han skikkelig kjenner jeg...
Vil bare holde rundt han og kose kjempe masse!
Håper alle har hatt en strålende helg og kost seg masse!
*over og ut, kaffegrut*
