Hva hvis jeg var der..

Etter intervjuet forrige Onsdag, har det gått mye tanker om alle de andre søskene til ofre for 22 juli.
Det var 600 mennesker på Utøya, 69 døde, 33 skutt og skadet. Det utgjør 102 ofre. 102 familier. Det blir fort mange søsken. Og ingen har fått tilbud om hjelp. I mine øyne *forkastelig*
Vi er like mye ofre som foreldrene. Vi sliter like mye, om ikke mer. Foreldre prøver å være sterke for barna sine, mens vi søsken, kan gjemme oss inn på ett rom og slippe ut alle følelser vi bærer på.
Jeg krysser fingrene for at denne saken blir tatt på alvor, slik at vi kan få hjelp til å sortere tankene og se frykten ansikt til ansikt.

Jeg har akkurat lest litt om tanker til en som var på Utøya, 22 juli.
Han satt i gangen med broren min da de hørte skyting. Broren min løper inn i lillesalen etter ei venninne, mens kompisen løper inn på toalettene i rommet rett ved.
De tidligere tankene mine, om at hvordan det ville vært om Scott og jeg hadde vært der, at jeg løper i korridoren i kafèbygget med Scott i armene mine og gjemmer oss for skuddene.
Nå gikk akkurat tankene over til "hva om jeg hadde gjemt meg på toalettet? Der gikk jo ikke "den falske politimannen inn", så der ville jeg vært trygg. Hva om Scott blir redd og skriker og jeg ikke klarer å få han til å være stille? Ville den falske politimannen kommet inn dit? Hadde jeg måttet gå ut for å redde de andre der inne fra hylene til Scott? Hadde jeg blitt kastet ut?
Jeg løper i korridoren mens den falske politimannen skyter i lillesalen. Han ser meg løpende med ett stk hylende baby og sikter seg innpå. Klarer jeg å komme meg unna skuddene?"

Jeg er så ubeskrivelig lei av å flykte. Jeg blir så sliten. Og hvorfor tenker jeg sånne tanker når jeg for det første ikke var der, ei heller er jeg politisk engasjert...
Hvorfor flyter jeg fra skuddene da? Hvorfor tenker jeg at "hva hvis vi var der?"
Jeg blir andpusten av å løpe og gjemme meg. Andpusten av å tenke.
Vàr på lyder ute, uansett om det er en bildør som går igjen eller en bil som kjører på veien, vannkokeren som er ferdig med å putre.
Jeg priser meg lykkelig for en ting i allefall i hverdagen, og det er at de tankene ikke finnes så lenge Scott er våken, men....jeg kan jo ikke holde han våken til jeg skal legge meg heller.
Løsning: trene, se en film, se på en av de altfor mange seriene jeg følger med på eller blogge.
Nå har det ikke vært så altfor mye blogging i det siste, men nå som tankene begynner å komme, så skal jeg ikke se bortifra at jeg kommer til å utnytte denne plassen til å sortere tanker og få det litt ut fra hodet.

*Over og ut, kaffegrut*