2012 i bilder

2012 er snart forbi og vi går inn i et nytt år.
2013 ser jeg på som et år med mange oppturer.
En tid som vil gi oss mange nye minner, gledestårer, nye bekjentskaper og forrandringer. 

2012 har for meg vært spennende, tungt, tøft, trist, morsomt og det har gjort med til et bedre menneske.
Hva har gjort meg til et bedre menneske?
Jo, rettsaken for 22 juli, x-antall timer med psykiatrisk sykepleier, ny kjærste, en sønn som forstår mer og lærer mer.
Jeg tenker anderledes, føler anderledes og opptrer anderledes.
Jeg vet ikke. Jeg vet bedre å kontrollere både det å være voksen og barnslig :)

2012 har vært et år med mange tanker.
Tanker rundt 22 juli, mer vitenskap om hva som skjedde på Utøya og regjeringskvartalet.

Men det har ikke bare vært tungt.
Det har jo vært mange oppturer også, og oppturene startet i sommer.
Egentlig startet de i Januar da jeg flyttet inn i leil jeg bor i nå, men sånn i det store og det hele, startet den store oppturen i sommer.
Jeg skal ikke gå altfor mye i detaljer på bloggen, men i det "store bildet" er oppturen - Even <3

Men istedet for at jeg skal legge ut om hvor stor og flott etc livet mitt er om dagen, så kan jeg heller poste ut litt av årets begivenhetes i form av bilder (linker til noen av bildene)

Januar flytter Scott og jeg inn i ny leil.
Senere (i sommer) pusser vi opp soverommet

              

Vi pusser opp soverommet =)

         

Og her er det endelige resultatet <3

Scott fyller 1 år, 8 mars <3

Det var ett stk sliten ettåring som fikk både det ene og det andre av kaker =)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Også i mars, fòr turen til Utøya med div. støttegrupper for 22 juli. Kjempe koselig tur som gikk over all forventning

Vi deltok i rosetog i Oslo - barn av regnbuen

Vi blir intervjuet av dansk avis - klikk på bildet for å lese hele intervjuet

 

Ny tatovering ble det også. Rosen med Mitt lille land- 22.07.11 og fotlenke rundt: Gm, Scott og Sr
Senere kom det også en klokke på fotlenken som "tilhører" min bestevenninne

Familien galskap blir fotografert av den danske avisen

Rettsaken starter. Jeg har på TVen hver dag, følger med innimellom bare, men ekstra godt med når vitnene fra lillesalen skal fortelle. 16 mai er dagen for lillebror. Det var en tung men også en god dag. Godt å bli ferdig med å vitne

Så begynner oppturene <3

Oppturen og jeg lagde oss sengegavl på 2 dager.
Har fått masse skryt av denne, så et blir nok å lage flere av disse antar jeg :)

Scott hjelper til med å flytte plank fra den ene enden av plattingen til den andre enden =)

Even havnet en liten tur på sykehuset. Han hadde magevondt, men de fant ikke ut hva som var galt, så vi måtte lage litt galskap midt oppi elendigheten.

Scott og Even koser seg max når de leker sammen <3

Vi har laget en opp-ned-snømann =)
Rettelse: EVEN har laget en opp-ned-snømann

Svigersøss, Even og jeg drar på Kamelot konsert

Åpne pakke fra julenissen i bhg var "woooow" kjempe spennende =)

Juletreet pyntet vi en uke før jul og på julaften var endelig pakkene på plass 

Adventslysene er tent <3

Gjett om jeg gleder meg'a??!!
Beste julegaven noen sinne. 2 billetter til Sonata Arctica <3

Og det beste fra verdens beste mann<3
Jeg elsker deg, Even!

Nei, jeg kan ikke si annet enn at jeg har hatt et fantastisk 2012 med både oppturer og nedturer og jeg gleder meg maks til 2013! Det kommer til å bli fantastisk på alle mulige måter <3

...men jeg har det bra!

