22 juli - Hva med søsknene?

Det er gått rett over 9 mnd siden Norge mistet 77 fantastiske unge og voksne.
Mange sliter fortsatt, noen mer enn andre, og mange som skjuler følelsene sine til tross for omstendighetene.
Jeg er en av de som skjuler følelsene mine, nettopp fordi jeg ikke har hatt noen å prate med i ettertid som er utenforstående.
Førstkommende Mandag blir det tatt opp i NRK vestfold på radioen, om hvordan søsknene har det og hvordan de føler at de har blitt tatt på alvor.
Mange sliter like mye som foreldre, men har ikke fått noen tilbud om hjelp. Søsknene blir "glemt" på en måte, og det er feil.
De har like mye rett på å få hjelp som foreldre til de som mistet og de som nesten mistet 22 juli.

Sist onsdag, hadde jeg besøk av ei hyggelig dame fra NRK vestfold som ønsket kontakt med søsken fra de overlevende på Utøya for å snakke om hva slags tilbud vi har fått... eller rettere sagt; mangel på tilbud. På Mandag kunne vi lese saken på nrk.no

Mitt synspunkt på dette er at vi burde fått like mye hjelp som foreldre og ofre. Vi sliter vi også, og det er ikke lett å la hverdagen gå, til tross for at min bror overlevde skudd fra massemorderen.
Det er ikke lett å sitte kveld ut og kveld inn etter at guttungen har lagt seg, og tenke på surrealistiske, ulogiske og bisarre tanker. Tanker som ikke skulle vært der, tanker om hvordan det ville vært om Scott og jeg var der, der jeg tviholder rundt han mens jeg løper og gjemmer oss for skuddene. Synet i hodet mitt om at jeg blir skutt og guttungen livredd for alt bråk og ingen kontakt med meg.
Frykten i øynene hans, mine øyne og hva som vil skje etterpå.

Dette er tanker jeg endelig har fått ut, etter at jeg selv måtte ta tiltaket med å skaffe noen å prate med.
Det er utrolig tøft og vanskelig å innse at man faktisk trenger hjelp etter så lang tid, når man hele tiden har gått rundt å tenkt at "det går jo bra. Jeg fokuserer på Scott, og når kvelden kommer, så må jeg bare tenke på noe annet"
Den tanken gikk bort etterhvert.
Jeg klarer meg stråelende så lenge Scott er våken, men han kan ikke være våken like lenge som meg...

Frrige Onsdag hadde jeg første timen min, og endelig fikk jeg løst ut litt tårer. Endelig fikk jeg pratet ut litt om hva jeg går å tenker på, hva jeg er redd for når kvelden kommer, og fikk også snakket om angsten jeg sliter litt med når jeg er blandt mange mennesker.. uansett tid på døgnet.

Selv om lillebror overlevde, så er det lett å tenke vonde tanker.
Jeg smiler hver dag for at min bror lever, at han har det bra og jobber med å komme seg videre slik som oss andre.
Jeg visste jeg skulle skaffet hjelp mye tidligere... Men så sterk var jeg overhodet ikke. Jeg skulle ønske jeg var det. Jeg skulle ønske at hjelpen stod å ventet på oss. At de tok imot oss med åpne armer. Men det gjorde de ikke.

Jeg håper virkelig at dette intervjuet kommer langt, og at det er flere søsken som "står fram" med sine ønsker om rett til å få hjelp!!