Nå har det gått noen dager med tenking etter vi var på Utøya på Tirsdag.
Jeg gruet meg kjempe masse til å dra dit, og visste ikke hvordan jeg kom til å reagere. Ei heller etterpå.
Vi tok buss sammen med en gjeng med AUFere og gjengen fra støttegruppen i Vestfold.
Det føltes som en evighet å kjøre dit, men da jeg så øya ut fra bussvinduet, var ikke tresmak i rompa et tema lenger.
Klumpen i halsen bygde seg opp, men som vanlig klarte jeg å holde igjen tårene.
Vi kom ned til vannet og lempet oss opp i båten. MS Torbjørn. Der fikk vi servert noen grusomt vakre redningsvester som vi, ironisk nok, druknet i :o
Charlotte (Svigerinne), Meg, Stein Robin (lillebror), Glenn Martin og mamma
Ferjeturen med MS Torbjørn
Det var fryktlig godt å være der og se hvor lillebror ble skutt.
Jeg har jo dannet meg et bilde om hvordan det har sett ut der, og nå som jeg har ett litt annet bilde i hodet, er det litt lettere å sortere tankene mine.
Det gikk over all forventning å være der. Til og med inne i lillesalen der over 40 skudd ble avfyrt og 7/10 ble skutt og drept.
Det lå roser og lys på gulvene, og det var godt og fredlig der inne.
Jeg trodde jeg kom til å få en reaksjon da jeg var der inne, men den gang ei. Tankene svirret hele tiden mens vi var der inne. Om hvordan lillebror hadde det på gulvet etter han ble skutt, hvordan det så ut rett etter skytingen, og ikke minst stillheten og redslen til de 3 overlevende i rommet.
Her er lillesalen der som lillebror ble skutt. Panelet på veggen måtte rives da de ikke fikk vasket bort alt fra 22 juli.
Vi stod alle i en sirkel rundt der som lillebror lå mens vi pratet om hvordan ting var, hvor Breivik hadde kommet inn, gikk ut og hvor han kom inn igjen før han masjerte ut for å ta de andre som løp ute.
Det var heldigvis ikke noen tung stemning der eller på øya generelt, selv om det var roser over hele øya og pårørende som gråt og klemte hverandre.
Mange har kanskje fått inntrykket av at "norges tryggeste plass" har blitt en "dødens øy" og at det er ekkelt å være der mtp alt som har skjedd, men jeg fikk overhodet ikke det inntrykket.
Inntrykket mitt over gåturen mot vannet, var fred.
Fuglene kvitret, blomstene grodde, markjordbæren hadde begynt å komme frem, bladene på trærne spiret. Bare det gir mye liv til øya.
De AUFerne som kommer til å fortsette å ha sommerleirene sine der kommer nok ikke til å føle noe trykk på seg når de er der. Øya er så full av liv til tross for alt som har skjedd der, og de som ble drept 22 juli, ville nok ikke ønsket at vi sørget over dem, men heller kose oss med de minnene vi har med dem, latter og sang som ble formidlet med hverandre og alle de gode smilene.
Selv om øya aldri vil bli den samme, vil den alltid være full av liv!
Til min kjære lillebror.
Jeg er så uendelig stolt av deg!
Vi hadde et kjært forhold før 22 juli, men jeg vil tørre å påstå at det er langt bedre nå enn det var.
Selv om du ikke er 100% enda, og kanskje aldri vil bli det heller, så har du kommet deg langt på bedringens vei.
Da vi fikk nyheten på TV om at det var skyting på Utøya, visste jeg at du var skutt. Det stakk i hjertet mitt og jeg tenkte "du skal være så snill mot andre, og hjelpe. Du er faen meg skutt du"
22 juli, var det 9 år siden bestefar døde, og det er ingen tvil i min sjel om at bestefar passet godt på deg. Det var bestefar sin dag, ikke din. Du skulle ikke dø på bestefar sin dag!
Jeg er så evig takknemlig for at du lever idag!
Jeg husker den gangen da du var liten og løp i gaten. Vi var uvitende om hvordan livene våres skulle bli når vi ble voksne. Uvitende om hva som ville skje.
Vi var unge og uskyldige. Vi var fryktløse og frie.
Idag har vi blitt en del av historien.