Meen, på toppen av det hele, så går jeg rundt i lykkerus.
Jeg har en frisk og rast sønn som jeg elsker av hele mitt hjerte <3
Og jeg har en fantastisk kjærste som får dagene mine til å se lysere ut.
Jeg svever konstant på en rosa sky,
der min sønn fyller hjertet mitt med glede,
familien min fyller kroppen min med stolthet
og kjærsten min fyller sinnet mitt med kjærlighet!

Så jeg har det ikke bare trasig om dagen :)
Jeg har det egentlig veldig bra (sånn egentlig)
men det er dager og stunder der tankene tar overhånd,
der ingenting viser seg å være bra, men jeg har det bra.
Sånn innerst inne!

!!Stress!!

Æsj.
Føler denne uken bare raser ifra meg.
Det er så mye som skjer hver dag.
Til å ikke være i jobb, så er det noe hele tiden.
Igår var det heldigvis innedag og hjemmedag, mens fremover nå blir det fullt kjør føler jeg.
Hvertfall i forhold til hva jeg er vandt til.
Idag skal jeg plutselig til tannlegen,
også er det familiekveld i barnehagen som jeg har deler av ansvaret for.
Det har vært planlagt i litt over en mnd,
men likevel kommer det som et slag i trynet,
nettopp fordi det har skjedd så mye annet at jeg helt har glemt det bort.
Og jeg hadde ansvaret for å skaffe ansiktsmaling og holde av dagene til barnefar og kjærste så de kunne være med å male små ansikter.
Den planen gikk rett i dass..
Så leser jeg en gammel mail i går kveld, og plutselig ser jeg at jeg har satt meg opp til å bake (???)
Ja jøss... Blir boller herfra hvertfall!!
I morgen er det nok en barnehagedag for Scottegutten, mens jeg skal på SU-møte på barnehagen.
Torsdag skal vi feire svigerfar sin bursdag og jeg ANER ikke hva jeg skal ha på meg.
Guttungen er enkel å kle, men kommoden min med klær i tilsier at jeg ikke har noe "pent" å ha på meg. Dilemma og stess!! Jeg har sikkert et eller annet, men hodet mitt forteller at jeg ikke har det :P
Så kommer fredag der guttungen skal hentes for da er det pappahelg,
mens vi her hjemme skal mekke ferdig skohylle, male lister, rydde og vaske.

Nei, i forhold til hvordan ting har vært den siste tiden der vi har hatt lite å gjøre,
så føler jeg at alt er skikkelig stress denne uken.
I tillegg henger Halloween-feiringen over hodet mitt.
Der har jeg jo et ansvar, siden det er jeg og ei til som står å planlegger dette her,
også kommer jo snart den fordømte jula!!
Enkelte julegaver er i boks,
men så er det andre gaver som jeg virelig ikke aner hvordan jeg skal få til.
Det går fort mot jul.
Det er 69 dager igjen til julaften, og den skal feires her!
Føler det er veldig greit at guttungen begynner i barnehagen 100% fra 1 desember,
for da har jeg masse av tid til å klargjøre julen her med pynt,
rengjøring og planlegging av hvor mange sitteplasser jeg trenger.
Det er ikke den største kåken her, men jeg SKAL ha jula hjemme i år!
Det er første jula i leiligheten til Scott og meg, og den skal jeg ha hjemme!
Enkelt og greit.
Og siden jeg ikke ere noen verdensmester på kjøkkenet, så tar alle med seg noe mat hver..
Så jeg har bestemt meg for at jeg godt kan stå å skrelle poteter i det uendelige, og stå for tyttebærsyltetøt, surkål, rødkål og sånne minikålhoder som jeg aldri husker navnet på...

