Utøya-turen m/bilder

Dagen på Utøya <3

Nå har det gått noen dager med tenking etter vi var på Utøya på Tirsdag.
Jeg gruet meg kjempe masse til å dra dit, og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Ei heller etterpå.

Vi tok buss sammen med en gjeng med AUFere og gjengen fra støttegruppen i Vestfold.
Det føltes som en evighet å kjøre dit, men da jeg så øya ut fra bussvinduet, var ikke tresmak i rompa et tema lenger.
Klumpen i halsen bygde seg opp, men som vanlig klarte jeg å holde igjen tårene.
Vi kom ned til vannet og lempet oss opp i båten. MS Torbjørn. Der fikk vi servert noen grusomt vakre redningsvester som vi, ironisk nok, druknet i :o

Charlotte (Svigerinne), Meg, Stein Robin (lillebror), Glenn Martin og mamma

Ferjeturen med MS Torbjørn

 

Det var fryktlig godt å være der og se hvor lillebror ble skutt.
Jeg har jo dannet meg et bilde om hvordan det har sett ut der, og nå som jeg har ett litt annet bilde i hodet, er det litt lettere å sortere tankene mine.
Det gikk over all forventning å være der. Til og med inne i lillesalen der over 40 skudd ble avfyrt og 7/10 ble skutt og drept.
Det lå roser og lys på gulvene, og det var godt og fredlig der inne.
Jeg trodde jeg kom til å få en reaksjon da jeg var der inne, men den gang ei. Tankene svirret hele tiden mens vi var der inne. Om hvordan lillebror hadde det på gulvet etter han ble skutt, hvordan det så ut rett etter skytingen, og ikke minst stillheten og redslen til de 3 overlevende i rommet.

Her er lillesalen der som lillebror ble skutt. Panelet på veggen måtte rives da de ikke fikk vasket bort alt fra 22 juli. 

Vi stod alle i en sirkel rundt der som lillebror lå mens vi pratet om hvordan ting var, hvor Breivik hadde kommet inn, gikk ut og hvor han kom inn igjen før han masjerte ut for å ta de andre som løp ute.

Det var heldigvis ikke noen tung stemning der eller på øya generelt, selv om det var roser over hele øya og pårørende som gråt og klemte hverandre.
Mange har kanskje fått inntrykket av at "norges tryggeste plass" har blitt en "dødens øy" og at det er ekkelt å være der mtp alt som har skjedd, men jeg fikk overhodet ikke det inntrykket.
Inntrykket mitt over gåturen mot vannet, var fred.
Fuglene kvitret, blomstene grodde, markjordbæren hadde begynt å komme frem, bladene på trærne spiret. Bare det gir mye liv til øya. 

De AUFerne som kommer til å fortsette å ha sommerleirene sine der kommer nok ikke til å føle noe trykk på seg når de er der. Øya er så full av liv til tross for alt som har skjedd der, og de som ble drept 22 juli, ville nok ikke ønsket at vi sørget over dem, men heller kose oss med de minnene vi har med dem, latter og sang som ble formidlet med hverandre og alle de gode smilene.

Selv om øya aldri vil bli den samme, vil den alltid være full av liv!

Til min kjære lillebror.
Jeg er så uendelig stolt av deg!
Vi hadde et kjært forhold før 22 juli, men jeg vil tørre å påstå at det er langt bedre nå enn det var.
Selv om du ikke er 100% enda, og kanskje aldri vil bli det heller, så har du kommet deg langt på bedringens vei.
Da vi fikk nyheten på TV om at det var skyting på Utøya, visste jeg at du var skutt. Det stakk i hjertet mitt og jeg tenkte "du skal være så snill mot andre, og hjelpe. Du er faen meg skutt du"
22 juli, var det 9 år siden bestefar døde, og det er ingen tvil i min sjel om at bestefar passet godt på deg. Det var bestefar sin dag, ikke din. Du skulle ikke dø på bestefar sin dag!
Jeg er så evig takknemlig for at du lever idag!


Jeg husker den gangen da du var liten og løp i gaten. Vi var uvitende om hvordan livene våres skulle bli når vi ble voksne. Uvitende om hva som ville skje.
Vi var unge og uskyldige. Vi var fryktløse og frie.
Idag har vi blitt en del av historien.
En historie som barna våre kommer til å lære om på skolen. Tingen er bare det at barna våre vet hele historien fra før av. Kanskje det er våre barn som kommer til å fortelle på skolen Norges største historie siden 2 verdenskrig...?
Du skal vite at uansett om jeg har en dårlig dag, og det kanskje går uttover deg som det vanligvis pleier å gjøre (fordi vi er søsken), så vil jeg alltid elske deg, og det er ikke pga deg jeg har en dårlig dag.
Du vil alltid ha en gedigen plass i hjertet mitt uansett hvor mye faenskap du gjør :)
Glenn Martin, du er rett og slett fantastisk og sterk, og jeg er så endelig stolt av deg!
Alltid husk at du betyr alt for meg!

Joy to the world!...Treningsøkter og voksesmerter i munnen!

Ja, så var det den bloggingen da... ;)
Det er alltid like lett å si en ting og gjøre noe helt annet kjenner jeg, og hvertfall når det kommer til bloggen.

