Det er når man opplever grusomme ting, at man finner ut hvem som er vennene dine.
Dine ekte venner.
Noen ganger hører man overhodet ikke fra de du trodde var dine beste, andre ganger får du nye kjempe gode venner!
Det har jeg fått oppleve nå mtp 22 juli 2011.
Jeg trodde enkelte f.eks på facebook eller de som faktisk har nummeret mitt, ville spørre hvordan det gikk med lillebror, og ikke minst; hvordan det gikk med meg.
De jeg trodde kom til å ringe for å spørre hvordan det gikk og kanskje være der for meg, stilte ikke opp i det hele tatt. Ikke engang ett brev på facebook eller mail.
Derimot folk som jeg bare har hatt kontakt med gjennom face og blogg, har stilt opp så til de grader.
Jeg er så takknemlig for dere og hva dere har gjort for meg/oss. Bare det å prate, være der og le har gjort ganske mye! Hva skulle jeg gjort uten dere?
De det gjelder, vet hvem dere er <3
Men når alt kommer til godt... er det vits å ta vare på de man trodde kom til å stille opp?
Hva skal man gjøre?
Jada, folk har såklart andre ting å drive med og andre å være sammen med, men hvor mye krever det å ta en telefon egentlig?
Det er andre ting jeg gjerne skulle skrevet i dette innlegget, men velger å ikke lage noe bråk med de det gjelder. De det gjelder; om de skulle lese her nå, jeg regner med at de skjønner hvem det der.
Det har vært tungt å ikke kunne gjøre det jeg har trengt å gjøre for å bearbeide mine følelser.
Jeg har følelser jeg også som må ut!!!
Jeg må ærlig talt si at jeg er skuffet over enkelte mennesker.
Jeg håper at de enkelte leser innlegget, og skjønner hvem de enkelte er, og tar seg selv litt i nakkeskinnet og tenker over hva de f.eks ville forventet av meg om det skulle vært motsatt!
Det gjelder forøvrig ikke bare venner, men også familie.
Jeg må si at jeg er skikkelig skuffet over enkelte mennesker!
Også må jeg bare få sagt; tusen takk for alle meldinger på mobil, mail og facebook.
Dere som har skrevet, og tenkt på oss og alle andre pårørende rundt om i Norge; Dere er fantastiske. Og selv om mange av oss ikke har sett hverandre siden 22 juli, så betyr det ganske mye å bare lese hva dere skriver!!
Tusen takk!!
Det er synd at du opplever at nære venner svikter i en sånn situasjon. Men det er ikke sikkert det er fordi de ikke bryr seg. Mange vet rett og slett ikke hva de skal si eller gjøre når andre er i en sånn situasjon og derfor sier de ikke noe.
SvarSlettuasett om man kan si noe eller ikke, så er det bare å si "Vi tenker på dere. Vi er her om du ønsker å prate"
SvarSlettJeg skjønner at ord blir fattige når slike ting skjer, men det går fortatt an å vise at man bryr seg.
Venner er venner... om det går dager, måneder eller år... De som virkelig bryr seg viser seg når man trenger det som mest. Veit man ikke hva man skal si, da sier man det... Jeg veit at ikke alle tenker som meg, vi er alle forskjellige selvfølgelig.
SvarSlettFin blogg Lucie, på godt og vondt <3 Kaffe en dag?
Kanskje du forventer noe av noen som ikke selv føler at de sitter i den "båsen" eller selv tror at du har plassert dem der?
SvarSlettBare en tanke... uttalt av erfaring....
Az
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettCathrine: er helt enig med deg. De som bryr seg er der når man trenger det mest, så da begynner jeg virkelig å lure på om de siktede fortjener noe mer oppmerksomhet fra min side:(
SvarSlettAnonym: De(n) det gjelder vet veldig godt at jeg ikke har plassert dem utenfor. De(n) vet at jeg trenger de(m) mer nå enn før. Bare så synd at de(m) ikke ser det :/
Det kommer helt an på det, Lucie.
SvarSlettAnonym er IKKE anonym, regna med at du skjønte at Az stod for Azuritt, men jeg fikk ikke LOV til å skrive med min profil her inne... Så da så...
Men jeg kjenner deg... Og vennskap endres igjennom årene utifra hvordan vennskapene pleies... og massa har forandra seg de siste 5 årene, og dessverre ikke til det bedre på flere fronter...
Derfor tror jeg at enkelte har beveget seg, eller føler selv at de ikke lenger er, i den nærmeste kretsen, og den det kanskje forventes noe av.
Snakker av erfaring, da jeg ikke lenger har igjen noen av mine nære venner som jeg hadde nærmere enn min egen familie før.
At jeg skulle ØNSKE det, er en annen sak, men når de samtalene man har med de(n) det gjelder, kun skjer når man kan utføre noe for hverandre, og ikke av vennskapelig karakter, ja, da svinner det...
Og så kan man se på hvordan man selv har følt tyngden av det samme vennskapet når man SELV har hatt vanskelige perioder... Og hvis det ikke har hatt tyngde, da gir man heller ikke tyngde tilbake...
Noen ganger må man nok se på sine egne spor også...
Mange vet ikke hva de skal si... Selv fikk jeg kjeft pga jeg ikke spurte ei venninne før flere uker var gått om et dødsfall... Var redd for å si noe feil og gjøre noe for å gjøre det verre.
SvarSlettSynes ikke man skal kalle folk dårlige venner pga de ikke står på pinne og er der med engang...