Jeg gleeeeder meg til denne uka er over,
til halloween er over (som forøvrig skal feires 3 nov)
for da kan jeg bare begynne å planlegge EN ting og ikke 1000 andre ting!
Så på en måte håper jeg disse 18 dagene går sabla fort, men på en annen måte bør det gå jævlig tregt så jeg rekker å få ordnet det som skal ordnes før halloweenfeiringen!

!!stress!!

Jeg vil være den jeg var!

Jeg føler jeg burde skrive mer om hva jeg går rundt å tenker på,
men jeg ønsker ikke et type stempel på at jeg går rundt å har det vondt hele tiden mtp 22 juli,
eller et stempel som tilsier at jeg ikke klarer å komme meg videre i livet.
"Jeg var jo ikke der"
Jeg ønsker ikke den type oppmerksomhet.

Likevel føler jeg at det er altfor mye i topplokket som begynner å få ord på seg
og jeg klarer mer og mer å utrykke hva jeg føler og tenker på.
Og et sted må det ut.
Jeg skjønner at mange kanskje begynner å gå drittlei hele denne saken
og har lagt opp sine meninger om hvordan andre bør takle dette
 nå siden det er over 1 år siden dette skjedde.
Jeg skulle så virkelig ønske jeg visste hvordan dere har det nå og hadde det da.
Jeg skulle ønske jeg visste hvordan det var å være "utenforstående"
og ikke "kjenne" noen som var på Utøya den dagen.
Bare være en av de som så det på TV og tenkte "stakkars folk og pårørende.
Godt jeg ikke kjente noen der".
Bare kjenne littegran på de følelsene.
Ikke være en del av det jeg er i nå.
Ikke gå rundt å konstant frykte at noe skal skje.
De siste dagene har jeg gått litt inn i meg selv og virkelig kjent på hva jeg føler
og tenker så lang tid etterpå, og jeg liker ikke konklusjonen min.
Jeg liker ikke den følelsen jeg får når jeg er blandt mange mennesker jeg ikke kjenner
eller har noe forhold til.
Den følelsen jeg får når jeg hører høye lyder, fremmede lyder og ser "mistenklige" personer. 
Den personen jeg "blir" når jeg er på steder med mye mennesker og mye lyder.
Jeg liker det virkelig ikke.
Jeg ønsker ikke å være en av de som sliter med å komme seg fra A - B
og føle seg totalt utmattet når jeg kommer hjem.
Jeg ønsker ikke å være den personen ovenfor sønnen min, foreldre,
søsken eller kjærste.
Jeg vil være den jeg var før alt dette skjedde.
Det å kunne ta ting litt på sparket uten å måtte planlegge "hvis-atte-dersom-atte"
Jeg er redd for å utvikle kjempe angst for mennesker, gå ut døren, kjøpesentre.
Jeg er redd for å gå med konstante katastrofetanker når jeg er ute.
Å føle seg trygg i sitt eget hjem er jeg,
men det hadde virkelig ikke gjort noe å kunne føle seg trygg utenfor mine 4 vanntette vegger.

Jeg føler meg trygg når jeg er med andre jeg stoler på,
men så fort jeg er alene ute å tråkker, blir jeg forvandlet til en person jeg ikke kjenner.
En som gjemmer seg litt, blir litt "overlegen" og forter meg hjem til det trygge.
Jeg kjenner jeg blir fryktlig sliten av å gå rundt som dette.
Det bygger seg opp med hodepiner og skremmende tanker.
Jeg kjener ikke igjen meg selv når jeg er på steder som f.eks igår.
Igår var vi i Sverige. Stooort kjøpesenter, masse lyder, masse mennesker og
fremmede høye lyder jeg skvetter av.
Jeg fikk virkelig kjenne litt på den "angsten" (om jeg skal sette en "diagnose" på det) igår.
Jeg kjenner det hjelper litt å skrive og blogge om dette i form av "min egen dagbok",
men jeg kan ikke sette meg ned å skrive hver gang jeg føler som jeg gjør nå.
Hva skal jeg skrive om?
Jeg kan da virkelig ikke sitte å skrive om disse plagene hver gang jeg føler litt motgang i hodet mitt.
Selv om det hjelper, så er det kanskje noe staslig for dere som faktisk leser,
å lese hvert innlegg om hva jeg føler og tenker.