I det siste har det ikke skjedd stort annet enn at jeg har tatt tak i nakkeskinnet mitt (og der er det ganske mye å ta tak i skal jeg si dere), for nå har jeg funnet frem målbåndet og begynt å måle meg selv :o
Ikke hvor kort jeg er, for det får jeg desverre ikke gjort noe med, men derimot volumet av de stakkarslige 156,5 lange centimeterene derimot...der er det masse som kan gjøres med ser jeg.
Og siden jeg ikke eier så mye som en badevekt, så slipper jeg å se på de tallene der :p

På gjesterommet står det en Elipsemaskin å roper på meg hver dag mens guttungen sover.
Og da blir det gjerne 30 min med hard økt på den. Og litt egentrening som situps, luft-hoppe-tau og luft-rockering :)
Jeg har nettopp startet for fult med å trene igjen, og jeg må si at det er utrolig godt.
Skulle gjerne hatt litt mer energi etter treningen, men det får bare gå :)
Det føles sikkert mye bedre når jeg ser at jeg ikke må dra ut hele målebåndet for å måle meg, for innimellom føler jeg at målebåndet er altfor kort....

Ellers er det ikke så masse som skjer. Scottemannen driver på med (ikke mindre enn) tre tenner om dagen, så kveldene går til å gå inn til han og smøre på litt dentinox og "krangle" med han for å få han til å sovne igjen. Dette skjer da 3-4 ganger mellom kl 20:00 og 24:00.. .Sånn ca en gang i timen om ikke litt mer.. Derimot har han (bank i bordet) begynt å sove hele natten igjennom når han har de øktene. Ubeskrivelig slitsomt, så jeg vil ikke påstå at med gledeshyl ser frem til når han begynner med gjeksler :o

Nå er det dags for å vekke gutteklusken, også turer vi ut en tur i den knallfine været =) Vi skal kjøre buss nemlig! =)
Ha en strålende dag i det kjempe fine været.
Måtte resten av uken og resten av året bli like fin som denne :)

Herregud, jeg skal til Utøya :o

Nå kjenner jeg at dette begynner å bli grusomt tøft.
Jeg trodde jeg skulle klare meg ganske bra, og det har jeg jo gjort frem til nå.
Jeg har enda ikke hatt noen ordentlig reaksjon på det som skjedde 22 juli, og at lillebror havnet på Ullevål etter å ha blitt skutt på Utøya, men det ser ut som om 8 mnd senere at ting begynner å skje. Og det hjelper jo ikke akkurat at media truer i oss ganske mye informasjon.
Det har hele tiden gått greit å se bilder av de døde og skadde. Se bilder av Styggingen etc, men å høre politiopptakene, se bevegelser i vannet av livredde ungdommer som flykter, høre skuddene som de ikke har redigert bort fra politiopptakene etc...
Det begynner å ta litt av nå syns jeg.
Klart; jeg skjønner at noe må ut i media, og at folk er nyskjerrige og sånn, og jeg som pårørende burde hatt vett nok til å skru av TVen, la være å klikke på linker eller lese avisen. Men gjør jeg det? Neida. For det er ett eller annet som tiltrekker meg dit, men jeg aner virkelig ikke hva det er.
Det hadde kanskje ikke vært så dumt å ta imot en psykolog mtp alt dette... Ta imot tilbudet jeg burde fått rett etter dette skjedde.
Det er mye som skjer fremover nå. Lillebror skal vitne i rettsaken, vi er på vei mot en ny dato, der familie og ofre får lov til å komme til Utøya, så det skal jeg være med på.
Jeg visste at før eller siden kom jeg til å dra dit, men i "håp" om å få litt mer inntrykk og et bilde over hvordan lillebror hadde det der han ble skutt, må jeg dra nå før de river bygget. Han ble jo skutt i lillestua i Hovedhuset, og det skal jo rives og bygges nytt nå.
Kjenner litt på det at det kommer til å komme ganske mange reaksjoner bare det å ta båten over. Jeg får vondt i magen bare jeg tenker på det, og klumpen i halsen bare vokser og vokser.
Jeg tenker på hvordan jeg vil reagere når jeg er på vei inn mot stuen. Ser spor etter blod om det ikke har blitt vasked godt nok, spor etter skudd og ikke minst der som lillebror lå og holdt seg på halsen og kjempet for livet. *Fy faen, jeg gruer meg*

Det kommer reaksjoner i forhold til hva media spyr ut, hva folk prater om på gata, eller hva venner skriver på facebook.
Ser ikke folk at de gjør akkurat hva denne Styggingen får til? Han får akkurat det han vil.. Media skriver om han, produsenter ønsker å lage teateroppsettning og filmer om han. Barn lærer om han på skolen som om han skulle vært Hitler, folk linker til det ene og det andre på facebook, twitter, blogg etc.
Avisene får ikke nok av han, og tro du meg; han liker det!!!

Jeg kjenner jeg blir (som de bitre, gamle kjerringene sier) rasende og provusert over det hele.
Også blir jeg lei meg, for det sitter mennesker der ute som har det langt verre enn meg.
Jeg har klart å holde følelsene tilbake siden jeg har Scott å drive med, så jeg er stygt redd for at alt skal komme på en gang nå :/

Tiden fremover nå kommer til å gå til mye hjerneaktiviter, trening og jobbe med psyken mtp alt dette, så for all del, ikke forvent at jeg kommer til å blogge så mye som jeg har lovt jeg skal gjøre. hehe
Dette kommer til å bli tøft, og bloggen er vel ikke det første jeg kommer til å tenke på når Scott'en er lagt for kvelden.

Håper alle har hatt en strålende uke så langt, nyter våren og solen som begynner å varme :)

ps. jeg har sett 8 sommerfugler så langt siden 26 februar :)