En historie som barna våre kommer til å lære om på skolen. Tingen er bare det at barna våre vet hele historien fra før av. Kanskje det er våre barn som kommer til å fortelle på skolen Norges største historie siden 2 verdenskrig...?
Du skal vite at uansett om jeg har en dårlig dag, og det kanskje går uttover deg som det vanligvis pleier å gjøre (fordi vi er søsken), så vil jeg alltid elske deg, og det er ikke pga deg jeg har en dårlig dag.
Du vil alltid ha en gedigen plass i hjertet mitt uansett hvor mye faenskap du gjør :)
Glenn Martin, du er rett og slett fantastisk og sterk, og jeg er så endelig stolt av deg!
Alltid husk at du betyr alt for meg!
Håper det var egentlig godt for dere å bli ferdig med å få vært der. Utrolig flott innlegg av deg. Ønsker dere jo alt godt hele familien å at det blir lettere etter hvert. Dere må hatt det grusomt. Men ting blir lettere etter som tiden går selv om det bestandig vil være i dere. Lykke til alle sammen å stå på videre. Men vi som ik var rammet klarer ik helt å tenke bestandig hvordan det var for dere. Så ha tålmodighet med oss som ik vet. Kjære dere,håper dere kan få ting litt på avstand når alt er over. Klem til dere alle fra Anne Grethe.
SvarSlettDet har blitt litt lettere (innimellom), men nå kommer jo tanker som ikke har blitt tenkt før, for nå som det har roet seg litt, og mer info har kommet frem, slik som 40 skudd mot 10 ungdommer, GM hadde mer enn englevakt den dagen! Det er helt utrolig at han lever idag!
SvarSlettStoor klem tilbake AG :)
Jeg har ikke vært inne på bloggen din på ganske lenge, så det var rart å plutselig se dette innlegget i dag. Dere er så utrolig sterke, og jeg er glad for at dere tar så godt vare på hverandre i familien din <3 Rørende og fint innlegg av deg vennen <3
SvarSlettHei Lucie!
SvarSlettEg las saka om deg på nrk.no i dag, og vart letta over å endelig kunne lese om nokon som har vore i tilnærma same situasjon som meg. Eg er storesyster til ein som var på Utøya, han gøymte seg inne i Kafébygget og overlevde. Vi venta i timesvis på at han skulle ta kontakt med oss, og eg var sikker på at han hadde døydd, og det er det sterkaste eg har følt nokon sinne, og den følelsen slepp ikkje taket. Eg har ikkje laga noko sak ut av det eg har kjent på etter 22. juli, for det var jo broren min som var der, det var han som var i helvete, og eg var jo trygg heime. Difor er det fint å sjå at du står fram som syster og seier at det ikkje har vore lett, eg vurderar sjølv no å prate med nokon, slik at eg kan bli ei betre støtte for broren min, og kanskje eg klarar å slutte å kverne på dei verste tankane. Helsing Y
Hei Y.
SvarSlettSå godt å vite at broren din gjemte seg og ikke ble skadet fysisk!! Regner med at han gjemte seg inne på toalettet ved siden av lillesalen(?)
Jeg ventet altfor lenge med å ta kontakt med lege i forhold til å få noe hjelp. Problemet er at her jeg bor, så er det ikke hjelp på få, annet enn fra psykiatrisk sykepleier, og den hjelpen (for min del) hjelder desverre lite, selv om det er utrolig godt å prate med noen utenforstående om tankene mine.
Har dere støttegruppe der du bor, slik at du kan snakke med noen der om hvem du skal ta kontakt med for å få hjelp? Hvis ikke, ta kontakt med fastlegen din og krev at du skal få noen å snakke med, for de tankene vi som søsken går å bærer på dag ut og dag inn, til tross for at det gikk bra, er ikke godt å føle på. Vi som søsken har blitt litt glemt desverre, så jeg håper saken blir sett og at vi kan få tilbud vi også. Vi er like mye ofre som våre foreldre!
Håper alt er bra med broren din!
Lykke til.
Klem fra Lucie <3
Stine: det hender jeg slår meg hardt i bordet og blogger litt serru :) hehe. Men en sjelden gang. Prøver stadig å bli litt finkere :)
SvarSlett