Men en ting skal jeg ha. Som jeg kan klappe meg på skulderen for.
Jeg tenker og føler ikke som dette når guttungen er tilstedet.
Tankene blir borte... litt som i at dem ikke er der eller har vært der.
Så heldigvis går ikke dette utover sønnen min!
Men jeg er veldig redd for å at disse tankene,
det som henger igjen fra 22 juli 2011 skal utvikle seg til angst.
Jeg skulle så virkelig ønske at jeg var en av de som ikke hadde noen
kjennskaper til de som var på Utøya eller regjeringskvartalet.
Bare kjenne bittelitt på den følelsen.
Jeg vet jeg har vært veldig inn i 22 juli saken,
men hva kan man egentlig forvente når vi er så midt oppi dette som vi er?
Mange sier "nå må du komme deg videre. Dette er lenge siden og broren din lever"
Jada. Det er lett å si, men vi kan godt bytte plass,
så kan du kjenne litt på hvordan jeg har de,
og jeg  kan kjenne litt på hvordan du har det?

Jeg skulle ønske jeg ikke var en del av dette!
Jeg har sagt at jeg skal klare meg gjennom dette,
og det mener jeg fortsatt.
Jeg skal komme meg gjennom dette.
For familien min! For kjærsten min! For mine venner!
Jeg ønsker ikke å være den som krever den type oppmerksomhet!
Jeg vil videre og leve som jeg gjorde før alt dette skjedde.
Ingen frykt, bekymringer eller redsel for hva som kan skje med hvem.
Jeg vil være den jeg var!

***************************

Men over til noe positivt!
Etterhvert kommer det noen bilder av div hjemmeprosjekter
som vi har holdt på med den siste mnd når vi har hatt mulighet
dvs når guttungen er i barnehage eller hos barnefar og besteforeldre.
Vinteren er nesten rett rundt hjørnet og vi har begynt å klargjøre den så godt vi kan.
Vi har ryddet plattingen, ryddet kjelleren,
fått 1000 liter med ved (og det kommer et lass til når jeg får litt mer kroner),
også har vi laget hodegavl til sengen.
Det jævla fine soverommet mitt....?
Det er ikke lenger et jævla fint soverom!
Jeg har ikke engang et navn for hvordan det er der nå.
Ikke et navn som egner seg på bloggen i allefall.
Og alle disse prosjektene vi har og har hatt har hjulpet veldig på å ikke tenke så altfor mye,
så jeg både gleder meg og gruer meg til vi ikke har flere prosjekter.
Neste prosjekt som står for tur, er skohylle vi skal mekke,
vegghyller, bildeprosjekter på guttungens rom, soverommet og på stuen.
I skrivende stund står gubbe å maler listene rundt kjøkkendøren ut til plattingen.
Det er blitt brukt gamle lister rundt døren, og dette er type avkapp fra her og der,
så han har pusset, gnukket, sparklet og pusset litt til, så nå står maling for tur :)
Blir så bra!
Ikke så altfor mange timer til Scotten min kommer hjem heller.
Nå savner jeg han skikkelig kjenner jeg...
Vil bare holde rundt han og kose kjempe masse!

Håper alle har hatt en strålende helg og kost seg masse!

