Når naturen tar over..

Det har blitt litt lite blogging den siste uken.
Disse dagene har mer eller mindre gått til å reflektere på livet.
På tirsdag hadde vi et nært dødsfall.
Vi har ventet på dette, men man blir liksom aldri helt forberedt uansett hvor lenge man venter.
Dette er et kvinnemenneske jeg har satt høyt i hjertet mitt.
Det blir litt feil å si at hun er min venninne, siden hun var mamma's besteveninne, men jeg kan trygt si at hun har hatt mange innvendinger i livet mitt.
Ei dame med mot, omsorg, humor, livsglede, glede og erfaringer.
Hadde du en dårlig dag, kunne du bare få 5 minutters dose av henne, så var dagen reddet.
Fantastisk flott dame!!
Men etter mange mnds sykdom, er det godt å vite at hun ikke har det vondt lenger og at hun hviler i fred med sin aller kjæreste datter som gikk bort så altfor tidlig! Vi savner lille JM så altfor grådig mye! Det samme gjelder deg også, M! Sommeren spesielt blir ikke den samme uten deg! Fordi DU mangler.
Latteren din, kommentarene dine, den gromme lyden fra motorsyklen din!
Sommeren blir ikke den samme uten deg!
Men vi tar en skål for deg. Det skal du vite <3

Når det gjelder Gledens spørsmål, som denne gangen er "Krever det å være glad trening, eller er det naturgitt?"

Har du hatt en god oppvekst, foreldre eller andre du har hatt samvær med som har behandlet deg bra, vist glede, omsorg og kjærlighet, faller det seg litt naturlig å vise glede.
På en annen side kan det kanskje bli litt for mye av det gode?
Ta f.eks saken borti USA om dagen. Amanda og de to andre som har vært kidnappet i 10 år og endelig klart å komme seg ut.
De 10 siste årene tror jeg ikke det har vært så mye til glede fra disse tre kvinnene.
Men nå... Jeg tror at hver eneste dag fremover nå, vil det være øyeblikk, små øyeblikk som gjør at disse viser glede. Nettopp pga det de har måttet oppleve.
Å overleve slike omstendigheter som de har gjort, å komme seg ut av det og hjem til familiene deres. Herregud for en opplevelse.
Gleden unner jeg alle, men ingen skal måtte oppleve det å bli revet vekk fra familien sin på den måten.
*Måtte Castro få en fortjent straff*

Hva tenker du om det? Er glede "innøvd" eller faller det seg naturlig?

Jeg hørte for noen år siden om noen forskere som hadde tatt til seg et barn.
Fra det var spebarn.
Tatt (lovlig) for å forske på dette med glede, omsorg, nærhet etc.
Dette barnet levde bokstavlig talt opp i et rom, med alt den trengte bortsett fra det vi er vokst opp med; nærhet fra en trygg person.
Dette barnet måtte klare seg selv. Den fikk mat og ble skiftet bleie på, men direkte nærhet fikk den ikke.
Slo barnet seg, måtte barnet trøste seg selv. Var ungen kosete, måtte den gi seg selv en klem etc.
Det har vært voksne som har fulgt med hele tiden, men ikke i samme rom med mindre det var liv om å gjøre.
Helt absurd!!
Poenget med denne forskningen var for å se om barn virkelig trengte så mye omsorg og nærhet for å overleve ute i verden eller ikke. (er i allefall det jeg har hørt)
Så er spørsmålet; er det noen andre som har hørt om denne saken og vet hvordan det har gått med barnet?