"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
Det er en tekst og sang som den siste tiden har blitt en "landeplage" her i heimen.
Kanskje ikke en landeplage, for sangen er jævlig fin..
Ikke en dag uten Collin McLoughlin - Titanium sin vakre stemme og en tekst som passer så godt mtp det året vi har vært igjennom.
Det er ikke lenge til det er 1-års markering av 22 juli heller. I morgen er det 11 mnd siden "den falske politimannen" henrettet 77 menneskeliv og berørte en hel nasjon.
Mtp at familien og jeg er en av de som MÅ være midt oppi dette, så har det ikke vært lett å gå en dag uten å flykte. Berørte leser om 22 juli saken på nett, ser det på TV, ser det sikkert i ukeblader også.
Vi som ikke vil lese om det, vi får det med oss uansett. Vi har på en måte ikke noe valg, og det gjør det enda mer slitsomt. Jeg virkelig hater denne tilværelsen.
Det er som jeg har sagt tidligere "Hvorfor oss? Dette er jo bare noe vi ser på TV som andre opplever... Og har ikke vi opplevd nok nå? Hvor mye skal vi måtte tåle?"
Det var vanskelig å takle starten etter 22 juli.
Den dagen alt ble snudd på hodet, å se GM i koma og ikke vite om det kom til å gå bra.
Å møte på kortesjen med likbiler på vei fra Utøya. 10-15 likbiler på rekke og rad... Jeg hylgrein i baksetet. Jeg klarte ikke å fokusere og bare holdt meg for munnen. Vi var på vei til rosetog i Svelvik der vi bor, så alt var så følelsesladet fra før av.
Tiden på sykehuset var tøff, og da GM kom hjem igjen.
Jeg voket over han på natten før han sovnet helt. Se til at alt gikk bra med han.
Tiden mellom 22 juli og 16 mai har vært tøff, men samtidig veldig god også siden GM var en av de heldige.
Ting ble mye lettere å takle etter at GM vitnet og jeg har fått både snakket og skrevet om hva jeg har gått rundt å tenkt på, rømt fra og grått meg igjennom..
Men nå... nå kjenner jeg litt på de følelsene igjen etter en tragisk nyhet igår som jeg hørte fra mamma. Siden 22 juli, er det tre gode venner av de avdøde som trodde de hadde det bra, sluttet hos psykolog, og nå... Nå har de tatt livet sitt..
3 ekstra liv på 11 mnd... Tragisk! Det vrenger seg i magen min bare av tanken.. Hvor var hjelpen??
Også begynner jeg å tenke igjen da....
GM har sluttet hos psykologen sin, for etter han vitnet 16 mai, så har han hatt det bra.
Han påstår så i allefall. Og det går nok litt bra også, for (yey), jeg skal bli tante. Han og kjærsten venter en liten en i slutten av Januar 2013.
But then again; han kommer seg ikke på jobb, han sitter forran pcen å spiller og er sålangt jeg vet, er han minimalt med venner.
Jeg føler meg litt maktesløs her jeg sitter og ikke kan gjøre noe for han..
Jeg vet ikke hva jeg skal si eller gjøre for at han skal fortsette hos psykologen, men noe må skje i allefall.. Før eller siden går han på en smell, og det siste jeg vil se er at han henger i et tre når jeg kommer av bussen fordi hjelpen ikke var der fort nok...
"You shoot me down, but I wont fall, I am titanium"
Jeg krysser fingrene for at det stemmer langsiktig også..
De berørte burde ikke fått tilbud om hjelp etter traumer. Det burde vært obligatorisk. Man kunne kanskje fått noen mnd til å summe seg litt hvis man trengte det, men så burde det vært noe man måtte gjennom. Etter sånne ting tror jeg rett og slett at man trenger noen til å fortelle seg hva som er best for en, selvom man selvfølgelig mener at man vet best selv. Man gjør ikke alltid det.
SvarSlettJeg tenker på deg stadig vekk lucie, håper du får den hjelpa du trenger, og skulle du trenge noen litt «utenfor» å snakke med, må du bare si ifra!
Og gratulerer som tante to be! :)
Stor klem!
Jeg kunne ikke vært mer enig med Camilla Brekke, det disse ungdommene har opplevd er på grensen til surrealistisk og alle burde vært til psykolog og flere burde hat en tettere oppfølging og familie rundt burde også hat mye mer hjelp og støtte fra det offetenlige, kanskje hat en "rådgiver" inni i de enkelte familiene og støtte seg til og be om råd og ikke minst hjelp, en og stille spm til, hvordan takle de forskjellige situasjonene som dukker opp underveis etter en slik traumatisk opplevelse, lese de forskjellige tegnene fra ungdommen, listen er lang og det er ikke tvil og at det svikter et sted. Gratulerer så mye med den gode nyheten om at du skal bli tante og jeg håper alt er bra med deg og lille scott! :) Husk og stå på ditt, du har krav på hjelp du også!!
SvarSlett