*over og ut, kaffegrut*

Jeg sier til stadighet at jeg skal bli flinkere til å blogge,
men det er jo det samme som å si at man har sluttet å røyke,
sluttet å bite negler, begynne å trene og spise sunnere.
Det kommer ikke til å skje
Dog, jeg biter ikke negler lenger.
Jeg har ikke sluttet, men jeg tar en pause.. og pausen har nå vart i 3 år :)

Jeg er så overveldet av følelser om dagen.
Jeg ser på sønnen min på halvannet år og tenker:

"Herregud, så vakker.
Fra å være en liten celle, en reke, et foster.
Nå er han stor til å være en liten gutt, han utforsker, opplever og vokser opp.
Tenk at en reke kan gjøre så store underverker og formes til å få 2 vakre blå øyne,
en liten søt nese, et hull midt i ansiktet med munndiarè.
10 fingre og 10 tær.
To utstikkere som løper over stuegulvet og inn på rommet sitt
når han plutselig finner ut at han heler vil leke med bilen og ikke toget.
At to mennesker kan skape et så vakkert mirakel"

Det er bare en mor og en far som kan tenke sånn.
Jeg tror ikke de som ikke har barn klarer å sette seg inn i hvordan vi foreldre tenker
Det er en egen evne vi får den dagen vi ser magen vokser,
kjenner spark og bevegelser.
Og ikke minst, første gang babyen ser dagens lys
og blir lagt på mammas bryst etter mange timer med smerte
som går over like fort som man starter en bil.
Den følelsen en mor har for sitt mirakel er det bare en mor som kan sette seg in i
Den følelsen når barnet gråter om natten pga en vond drøm,
og det blir rolig i mammas armer...
Den følelsen.
Det er bare en mor som kan tenke seg og sette seg inn i den følelsen.
Andre kan bare forestille det, men de aner ikke hva vi snakker om.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare hva slags følelse som kommer når jeg ser på sønnen min,
men det banker ekstra når jeg ser han smile om morgenen, når han kommer løpende mot meg bare for å gi meg en klem.
Ler der det ikke passer seg å le, og smiler uavhengig om det er noe å smile av eller ikke.
Du er best, Scott!

Mamma elsker deg

Time to move on..

Guttungen er levert i barnehagen.
Mor sitter å nyter kaffekoppen sin til min gamle venn's sang "Den siste original" av Knutta.
Jeg får noen dager der jeg plutselig får en trang til å høre sangene hans igjen.
Idag er den dagen.
Der jeg savner å være 5-6 år gammel, løpe rundt i Arendal
der jeg vokste opp og ikke tenke på verken bekymringer eller være voksen.
Misforstå meg rett. Jeg elsker å være voksen,
ha eget sted å bo der jeg bestemmer hvordan det skal være, være mamma til Scott.
Men det å ikke ha noen form for ansvar..
Gjøre hva jeg vil når jeg vil. Det er litt savn.
Ikke mye, men bitte litt..
___ Sånn, det var dagens lille savn :)

De siste ukene har det vært både spennende og skummelt.
Spennende fordi det er snikete og mye følelser.
Skummelt fordi det er nytt.
Man vil jo gjerne tenke fremover,
planlegge fremtiden så godt det lar seg gjøre.
Jeg vet veldig godt hvordan jeg vil ha det fremover,
når Scott vokser opp og
hvordan Scott og jeg skal ha det som familie.
Følelsen av å slippe noen inn i livet mitt sånn som det er nå,
jeg blir glad inni meg på en måte.
For sånn som det er nå, er jo Scott og jeg alene her,
og det å slippe noen inn etter lange stunder der jeg har holdt ting for meg selv
har vært både lett og vanskelig på samme tid.
Jeg vet ikke helt hvordan det skal bli forklarlig og leselig,
for å sette ord på følelsene jeg går med om dagen er ikke beskrivelig.
Jeg vet det kan være vanskelig for enkelte å lese at
jeg har sluppet noen inn i livet mitt, gått videre og fortsetter med å gå videre,
og jeg forstår den det gjelder.
Jeg beklager virkelig at ting har blitt som de har blitt,
men det er virkelig ikke noe man kan få gjort med det.
Det er på tide å gå videre og gjøre det beste ut av det :)
Ikke bare for vår del, men også for vår felles vakkerhet.

Idag går turen til Drammen en tur.
Må se etter høst/vinter-støvler til Scotten,
innom Starlight for å bestille ny time til tattoo og fargefylling.
Det blir sikkert litt mye annet også om jeg kommer over noe jeg virkelig liker :)
Kan ikke handle FOR mye heller,
for antar at det går et par tusen når det blir IKEA til uka også :o

Prosjekt soverom (med bilder)

Og ikke bare er det Prosjekt soverom, men det er også innlegg #100 :)
Gratulerer til meg :P

Helgen som var hadde jeg barnefri, hvilket betyr;
Lucie kan gjøre ting hun ikke kan når Scott er hjemme.
Så da benyttet jeg sjansen til å pusse opp soverommet :)
Vi handlet maling, tok turen til Jysk, IKEA, Dags Marked og Europris.
Skal si handlelisten var lang, men det ble faktisk ganske billig heldigvis :)

Fredag startet med at jeg monterte en kommode,
tømte garderobeskapet jeg hadde stående der og fikk flyttet over klærne til kommoden.
På kvelden ble det gjort 2 strøk på veggene av både min flinke og kule kompis, Even :)
*klapp på skulderen og tusen takk for all hjelpen*

Lørdagen var vi like effektive.
Vi skrudde sammen 2 kommoder til Scott, tok strøk #3 på veggene (Even),
mens jeg kjørte igang med oljemaling på begge kommodene til Scott og en
trehvit kiste som farfar lagde for mange år siden.
Deretter ble det å male listene.
I mellomtiden der...
Åh, herregud!
Da ble det jo litt alkoholer såklart.
Og hva er vel bedre enn alkohol og trynet nedi oljemalingsspannet?
Det ble en meget fuktig kveld for å si det pent :)

Søndagen gikk til andre strøk av listene og møblering av rommet,
samt et strøk til på kommoder og kiste.
Til tross for litt redusert form, så gikk det over all forventning :)
Da dagen var ferdig klappet vi oss nok en gang på skulderen og smilte bredt:)
Meget effektive fikk vi vært =)
Guttungen kom hjem i 17 tiden, og jeg måtte jo vise han det "nye" rommet.
Han kom inn, så seg rundt og klarte ikke å slutte å si "oiiii",
så da tar jeg det som i at han likte det:)

Så nå er mor strålende fornøyd med "nytt" rom,
og nå blir det bare kalt for "det jævla fine soverommet mitt" ;)Og det har jeg all grunn til å gjøre også.

Her er noen bilder fra helgens begivenheter og det endelige resultatet =)

Før og etter fargen. Det ble litt mørkt dette bilde, men dere ser forskjell.

Lørdagen ble det øl og drink (Blue Hawaii) som for øvrig med ekstremt sterk,
så den gikk jo rett i hodet etter allerede den andre drinken :o

Her stod det et stoooort garderobeskap som tok omtrent hele rommet.
Nå byttet ut med Hemnes kommoden fra IKEA!

I hjørnet stod stellekommoden til Scott, som nå er byttet ut med skjermvegg.
Skjermveggen fra IKEA - Ekne.



Ikke bry dere om listverket. Det skal byttet i oktober.
(Dørene skal også få et par strøk med oljemaling på i oktober
samtidig som vi tar listene rundt vinduet)
Sengeteppet er fra JYSK




Bildet på puffen skal opp når jeg har fått laget hodegavl til sengen,
som skjer når Scott får rommet sitt når det er klart.
Det er neste barnefrihelgprosjekt =)



Tidligere stod sengen under vinduet og tok like mye av rommet som garderobeskapet.
Nå har jeg gulvplass, og det liker jeg=)
Kisten er satt skrått forran skjermveggen og er nå hvit med sort smijern på=)



Mor lener seg godt tilbake i sofaen og nyter synet av det "jævlig fine soverommet mitt" på bilder.
Nå har jeg ett soverom, og ikke bare ett sted å sove!

*Over og ut, kaffegrut*